Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Hvert menneske ytrer daglig ca. 13 500 ord,
med noen trukket fra for sjenanse, andre lagt til for hovmod.
Hvis vi estimerer 200 000 døde som i snitt hadde førti år igjen å leve,
utgjør det 40 billioner ord som for alltid er frarøvet sin ytring.
Det omfatter 23 282 uskrevne avisartikler
og 704 milliarder uuttalte ord om kjærlighet.

Norske forfattere har underskrevet et opprop for ytringsfriheten,
men ikke for friheten til disse ytringene. I stedet har vi friheten fra dem.
Vi har friheten fra ordene til journalister og kjøpmenn,
friheten fra ordene til fremmede og naboer,
friheten fra ordene til ektefeller og barn.

Hvor er oppropet for å gi stemme til de 200 000 tause?
Hvor er oppropet for å fylle blekk på pennene til de trettitalls drepte journalistene?
Hvor er oppropet for at mennene skal få ytre avskjedsord til sine barn, og konene til sine ektemenn?
De brukte opp sin siste rest av ytringsfrihet på å trygle for sine liv og for deres.

Hvis det er slik at det er en begrenset mengde ord i verden,
slik man kan tenke seg at det er en begrenset mengde galskap,
er det nå både flere ord og mer galskap igjen
til Peter Handke og Karl Ove Knausgård.
Alternativt er det ikke en begrenset mengde ord
og det er ikke en begrenset mengde galskap
og hvorfor velge, når vi kan få både ord og galskap.

For det sløses med ord og det sløses med galskap
når Handke utveksler bøker med Karadžić
som leste sine dikt på Sarajevos åssider
hvorfra snikskytterne plaffet ned barn
med siktet mot hjerte eller hode gjennom stigende røyk.

Det er bare en udelikat hersketeknikk,
mener poet Helge Torvund,
å vise til faktiske omstendigheter
som ofre for etnisk rensning, folkemord og blanke kikkertsikter.
Forfattere må kunne dikte seg bort fra politisk ansvar
og det går ikke hvis de døde får våkne.

Det er bare så lenge de døde er stumt døde
at Knausgård kan sitere Handkes tale
i begravelsen til Milošević – “Balkans slakter” –
som en formildende omstendighet.
Det gjør Knausgård til en dårlig leser.

Foran den østerrikske dikteren sto 20 000 tilhengere
trukket fra kretsen av serbiske nasjonalister
som slapp helvete løs på Balkan.
Hvor mange mordere, hvor mange voldtektsmenn,
hvor mange vakter i konsentrasjonsleirer
var der for å hedre den naturlig døde?

For dette var dagen for deres sorg. Det var deres drømmer som lå forødt,
og deres håp var bare til stede i barna i serbisk kamuflasjeuniform
omkring den naturlig dødes kiste.

Dikteren selv fant ingenting å bemerke
selv om Handke selv er et barn med estetisk ømfintlighet.
Han kan ikke utstå Dalai Lamas nakne armer,
nei, han forakter dem,
men den enorme plakaten av den gamle kommunistpampen med mildt blikk
og de uniformerte barna som foreldrene stadig drømte inn i krig,
fornærmet ikke hans estetiske eller noen av hans mange andre høykulturelle sanser.

Det problematiske med erindringen er alltid slitet med å huske,
eksempelvis at det var Milošević’ armé som innledet beleiringen av Sarajevo
før de formelt rakk å omdefinere soldatene til lokale drapsmenn.
Beleiringen varte tre ganger lenger enn beleiringen av Stalingrad.

Stilt overfor de utallige overgriperne som aldri vil bli dømt av noen rett,
stilt overfor de utallige støttespillerne som så gjerne skulle ha støttet Milošević
i enda en runde med nasjonalistisk galskap,
holdt ikke Handke dommedag, verken over dem eller seg selv.

Alt dikteren hadde å si, var: “Jeg ser. Jeg hører. Jeg føler. Jeg husker. Jeg spør.
Derfor er jeg her i dag, nær Jugoslavia, nær Serbia, nær Slobodan Milošević.”

Dikteren så ikke. Han hørte ikke. Han husket ikke. Men ja, han følte mye.
Blant hundre tusen mulige begravelser gikk dikteren i denne ene,
og han følte seg mer hjemme der, og utvilsomt mer essensiell for kulturen
enn ved massegravene.

Rune Berglund Steen, forfatter og leder, Antirasistisk Senter