2 okt 2017 | 

«Vi når ikke langt – vi er fra Rosengård»

Malmø representerer verken sivilisasjonskollapset noen hevder, eller suksesshistorien andre skulle ønske.

Skrevet sammen med Mari Linløkken.

I Et rom med utsikt av E.M. Forster reiser en britisk familie til Italia med den klassiske og sjarmerende reiseguiden fra Baedeker. Resultatet blir forviklinger og romantikk. Vi reiste til Malmø med Hege Storhaugs kapittel om byen (i Islam. Den 11. landeplage, 2015) som uformell guide. Det var en annen opplevelse.

Malmö er en gammel by, en viktig handelsby fra 1200-tallet, med tekstilindustri fra 1700-tallet, og etter hvert mekanisk industri og verftsindustri. Byen var helt til 1970-tallet en rik arbeiderby. Fra å ha skatteinntekter på 120 % av landsgjennomsnittet i 1970, har skatteinngangen nå falt til 85 % av snittet. Industriarbeidsplassene er borte. De nye arbeidsplassene er i kunnskapsindustrien, der arbeidstakerne har høy utdanning og mange av dem skatter til bostedskommuner utenfor Malmö.

Nyere innvandring falt i tid sammen med avindustrialiseringen. Det var godt med leieboliger i Malmö, noe som gjorde det lett å flytte dit. Egenbosetting, som har vært Sveriges politikk når det gjelder bosetting av flyktninger, kombinert med høy andel leieboliger, har bidratt til segregering i flere svenske byer, så også i Malmö. I områder der arbeiderklassen bodde før, bor nå innvandrere fra Nord-Afrika og Midt-Østen, mange med lav eller ingen utdanning.

«Krigssone» og «helvetes forgård»

Begrepet «svenske tilstander» er brukt i flere sammenhenger om politikk iverksatt i broderlandet som vi ikke ønsker her, tidligere eksempelvis om privatisering av skoler og kommersialisering av barnehager. Dette husker vi knapt lenger, fordi begrepet har fått så sterke assosiasjoner til asylpolitikk og innvandring i kjølvannet av «asylsøkerstrømmen» i 2015.

Det er nå blitt et stående begrep, synonymt med segregerte boligstrøk og angivelig lovløse tilstander. Malmö, og spesielt bydelen Rosengård, er ifølge norske media og minst ett av regjeringspartiene et kroneksempel på hva en mer liberal flyktningpolitikk fører til. Ifølge enkelte er Rosengård sågar en krigssone og «helvetes forgård» – intet mindre. Problemer med kriminalitet forklares gjerne med høy andel innvandrere, mer spesifikt med at de segregerte innvandrerne er muslimer.

Vi tilbrakte tre dager i Malmö i januar i år, og hadde møter både med folk som lever og jobber på bakken, og med noen av dem som sitter høyere oppe i byens ledelse. Selv når man skjærer gjennom de mange overdrivelsene som florerer på høyrepopulistisk hold, er det på det rene at problemene er store. Rosengård er et tungt belastet område. Det har det vært siden det ble bygd på 1960-tallet for arbeidere, den gangen etniske svensker, blant annet til verftsindustrien.

Det kan være ingen tvil om at det er en dårlig inkluderingsstrategi å samle flyktninger og innvandrere i et område som dette.

Per i dag har over 90 prosent av befolkningen minoritetsbakgrunn, og arbeidsledigheten er knugende. Det kan være ingen tvil om at det er en dårlig inkluderingsstrategi å samle flyktninger og innvandrere i et område som dette. Det er en nokså forutsigbar oppskrift på segregasjon, etnifisert fattigdom og gettolignende tilstander. Rosengård er et hjem for mange, men det er vanskelig å tro at det er det hjemmet mange har ønsket seg.

