Carima Tirillsdottir Heinesen

Redaktør

– De tar kontinuerlig avstand fra islamistisk terrorisme i hverdagen, sier forsker Jan Christoffer Andersen.

Han er en av dem som har intervjuet muslimer i alderen 18-32 år til forskningsprosjektet «Radikalisering og motstand»  som kartlegger mekanismene som fremmer og motvirker radikal islamisme i den muslimske ungdomskulturen i Norge.

Funn som er gjort i undersøkelsen inngår også som en del av antologien Unge muslimske stemmer, som nylig ble gitt ut på Universitetsforlaget.

Alle de 90 unge muslimene som ble intervjuet til undersøkelsen tok alle tydelig avstand fra voldelige islamistiske bevegelser, og islamistisk terror.

– Ofte ser man en stereotyp framstilling av islam og muslimer. Hovedpoenget med denne er å vise mangfoldet innad i muslimske miljøer i Norge, mer konkret handler det om å nyansere koblingen mellom vanlige muslimer og ekstremistisk jihadisme. Resultatene i undersøkelsen gir et klart bilde av muslimer som er imot den ideologien og voldsbruken islamistisk terror står for, sier Andersen.

Resultatene i undersøkelsen gir et klart bilde av muslimer som er imot den ideologien og voldsbruken islamistisk terror står for.

Typisk for respondentene i undersøkelsen var hverdagsmotstand som kommer til uttrykk gjennom samtaler og handlinger i hverdagen som viser at de tar tydelig avstand både til ekstremistenes teologiforståelse, og til den voldelige tankegangen og praksisen islamistiske organisasjoner forfekter:

– Et eksempel kan være at man snakker nedlatende om terrorister, og vitser om dem. Et annet eksempel kan være at de bruker humor for å ufarliggjøre temaet, for å heve seg over og gjøre narr av ekstremister. Det å snakke dem ned, er et klart uttrykk for motstand mot slike holdninger, sier Andersen.

Et annet fellestrekk som gikk igjen i undersøkelsen, var behovet for å poengtere at muslimer flest  er «vanlige mennesker», som på lik linje med de fleste andre,  tar tydelig avstand fra islamistisk ekstremisme:

– Mange opplyste om at de følte at de, av omverden generelt og media spesielt, ble stilt til ansvar for islamistisk terror. At de ble forhåndsdømt og gjort til syndebukk. Likevel var det få som kjente på et eksplisitt ansvar for å gå offentlig ut og ta avstand fra terrorhandlingene som gjøres i religionens navn. Motstanden var heller å finne andre steder, sier Andersen.

Internasjonale studier viser at terrorbegrepet brukes oftere i de tilfeller der gjerningsmannen er muslim. Den samme undersøkelsen viser at mediedekningen av islamistisk terror er en fjerdedel større enn for annen terrorisme.

Mange opplyste om at de følte at de, av omverden generelt og media spesielt, ble stilt til ansvar for islamistisk terror.

– Flere av ungdommene hadde tidligere prøvd å nyansere dette bildet ved å være aktive i samfunnsdebatten. Men det negative ordskiftet i sosiale medier og samfunnet for øvrig, endte det for mange opp med at de ikke orket å fortsette med dette. Resultatet blir at norske muslimer blir tause og trekker seg tilbake i diskusjoner om islamistisk terror. Denne tausheten kan feilaktig tolkes som samtykke, sier Andersen.

For andre førte den negative omtalen til at de følte de måtte oppføre seg ideelt for å skape positive motforestillinger til det negative bildet som ble tegnet av muslimer. Særlig gjaldt dette kvinner med hijab, som i stor grad er synlige representanter for islam, sier Andersen.

Han håper prosjektet og boken vil være med på å nyansere den  koblingen mellom islam og ekstremisme:

– Boka er ikke ment som et forsvarsskrift for islam, eller motstand mot religionskritikk, men som et bidrag til mindre fremmedfrykt og mer kunnskap, og som forhåpentlig utfordrer, eller i hvert fall nyanserer, den kjente koblingen mellom islam og ekstremisme, sier Andersen.