Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

I Paris er et satirisk magasin brutalt angrepet. I Sverige brennes moskeer. De europeiske demokratiene har en krevende jobb foran seg.

I Paris er minst tolv mennesker drept i et usedvanlig brutalt angrep på det satiriske magasinet Charlie Hebdo. Både franske SOS Rasisme og paraplyorganisasjonen European Grassroots Antiracist Movement, som Antirasistisk Senter er medlem av, har vært støttespillere for Charlie Hebdo.

Charlie Hebdo har alltid sparket i alle retninger, også mot innvandringsfiendtlighet, eksempelvis som representert ved Nasjonal front. Ved siden av religiøs og politisk satire, har Charlie Hebdo kjempet mot rasisme og stigmatisering av muslimer. Hvis resultatet av angrepet mot magasinet skulle bli mer hat mot muslimer, gjør vi alt annet enn å ære magasinet.

Nyttårsaften ble en moské i Uppsala satt i brann. Det var den tredje moskeen som ble angrepet på en uke.  I alt er 12 moskeer forsøkt påtent i Sverige i 2014. I tillegg har det vært angrep på jødiske synagoger.

Med andre ord: Vi må slå mange ringer nå. I Sverige og Frankrike må man slå ring om de muslimske og jødiske menighetene. I Frankrike, og trolig i mange andre europeiske land, må vi slå solide ringer om våre medieredaksjoner. Vår ytringsfrihet er angrepet med bombekaster.

Både høyreekstremister og islamske ekstremister har bestemt seg for å angripe demokratiet. De har bestemt seg for å angripe ytringsfriheten, tankefriheten og religionsfriheten. Og de ønsker å holde alle oss andre som gisler for sitt meningsløse hat. Det er den trusselen som nå synes å hvile over oss – at den ene ytterfløyen vil egge opp den andre, og at ekstremistene vil forsøke å prege samfunnet vårt stadig mer. Det kan vi ikke tillate.

Dette er ideologier som tegner klare fiendebilder. De opererer ut fra primitive tanker om «vi» og «dem». De forfekter ideer om at man er under ”angrep”: at den svenske, franske og norske kulturen er under angrep, eller den islamske. Dette er ideologier som ikke baserer seg på at alle har samme menneskeverd, og som ikke bekjenner seg til de universelle menneskerettighetene. Dermed er de vesensforskjellige fra vårt demokrati.

Alle er enige om at når man bruker vold, har man passert en grense. Problemet er at da har det allerede gått altfor langt. Dersom man bare plasserer ut grensevakter ved selve ”grensen”, løper man risikoen å være for sent ute.  Før man kommer til grensen må man forsere et grenseland, et oppmarsjområde. Det er perioder man oppholder seg på møteplasser, fysiske eller virtuelle, der man blir eksponert for ideologier og holdninger som i sin tur kan lede til bruk av vold.

På antimuslimsk hold finner man alt fra nazistiske Svenskarnas parti og Nordfront til Sverigedemokraterna og tyske Pegida, som har markert seg med store antimuslimske demonstrasjoner den siste tiden i Tyskland, og som nå prøver å etablere seg i Norge. Pegida har varslet en demonstrasjon i Oslo som det er grunn til å frykte kan få vind i seglene etter tragedien i Paris. På motsatt fløy har man de ekstreme islamistiske organisasjonene som er støttespillere for Det islamske kalifatet. Profetens Ummah kjører i Oslos gater og veiver med det svarte IS-flagget. De ønsker å provosere. De ønsker hatet velkomment. De trenger det for å lykkes med sin agenda.

Hvordan skal demokratiet beskytte seg mot ideologier og holdninger som leder til at de hatefulle trår over grensen til voldsbruk? Hvordan skal vi beskytte oss mot ekstremistenes ønske om å tvinge sin agenda på oss alle? Demokratiets utfordring er å bekjempe disse ideologiene og holdningene med demokratiske virkemidler.

For det første må vi aldri godta ekstremistenes agenda. Ekstremistene ønsker konflikt. De ønsker å skape utrygghet. De ønsker at så mange som mulig skal provoseres, sjokkeres og forledes til å betrakte verden med de samme svarthvite brillene de gjør. Det er alltid opp til oss om vi vil ta på oss de brillene. Det er opp til hver enkelt av oss om vi vil hate eller frykte muslimer mer etter det grusomme angrepet i Paris. Det er opp til hver enkelt muslim som inngår i vårt store, norske «vi» om man vil omfavne det vi-et, eller vende seg mot det. De aller fleste av oss står sammen, og vil fortsette å stå sammen. Ingenting er viktigere for veien framover enn å kjenne trygghet og visshet på dette.

For det andre må vi aldri la ekstremistene i fred. Vi, det massive flertallet som ønsker demokrati og menneskerettigheter, må aldri la dem arbeide uforstyrret, uansett hvilken avart av ekstremister det er snakk om. Her kan vi alle gjøre en jobb. Ikke minst nettsider som sprer antidemokratiske ideologier eller hatefulle holdninger er yngleplasser hvor vi aldri må la dem spre hatet sitt i ro og makelighet. Dette er noen av oppmarsjområdene – grenselandet – før noen trår over grensen til vold.

Svenske medier har eksempelvis slått opp hvordan Facebook og Twitter ikke slår ned på det antimuslimske hatet, men heller blir et viktig verktøy – ikke bare for demokrater i Tunis, men også for ekstremister i Norden. På Facebook har man funnet beskjeder hvor det blant annet oppfordres til å angripe moskeer i bønnetiden. Skulle noen følge opp slik menneskefiendtlig oppfordringer, kan mange liv gå tapt også her.

Samtidig finner man hatefulle og voldsfremmende uttalelser i sosiale medier fra muslimske ekstremister. Man finner hyllester av terrorhandlinger. Vi må nå kreve at de sosiale mediene ikke gjør seg til et ukritisk redskap for hatet. Og vi må selv møte opp for å gi det virtuelle hatet reell motstand.

De få hatefulle har en skremmende makt til å sette dagsorden. Ekstremistene lykkes imidlertid kun hvis vi faktisk gir etter og begynner å spille den rollen de ønsker vi skal spille, som spredere av fordommer og hat. Til det finnes kun ett svar: Et rungende nei.

Rune Berglund Steen, leder, sammen med Ervin Kohn, nestleder kommunikasjon, og Shoaib Sultan, rådgiver, Antirasistisk Senter