I praksis kan man et stykke på vei tenke på Rosengård som en permanent flyktningleir i betong – ikke en samling sementrønner som i Libanon, men store bofabrikker nokså sentralt i en svensk by, med grønne områder imellom og spede forsøk på å stemple blokkene som trivelige i form av store, påmalte bilder. Området er preget av billige utleieleiligheter, slik at man ikke opplever den typen tilegnelse av grunnleggende eiendom som gir rom for bedring av livsbetingelsene.

En ny villmark?

Virkeligheten er utfordrende nok, men noen ser et behov for å smøre ekstra tykt på, og pakke et område preget av sosioøkonomiske problemer inn i en nærmest mytologiserende retorikk. For Hege Storhaug og en del med henne er både Rosengård og andre deler av Malmö å regne som  «tapte territorier». Det er et sterkt uttrykk, både på grunn av assosiasjonene til en form for kolonisering (dette er territorier som er tapt for den svenske nasjonalstaten), og fordi det oppsummerer menneskene som bor der som på et vis «tapte», som om det er en essensiell egenskap ved dem som det er nærmest umulig å endre.

Områder med høyt minoritetsandel er lette å skandalisere. De færreste av Storhaugs lesere vil noen gang ha vært her, og det er lett å smyge inn overdrivelser og fortegnelser blant de faktiske problemene uten at mange vil reagere – eller for dens saks skyld å la overdrivelsene og krisemaksimeringen prege hele framstillingen.

Den typen påstander som Storhaug krydrer beskrivelsen med som at man ikke kan pynte til jul, at etniske svensker nærmest er forhatt, at de betales for å flytte ut så stedet helt kan overtas av nye grupper, og at skudd løsnes hver natt – slikt går langt i å fortegne situasjonen. De representerer pikante overdrivelser som trekker problembeskrivelsen ut av det alvorlige og nærmest inn i det mytiske, hvor et område preget av de «fremmede» får framstå som en ny villmark.

Man har grunnleggende sett to valgmuligheter i møtet med et område som Rosengård: Man kan forsøke å ta presise mål av de faktiske problemenes egenart og omfang med fokus på hvordan de kan avhjelpes. Det forutsetter eksempelvis at man forsøker å forstå disse områdene også fra beboernes perspektiv, heller enn bare å tolke områdene fra perspektivet til mennesker som er redde for dem som bor der.

Det forutsetter eksempelvis at man forsøker å forstå disse områdene også fra beboernes perspektiv, heller enn bare å tolke områdene fra perspektivet til mennesker som er redde for dem som bor der.

Eller så kan man søke å avskrive området og menneskene som bor der i sin helhet, og holde det fram som et «tapt territorium» til skrekk og advarsel for alle som trodde det noen gang kunne gå bra med innvandring.

Det betyr ikke at et område som Rosengård mangler problemer – overhodet ikke. Hvis man skal forstå de betydelige utfordringene et område som Rosengård står overfor, er det imidlertid viktig å skjære igjennom forstyrrende skandaliseringer som dem Storhaug og andre høyreradikale stemmer falbyr.

 «Tapte territorier»

Så først til Storhaug.

Sitat Storhaug: «Man trenger overhodet ikke dra helt til Frankrikes tapte territorier for å få et inntrykk av hvordan den opprinnelige befolkningen (og innvandrere) opplever den befolkningsmessige og derav kulturelle endringen i Europa.»

Det Storhaug lover oss, er sannheten om hvordan etniske svensker opplever Malmö. Hvordan folk med minoritetsbakgrunn opplever området, er ikke en del av det hun har satt seg fore å undersøke. Til jobben har hun valgt seg ut hele to anonyme personer. Ellers snakker hun med ingen, og altså ingen med minoritetsbakgrunn, etter alt vi kan se.

Det er mange påstander i Storhaugs tettpakkede kapittel om Malmø, rett og slett en ren opphopning av alt negativt hun maktet å oppdrive, og flere kan nokså lett forkastes som feil eller lite representative.

