Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

En forkortet utgave er publisert i Aftenposten 24. august 2018.

Aftenpostens Therese Sollien framholder 22. august Australias asylpolitikk som den dypest sett mest humane, og en mulig vei framover for Europa i møte med flyktninger og migranter. Det er snakk om en modell hvor både voksne og barn sitter endeløst i interneringsleirer med svært dårlige forhold, og påviselig tar betydelig skade av dette.

Retorikken som brukes for å fremme en slik politikk har gjerne to ansikter. I Solliens kronikk finner man bare de humant orienterte argumentene, nemlig hensynet til å motvirke menneskesmuglingen og de mange dødsfallene til sjøs.

Samtidig som man noen ganger hevder å behandle flyktninger elendig for deres eget beste, er man andre ganger tydelig på at man betrakter dem mer eller mindre som en fiende.

Her sies det derimot ingenting om den fremmedfiendtlige retorikken som hele tiden har ledsaget den australske politikken, som tidl. statsminister Tony Abbots advarsler om en «fredelig invasjon«. Som nåværende statsminister Turnbull har sagt: «Hvis du kommer til Australia med båt, kan du være den beste personen i verden, til og med et geni som har mottatt Nobelprisen, men vi vil uansett ikke slippe deg inn.” Det er humanismen sin, det.

Samtidig som man noen ganger hevder å behandle flyktninger elendig for deres eget beste, er man andre ganger tydelig på at man betrakter dem mer eller mindre som en fiende. Hvis man ønsker å teste ut hvilken retorikk som er mest oppriktig, er det bare å se på hvordan flyktningene faktisk behandles i disse leirene. Humant er det ikke.

Anbefalt lesning: Australia’s Brutal Refugee Policy Is Inspiring the Far Right in the EU and Beyond.

Sollien avslutter med å skrive at hvis Europa skal følge Australias ledelse, må det likevel være med «noe ganske annet enn de uverdige forholdene i Stillehavet». Problemet er at brutaliteten er en del av systemet. Det handler om å skremme mennesker unna. Det er derfor Amnesty International har beskrevet Australias svært harde behandling av mennesker på flukt som «tilsiktet».

Å framholde at en europeisk utgave ville være vesentlig bedre, er derfor trolig naivt. For et Europa med lange grenser er det selvsagt langt mer komplisert å gjennomføre et slikt opplegg enn det er for Australia, og kan vanskelig gjøres med mindre brutalitet. Man kan også se hen til den elendige situasjonen i flyktningleirene på greske øyer. Lite tyder på at Europa har så mye mer humanitet på lager nå om dagen enn Australia.

I virkelighetens verden kveles humaniteten i det øyeblikket man godtar at mennesker skal sperres inne i årevis.

Sagt annerledes: En vesentlig del av grunnlaget for den australske modellen er viljen til å behandle medmennesker skånselsløst. I virkelighetens verden kveles humaniteten i det øyeblikket man godtar at mennesker skal sperres inne i årevis, om det så skulle være under litt bedre forhold enn i noen av de verste interneringsleirene på jord.

Det er ingen tvil om at det internasjonale flyktningsystemet er i krise. Enhver reell løsning som har fokus på flyktningene, forutsetter imidlertid mer solidaritet, ikke mindre. Det er ikke som et tegn på humanitet, men i fravær av en dypere solidaritet, at slike ekstreme løsninger kan være i ferd med å tvinge seg fram.