Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

I disse Pride-tider tenker jeg på hva Pride betyr for meg. Jeg vet at mange skeive føler ubehag med synligheten og stiller nettopp spørsmålet “må vi være så synlige”. Jeg forstår dette spørsmålet godt. Det gir gjenklang i mine jødiske referanserammer. Det er ikke bare positivt. Det kommer fra en historie med forfølgelser. Det er et instinktivt ubehag når man får oppmerksomhet rettet mot seg. Når tilbøyeligheten er et ønske, og ofte strategier, om å ligge under radaren, blir oppmerksomhet om en selv, og sentrale deler ved ens identitet, ubehagelig.

Nazistene begynte å forfølge homofile menn allerede i 1935 da den tyske straffelovens forbud mot homofili §175 ble utvidet. Tusenvis av homofile menn ble arrestert, satt til slavearbeid, internert i konsentrasjonsleire med en rosa triangel på brystet, eksperimentert på og myrdet. Ett kjent eksperiment var å operere inn testosteronkapsler i lysken for å kurere legningen. Enkelte slapp ut av konsentrasjonsleiren etter å latt seg kastrere. Avkriminaliseringen av homofile skjedde i Tyskland først i 1969.

I disse Pride-dager er jeg stolt av landet mitt som kunne ta imot Artur og Randy med åpne armer.

Det er lett å peke finger på andre. Vi må imidlertid bli bevisst på at når vi peker på andre så peker tre av fingrene tilbake på oss selv. Det var nemlig kriminelt å være homofil i Norge helt frem til 1972. Det er i vår tid! (Jeg gikk på gymnaset i 1972) Når enkelte stiller seg uforstående til de som føler ubehag ved å stå frem og være synlige er det viktig å minne om at en lang historie av forfølgelser kan prege lenge.

Den jødiske erfaringen er at pregingen kan være generasjonsoverskridende. Jeg vet at mange av mine trosfeller krymper seg når jeg er i media. Helt uavhengig av om medieoppmerksomheten er positiv eller negativ. Oppmerksomheten i seg er ubehagelig når tilbøyeligheten er å være usynlig. Den usynlige tilværelsen er ikke noe godt sted å være, men du berger ihvertfall livet.

I disse Pride-dager tenker jeg på den forrige canadiske ambassadør til Norge, Artur Wilczynski. Ikke bare fordi han arrangerte flotte hageselskaper i Pride-uken. På mitt spørsmål om hvorfor han valgte Norge svarte han at han hadde ikke så mange land å velge mellom. Selv i dag var antall land som ville ønske ham og hans ektemann velkommen ganske begrenset. I disse Pride-dager er jeg stolt av landet mitt som kunne ta imot Artur og Randy med åpne armer. Til mine skeive venner vil jeg si happy Pride og vær frimodige i all synlighet