Sitat Storhaug: «Julen 2011 var siste desember måned hun hengte opp julestjerne i vinduet. Den lille lyssatte julekirken i vinduet hos en eldre svensk kvinne i naboblokken, et vindu vi ser over til fra kjøkkenvinduet hennes, forsvant samtidig. Ingen juletradisjon er lenger å skue i vinduene i dette blokkfellesskapet.»

Da vi var i Rosengård nesten tre uker etter julaften, hang det fortsatt julestjerner i flere vinduer. Selv det handlesenteret som Storhaug beskriver som hentet ut av Midtøsten, var stadig pyntet til høytiden. Så nei, julen er ikke bannlyst.

Sitat Storhaug: «Den fiendtlige stemningen mot det svenske tilsa å fjerne alt som kan provosere.»

Ikke engang de to erfarne representantene vi snakket med for nærpolitiet i Rosengård, kjente seg igjen i beskrivelsen av at svensker og svenske tradisjoner generelt er forhatt eller uglesett. Kan man dermed utelukke at noen uttrykker slikt fiendskap? Selvsagt ikke. Det er imidlertid tvilsomt at det skulle være særlig representativt.

Betjentene hadde heller aldri hørt om at noen skulle ha blitt betalt for å flytte derfra, slik det også påstås hos Storhaug. Påstanden vil være urovekkende for en del lesere, ikke minst fordi den bygger opp under en forestilling om bevisst kolonisering hvor etniske svensker fordrives.

Vi kan navngi våre kilder. Mats Svensson har vært i politiet siden 1993, mye i narkotikapolitiet. Svensson er oppvokst i området – i «villaområdet bredvid» – og har gått på skole her. Malin Morän har vært i nærpolitiet i Rosengård siden 2008, og var patruljerende til 2014. Siden har hun vært i forebyggende arbeid mot radikalisering i områdepolitiet. De kjente seg altså ikke igjen i dette.

Oppgitt latter

Sitat Storhaug: «At det løsnes skudd i området om nettene, er mer vanlig enn uvanlig.»

Denne påstanden utløste oppgitt latter fra begge betjentene i nærpolitiet. Ja, det er et åpenbart problem med gjengrelatert vold, men overdrivelser som dette fortegner situasjonen.

Nærpolitiet avkreftet også en annen av påstandene man finner hos Storhaug, nemlig at det er et problem at politiet angripes. Betjentene vi snakket med har selv patruljert daglig i flere år, og har aldri opplevd noe slikt. Inntil 2-3 år siden var det et problem at politibiler ble ramponert, men ikke nå lenger. Det endret seg blant annet etter at det begynte å stå «Rosengård» på bilene. Da ble de på et vis nærsamfunnets politibiler.

Politiet trenger heller ikke lenger å rykke ut med to biler for at betjenter i den ene bilen skal passe på den andre bilen. Nå er det heller slik at politiet kan be de lokale ungdommene om å ha et blikk på den, også «verstinger». «Community policing» kan altså fungere selv når det er innvandrere med i bildet.

Sitat Storhaug: «Som NRKs Tormod Strand viste oss allerede i september 2009, er de svenske les jeunes i slike områder i konstant kamp mot ordensmakt og andre myndighetsorgan.» Hege Storhaug.

«Lærer man ungdommene å kjenne, slipper man steinene.» Mats Svensson, nærpolitiet i Rosengård

Kilden til Storhaugs beskrivelse var to anonyme etnisk svenske kvinner bosatt i et uspesifisert område nær sentrum, ikke Rosengård, herunder «en svensk kvinne i midten av 50-årene som er fullstendig desillusjonert over utviklingen i byen sin». Vi får ikke vite hvordan Storhaug fant fram til dem, eller om de eksempelvis ble anbefalt spesifikt fordi de hadde noe særlig å fortelle. Vi får anta at de finnes, og at deres opplevelse i nabolagene de beskriver er mer eller mindre korrekt gjengitt.

