Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Statsråd Sylvi Listhaug fortegner situasjonen omkring enslige mindreårige asylsøkere, og bruker nok en gang kilder på et gjennomgående uryddig vis.

Da regjeringen først foreslo en innstramning for enslige mindreårige asylsøkere i desember, brukte Justisdepartementet en rapport fra UNICEF som belegg for en ensidig og unyansert framstilling av hvordan enslige mindreårige sendes på flukt. Departementets bruk av rapporten var så problematisk at det utløste en sterk reaksjon fra UNICEF.

Justisdepartementet har gjort leksa si litt bedre i det nye forslaget til innstramningsproposisjonen som nå er fremmet overfor Stortinget, men framstillingen av aktuelle rapporter er stadig selektiv. Statsrådens bruk av rapportene, derimot, er direkte tendensiøs når hun i sin kronikk på NRK Ytring gjentatte ganger påstår at de mindreårige «tvinges» på flukt av sine familier.

Statsråden søker tydeligvis å tegne et ensidig negativt bilde av disse familiene for å rettferdiggjøre eget innstramningsforslag. Vil man barnas beste, slik hun hevder, må man imidlertid begynne med en nyansert og helhetlig forståelse av disse barnas virkelighet, ikke en virkelighetsbeskrivelse tilpasset egne politiske formål.

Listhaug viser blant annet til en Fafo-rapport fra 2010 med tittelen Underveis. En studie av enslige mindreårige asylsøkere. Rapporten baserer seg på kvalitative intervjuer med et begrenset antall ungdommer, nemlig 30. Noen av funnene oppsummeres slik. «Majoriteten av ungdommene jeg intervjuet beskriver at det var foreldre, besteforeldre, eldre søsken eller en onkel som hadde tatt avgjørelsen om at de skulle dra.» Merk at dette gjelder majoriteten, men ikke alle. Merk også at det ofte ikke er foreldrene, men andre familiemedlemmer som har tatt beslutningen, som en indikasjon på at de primære omsorgspersonene ikke lenger lever eller er til stede.

Vil man barnas beste, slik hun hevder, må man imidlertid begynne med en nyansert og helhetlig forståelse av disse barnas virkelighet, ikke en virkelighetsbeskrivelse tilpasset egne politiske formål.

I ungdommenes historier er motivene for å migrere er sammensatte: «en blanding av beskyttelsesbehov, bedre framtidsutsikter for seg selv og familien, og også et ønske om sosial mobilitet. Beslutningen om å sende ut barn er basert på ideer ungdommene selv og familiene deres har om hva som er i hans eller hennes beste interesse.» «Ungdommene beskrev stort sett at avgjørelsen var en felles beslutning, hvor han eller hun selv ble tatt med.» Merk, ved siden av referansen til et beskyttelsesbehov, at ungdommer også innvirker på slike beslutninger med egne ønsker og tanker, selv når de tas i fellesskap med andre familiemedlemmer.

Rapporten stadfester at noen opplevde at beslutningen ble fattet helt og holdent for dem, uten deres medvirkning. Det er imidlertid ikke grunnlag i rapporten for å beskrive «tvang» som normen; dette ordet brukes ikke engang. Det var faktisk bare én av de tretti mindreårige som ble intervjuet, som ga uttrykk for at hun var uenig i avgjørelsen om å flykte. Statsrådens gjentatte påstand om «tvang» utgjør dermed ca. 3 prosent av beslutningene som tas, vurdert ut fra denne rapporten.

Statsrådens gjentatte påstand om «tvang» utgjør dermed ca. 3 prosent av beslutningene som tas, vurdert ut fra denne rapporten.

Afghanske asylsøkere er den suverent største gruppen av enslige mindreårige som kommer til Norge. Fafo-rapporten slår fast at  «…For de afghanske ungdommene ser det ut til at det er en felles avgjørelse, hvor ungdommen tas med på avgjørelsen.» UNICEF, i rapporten fra 2010, stadfester det samme om Afghanistan: «The family and child make the decision. It would be rare for a child to be forced to go».

Dette kan man godt også merke seg fra Fafo-rapporten: «Det er ikke uvanlig at enslige mindreårige kan fortelle at enten mor, far eller begge foreldre er døde eller har forsvunnet grunnet konflikt i hjemlandet. Noen har også foreldre som har blitt fengslet på grunn av sin politiske overbevisning, og som har rådet barnet sitt til å flykte.»

«I agreed to send my son because of the Taliban and fighting. There was fighting in Afghanistan I was afraid about what will happen to him. My son got frightened, and he decided to leave Afghanistan, and I agreed with his decision.”

Dette bildet bekreftes av rapporten Why do children undertake the unaccompanied journey fra FNs Høykommissæren for flyktninger fra 2014, som både departementet og statsråden viser til. Det konstateres at beslutningen gjerne blir tatt i fellesskap mellom den mindreårige og øvrig familie, men også at det i noen områder i Afghanistan «vanligvis» (departementets ord) er barnet som tar initiativet.  Som Høykommissæren skriver:

«Conflict and insecurity are featured in the decision of many unaccompanied children to travel. For some this was the dominant and immediate factor motivating their travels, whereas for others, insecurity combined with other issues spark the decision. (…) A respondent from Nangarhar whose son left because of fear of the Taliban said: ‘I agreed to send my son because of the Taliban and fighting. There was fighting in Afghanistan I was afraid about what will happen to him. My son got frightened, and he decided to leave Afghanistan, and I agreed with his decision. Too many problems regarding insecurity in our country made him decide to leave.’ ”

Altså: Faren tvang ham ikke. Faren støttet sønnens beslutning, motivert av sønnens frykt.

Departementet viser også til en undersøkelse basert på 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo fra 2015, men refererer selvsagt ikke til dette: «Men det forskeren ble overrasket over – som dukket opp i samtalene – var at de ungdommene som hadde familie i hjemlandet i tillegg hadde et sterkt ønske om å hjelpe dem økonomisk. Mange hadde mistet faren sin, enten fordi han var drept eller tatt til fange, og de selv måtte flykte for å redde sitt eget liv.»

Hennes oppsummering om gjennomgående tvang står faktisk i direkte motstrid med samtlige rapporter.

Det er i seg selv interessant å sammenligne Justisdepartementet framstilling av disse rapportene i proposisjonen til Stortinget, med statsrådens kronikk. Mens departementet er nokså nyansert, om enn selektiv, forlater Listhaug all slik presisjon i sin kronikk, og underlegger rapportene en tendensiøs bruk det ikke er grunnlag for. Hennes oppsummering om gjennomgående tvang står faktisk i direkte motstrid med samtlige rapporter.

Dette er alvorlig. Misbruk av funn i rapporter har først og fremst vidtrekkende konsekvenser for dem det gjelder, i vårt tilfelle de mindreårige. I tillegg framstår det som uredelig overfor forfatterne bak rapportene.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter,

Hilde Krogh, leder, Vergeforeningen Følgesvennen

Også Fafo og Psykologisk institutt ved UiO har nå reagert: Nye påstander om at Listhaug misbruker asylbarn-forskning