«Det er balsam for sjelen å lytte til Jimmie Åkesson,» ifølge Frank Rossavik. Dagens kommentarartikkel fra Rossavik overrasker. Det er nesten så jeg spør meg om han har skrevet den selv.

Jimmie Åkesson ble altså med i Sverigedemokraterna den gang partiet var mer åpent ekstremt. Flere medlemmer gikk blant annet i uniform. Det var det partiet som tiltrakk ham. Senere har han gjort det flere høyreekstreme og høyreradikale partier har gjort i ulike land, da de innså at det ikke er noen framtid i uniformer og åpenlys rasisme, nemlig rensket opp fasaden på det mer ekstreme partiet han selv ble med i.

Å oppsummere Åkesson som «ærlig og redelig» framstår som i overkant dristig.

Det Rossavik oppfatter som balsam for sjelen, er altså den pr-messige makeoveren som Åkesson har valgt å profilere partiet sitt med. Hva som er partiets egentlige kjerne per i dag, akkurat hvor langt til ytre høyre de faktisk er – det mest moderate man kan si, er at man bør være varsom med å konkludere. Å oppsummere Åkesson som «ærlig og redelig» framstår som i overkant dristig.

Åkesson ser muslimske innvandrere ”som vårt största utländska hot sedan andra världskriget”. Jeg tror heller ikke at dette skal regnes som en veldig positiv uttalelse om homofile: «Jag tror för övrigt att det är viktigt att betona just detta, att de flesta homosexuella inte är som de smaklösa figurerna i Prideparaden.» Tvert om framstår det som at det er ganske åpent for rasistiske og homofobe holdninger i partiet, så lenge man passer på hva man sier høyt.

Nestleder Bjørn Söder har for øvrig gjort det klart gjennom lengre tid, ikke bare nå nylig, at han ikke anser at samer eller jøder kan være svenske. Han uttalte tilsvarende i 2014. Dette strider ikke imot partiets profil, men utgjør en del av kjernen.

Jeg er usikker på om denne retorikken kan sammenlignes med en hundefløyte, siden uttalelsen er tydelig nok i seg selv – dette er en lyd alle kan høre, og som alle burde skjønne. Samtidig er det en lyd som eksempelvis jødehatere vil høre litt bedre enn oss andre. Söder er heller ikke et «rart element» i partiet, men Åkessons kampfelle gjennom tjue år.

Er dette noe man bør være på vakt overfor, eller glatte veien for?

For å si det slik: Et parti med åpent nynazistiske røtter som delvis rensker opp imagen, men stadig snakker i samme retning som gamle holdninger – er dette noe man bør være på vakt overfor, eller glatte veien for? Litt for mange har gjort det siste opp gjennom årene.

Jeg håper å våkne til en mer skjerpet Rossavik i morgen.