Vivian Brattsti Sørensen

Skribent

BAKGRUNN
I oktober 2015 skrev Washington Post at Yemane Teferi hadde ventet 25 år for å bli en fri mann, men at han ble behandlet som en kriminell i landet hvor selv voldelige lovbrytere sjelden blir dømt til mer enn 21 år i fengsel.

“I am old now. I have started to lose hope that I will ever be able to walk the streets of Norway freely. I have spent so many years being not allowed to do anything: no work, no family, no privacy. What have I done to be treated like this? It’s impossible for me to go back. But here in Norway, people usually don’t speak to me either. Maybe in church, they sometimes do.”

Yemane flyktet fra hjemlandet på 1970-tallet etter at han som ungdom hadde bistått en frigjøringsbevegelse. I flere år levde han blant annet som sjømann. I 1990 kom han til Sverige, og i 1999 til Norge. Etter 25 år i ulike asylmottak døde han på Bømlo mottak sør i Hordaland – ikke som en fri mann, men som en ensom papirløs asylsøker med uoppfylte drømmer om frihet, familie, jobb og privatliv.

Både som medmennesker og som Norges borgere samler vi oss i rose- og fakkelmarkeringer ulike steder i Norge – for å tenke på Teferi, på oss selv, på samfunnet, på regjeringen og asylinstitusjonene, på menneskerettigheter, på våre humanistiske verdier og tradisjoner. Vi tenker på hva slags Norge vi ønsker, og hvordan vi kan bekjempe likegyldigheten og hardheten som sniker seg inn i vårt land og våre hjerter.