Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Teksten ble først publisert i VG 6. juni 2018.

For noen år tilbake skrev jeg en kronikk i VG under tittelen «Da verden ble satt på prøve – og strøk». Et sentralt element var Eviankonferansen i juli 1938. Denne konferansen som ble innkalt av president Roosevelt for å bli enige om fordeling av de jødiske flyktningene fra Tyskland/Østerrike. Norge var ett av de 32 landene som deltok på konferansen. Resultatet av konferansen var at alle land, også Norge, stengte sine grenser for de jødiske flyktningene.

I uken som var hørte jeg et foredrag på Jødisk Museum i Oslo av to professorer i medisin med interesse for historie; Dr. Per Børdahl og Dr. Erlend Hem. De fortalte en historie som nok er ukjent for de fleste. Vi vet at straks Hitler kom til makten i 1933 startet forfølgelsen av jødene i Tyskland. Det ble vedtatt stadig strengere lover. Det ble innført yrkesforbud. Jødiske tyskere ble fratatt statsborgerskap. Det gikk hardt ut over de jødiske legene. Allerede i 1933 mistet jødiske leger rett til refusjon fra trygdekassen. De ble oppsagt fra stillinger i det offentlige, sykehus og universiteter. Ikke-jøder fikk forbud mot å oppsøke jødiske leger. Hitler og legene hans skulle rense den tyske «folkekroppen». Den jødiske andelen av den tyske befolkningen var ikke stor, bare ca 1%. Alt i alt en halv million jøder. Andelen jødiske leger derimot var over 16%. Hver 6. lege i tyskland før krigen var jødisk.

Like underkommunisert som Eviankonferansen er nok historien om de 300 jødiske legene som søkte asyl i Norge i 1938/39.

Tysk medisin var verdensledende før Annen verdenskrig. Det norske medisinske miljøet så ensidig til Tyskland. Alle lærebøkene var tyske. Alle doktorgrader ble skrevet på tysk. Ikke engelsk. Like underkommunisert som Eviankonferansen er nok historien om de 300 jødiske legene som søkte asyl i Norge i 1938/39. Av disse fikk til slutt 9 innvilget asyl og midlertidig legelisens. 4 av dem var professorer og de øvrige overleger. (Det var den gang det kun var én professor i hver by og en overlege var leder for en avdeling på et sykehus.) Den unge medisinaldirektør Karl Evang kjempet en heroisk kamp om å gi de tyske legene en hjelpende hånd. Men han var realpolitiker og kjempet aldri for å redde alle. Han foreslo å innvilge opphold til mellom 10 og 20 leger. Regjeringen Nygaardsvold førte en politikk som ifølge stortingspresident C.J. Hambro gjorde Norge til et «internasjonalt beryktet» land. Hambro sa i Stortinget i 1938: «Jeg tror at der ikke er nogen stat i Europa som har ydet så lite til arbeidet for landflyktige som Norge har gjort»

Jødiske flyktninger fra Tyskland ble ikke regnet som politiske flyktninger og på Eviankonferanssen kunne Norge ikke ta imot noen.

På spørsmål fra salen under foredraget om begrunnelsen var antisemittiske holdninger eller de norske legers frykt for økt konkurranse var naturlig nok svaret både og. Uten å dvele ved dette er det allikevel relevant å nevne hva Aftenposten skrev etter utenriksministerkonferansen i Helsinki i 1939 der også dette spørsmålet var på dagsorden; «Allerede det faktum at en person er flyktning viser at han av en eller annen grunn ikke har tilpasset sig slik efter sitt hjemland at han har kunnet bli der»

Norges holdning til jødiske flyktninger var tydelig uttrykt; Jødiske flyktninger fra Tyskland ble ikke regnet som politiske flyktninger og på Eviankonferanssen kunne Norge ikke ta imot noen. Norge var naturligvis slett ikke alene om å avvise jødiske flyktninger i 1939. Passasjerskipet MS St. Louis fraktet 900 jødiske flyktninger fra Tyskland til USA via Cuba. Skipet ble avvist og måtte gjøre vendereis tilbake til Tyskland. Passasjerene endte i Auschwitz.

Tenk hva verden gikk glipp av da man på Eviankonferansen ble enige om å stenge sine grenser for de tyske flyktningene.

Vi skal naturligvis hjelpe mennesker som er på flukt i dag fra forfølgelse fordi det er et moralsk imperativ og en konvensjonsforpliktelse. I tillegg til dette er det tankevekkende at debattene om flyktninger og asylsøkere så ofte ensidig ser på flyktninger som et problem. Enøydheten gir oss en stor blindsone av potensielle muligheter og fordeler. Tenk hva det norske medisinske miljø gikk glipp av da de tyske legene ble avvist. (Jammen bra at Albert Einstein kom seg til USA før krigen) Tenk hva verden gikk glipp av da man på Eviankonferansen ble enige om å stenge sine grenser for de tyske flyktningene.

Utenom kvoten på 9 jødiske leger fra Tyskland (inkl. okkuperte land som Østerrike og Tsjekkoslovakia) klarte Dr. Leo Eitinger å komme seg til Norge før krigen. Han overlevde Auschwitz og ble senerre professor i psykiatri og grunnlegger av moderne norsk psykiatri og far til norsk traumemedisin. Professor dr.med, Berthold Grünfeld kom til Norge som flyktningbarn og bodde på det jødiske barnehjemmet. Han klarte å overleve krigen i landflyktighet i Sverige. Berthold var spesialist i psykiatri, sexolog, sosialmedisiner og rettsmedisiner. Han ble «far» til den reviderte abortloven fra 1978 som vi har i dag, og far til filmskaperen Nina Grünfeld. Professor dr.med. Professor d.med. Jarl Arne Kahn ble født i landflyktighet i Sverige under krigen. Da han ble tildelt sin Sankt Olavs orden i 2013 ble det sagt at han var «faglig far» til flere enn 5000 barn. Hans forskningsfelt var infertilitet, og det var hans team ved St.Olav i Trondheim som tok imot det første prøverørsbarnet i Norge.

Dette er bare tre eksempler for å illustrere mitt poeng om blindsone dersom vi kun ser på flyktninger som problemer og ikke muligheter. Jeg hører allerede innvendingen om at disse er ikke representative for syriske flyktninger. Da vil jeg avslutningsvis minne om at faren til Steve Jobs var født i Homs i Syria.