Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Immigrasjon fra Syria – carpe diem. Vi må ikke la sjansen gå fra oss.

Norge har hatt en skeptisk holdning og streng praksis overfor flyktninger – alltid. Noen sier at vi følger i Nansens fotspor. Fridtjof Nansen hjalp flyktninger i utlandet og vi hjelper flyktninger i utlandet. Vi må for all del ikke åpne våre dører for noen.

Debatten vår om flyktninger og innvandring er ganske forutsigbar. De som argumenterer for en liberal innvandringspolitikk argumenterer med medmenneskelighet og at dette har vi råd til. De som ønsker en restriktiv innvandringspolitikk forer frykten, skremmer, samtidig som de ofte baserer seg på gruppetenkning og fordommer. Felles for begge er premisset om at økt innvandring vil være en kostnad, en stor økonomisk belastning.

Ordene vi bruker har betydning. Noen ord har en negativ ladning og noen er positive. Andre ord er helt nøytrale – for de fleste. Kostnader har i manges ører en negativ konnotasjon. Investeringer derimot har hos de fleste en positiv konnotasjon. Så lenge vi bare snakker om hvor mye innvandringen vil koste oss er og blir det negativt med innvandring, fra et økonomisk perspektiv. Dersom vi evner å se på innvandring som en investering, på linje med de kostnadene vi bruker på infrastruktur, blir det et helt annet paradigme. Bare tenk på kostnadene vi kaller investeringer i Nasjonal Transportplan. Hva skal til for å kunne gjøre nettopp det? Jo, en forutsetning for en investering er forventningen om fremtidige inntekter. Vi har en forventning om lønnsomhet, bedriftsøkonomisk og/eller samfunnsøkonomisk. Dersom vi forventer at innvandrere skal bli produktive medborgere, minst like produktive som den generelle norske befolkningen, da kan vi se på innvandring som en investering.

Hvilken tidshorisont?

På samme måte som avkastningen på investeringene i infrastruktur (veier, jernbane, etc) er generasjonsoverskridende må vi ha generasjonsoverskridende regnestykker på avkastningen på investeringene i økt immigrasjon. Det vi vet med sikkerhet er at våre prognoser sier at det blir færre produktive hender pr pensjonist i årene foran oss. Vi vil få problemer med å opprettholde dagens velferdsnivå med dagens befolkning og organisk vekst. Økt immigrasjon er derfor en åpenbar løsning.

Jeg er vanligvis forsiktig med anekdotisk argumentasjon, men bare for å eksemplifisere hva jeg mener med generasjonsoverskridende regnestykker. Jeg kom til Norge sammen med min mor og far. Deres norsk var gebrokken. En cost-benefit analyse på min mor og far isolert ville nok kanskje gå i null. Dersom man inkluderer sønnen deres, med norsk utdanning, blir regnestykket et annet. Dersom man går et skritt lengre og inkluderer mine tre barn i regnestykket (alle tre godt utdannet) er det åpenbart at beslutningen å innvilge oppholds- og arbeidstillatelse til ekteparet Kohn m/sønn på 5 år i 1960 var en god beslutning og en god investering for Norge.

Fordommer fordummer

Vi har et 70-tall kommuner som er såkalte fraflyttingskommuner. For disse kommunene vil innflyttere være redningen. Staten bruker millioner hvert år i spesiell støtte til fraflyttingskommunene i statsbudsjettet. Nå har vi sjansen til raskt å øke antall innflyttere/immigranter til disse kommunene. Hvorfor nøler vi? Hva er vi redde for? Det ukjente naturligvis. Det fremmede. Det er ikke rart at vi er redd for det fremmede. Det er tvert imot en helt naturlig tilbøyelighet. Men det er visse naturlige tilbøyeligheter det er fornuftig å stå imot. Frykten for det fremmede er en av dem. Noen forer frykten og forsterker den. Det fratar oss muligheten til å lære nytt. Få nye impulser, nye idéer nye bekjentskaper og utvidet horisont. Vi blir mao. dummere. Vi må erstatte frykten for det ukjente, det fremmede, med nysgjerrighet. Med spørsmål. I stedet for å være redde for den ukjente, den fremmede, må vi være nysgjerrige på den fremmede. I stedet for å møte den fremmede blant oss slik vi møter en vi frykter så må vi møte den fremmede med nysgjerrighet og spørsmål. Spørsmål viser interesse. Spørsmål skaper kommunikasjon, spørsmål gjør oss klokere.

God integrering

God integrering er smart og vanskelig. En godt integrert immigrant er mer produktiv.

Ansvaret for god integrering er et ansvar på flere nivåer. Det er ikke et myndighetsansvar alene. Vi har et ansvar for våre naboer og kollegaer. Det er liten tvil om at god integrering er en utfordring. Det er også en utfordring å få alle som i dag står utenfor arbeidslivet tilbake til produktivt arbeid. Utfordringer kan inspirere. Dersom vi har en positiv innstilling. Et godt engelsk munnhell lyder ”look at your successes and do more of the same”. Vi har gode erfaringer med immigranter utenfor Oslo. Disse blir raskere integrert. La oss lære av dette. Hvorfor er det slik? Kan det være at det rett og slett er så få at majoritetsbefolkningen MÅ forholde seg til dem? At det er vanskeligere å bli usynliggjort utenfor Oslo.

Er det god integrering at immigranten raskest mulig blir som oss? Nei, det er assimilasjon. Immigranten skal ikke behøve å viske ut sin identitet og egenart. Tvert imot. Gjør hen det vil vi gå glipp av den verdien vårt samfunn kan få tilført. Friske øyne og andre referanserammer. God integrering er når immigranten kan leve og jobbe i Norge på linje med norske borgere. Dette forutsetter at man kan norsk, at man forstår hvordan de ulike systemer virker (skolesystem, arbeidsmarked, rettssystem, idrettslag, etc.) Noen immigranter kommer fra samfunn ikke så ulikt vår eget. Andre immigranter kommer fra samfunn uten noen demokratisk erfaring. Både formell og uformell undervisning må til.

Antirasistisk Senter sto bak en vellykket integreringskampanje for et par år siden som het Tea Time. En minoritetsnordmann skulle invitere en norsk nordmann på en kopp te for å bli kjent. Kanskje hadde det vært en idé med en omvendt kampanje som vi kan kalle Vaffeltreff? Inviter en immigrantnabo på kaffe og vaffel. Med det så sier du at hen er velkommen. At du er nysgjerrig. Det blir naturlig for deg å stille alle spørsmålene. Det blir naturlig for immigranten å stille alle hans/hennes spørsmål. Det kan bli mye god uformell læring av slikt. Det kan bli god integrering – raskere. Carpe Diem.

Ervin Kohn, Antirasistisk senter, nestleder kommunikasjon

Denne artikkelen er også publisert i Dagbladet 26.6.15