Det er imidlertid vanskelig å konkludere med at det er særlig representativt når påstanden ikke engang samstemmer med funnene i Rosengård, et av områdene med høyest minoritetsandel, og et av områdene som utvilsomt sliter med størst sosiale problemer.

«Vi når ikke langt. Vi er fra Rosengård.»

På vei gjennom boligområdet kom vi forbi en stor veggplakat som fortalte oss at vi var i Rosengård, «Malmös hjärta», men tomme gangveier ga ikke akkurat inntrykk av at vi var i byens blodpumpe. Tvert om var det i det hele tatt svært rolig og fredelig, nesten litt øde. Vi så én politibil kjøre forbi, men uten sirene og blålys. En no go-sone for politiet var det altså ikke.

«Vi når ikke langt. Vi er fra Rosengård.» Det er ifølge nærpolitiet i Rosengård hvordan mange ungdommer opplever sin situasjon. En konsekvens av denne frustrasjonen er de mange bilbrannene som herjer området i perioder. Politiet fortalte oss at dette handler om at det er noen man vil hevne seg på, eller kun at man få ut frustrasjon – det er et stort «fuck you» til samfunnet.

For ungdommene lar seg snakke med, ikke bare om.

Nærpolitiet fortalte oss at situasjonen gjerne blir bedre etter at politiet har vært ute og snakket – for ungdommene lar seg snakke med, ikke bare om. Reduksjonen i antallet hendelser handler trolig også om at gjerningsmennene skjønte at bilbranner betyr mer politinærvær, ikke mindre. Det er med andre ord mulig å gjøre en jobb for å forbedre situasjonen.

Som Maher Akob, enhetssjef i Sociala Resursförvaltning Malmö Stad, uttalte i møte med oss: «Skal vi få folk inn i arbeidslivet, trenger vi et paradigmeskifte. Det sies ofte at nøkkelen til arbeid er språket, men det er motsatt. Nøkkelen til språket er arbeidsplassen. Det er en for høy terskel, det tar i snitt sju år å komme inn i arbeidslivet.» Han sa at det er den primære grunnen til at det er så mange egne, små foretak – mange kommer ikke inn på arbeidsmarkedet på annet vis.

Nærpolitiet fortalte også om utfordringene med å være lærer. Hver dag skjer noe som må rapporteres som avvik (incidentrapporter). Elevene tror ikke de har noen framtid, og opplever dermed heller ikke skolen som en investering. Frafallsprosenten på skolene er høy, målet er at 50% skal gjennomføre – noe som selvsagt kan virke som et lite ambisiøst mål. Maher Akob advarte mot den «innlærte hjelpeløsheten».

Noen andre vi møtte som hver dag gjør jobben med å bedre folks kår, er Daniel Diaz i Hassela Movement, et ungdomstiltak som jobber for å få ungdom ut i arbeid. Diaz mente at det er for mye lettvint fokus i den offentlige debatten eksempelvis på å gi foreldrene ansvaret for at barna deres ikke klarer seg bedre, heller enn på strukturene som gjør det vanskelig for ungdommene å finne sin plass i samfunnet, ikke minst diskrimineringen.

«Alltid visst at jag var fuckad, nu vet jag varför.»

Som Diaz sa: Ungdommene vet ikke at de utsettes for rasisme. «Alltid visst at jag var fuckad, nu vet jag varför.» Et poeng for Hassela Movement er å kanalisere sinnet inn i noe konstruktivt. «Det er snakk om mennesker med ressurser som de mangler en plattform for. Over 80 prosent av dem som deltar hos oss, er i jobb etter noen måneder.»

Trangboddheten

Hva problemene i Rosengård reelt sett handler om, er først og fremst en sirkel av fattigdom som mange ikke vil komme ut av, preget av trangboddhet og dårlige sosiale kår. Trangboddheten er 17 prosent i Rosengård, mot 4 prosent i Malmö som helhet, slik det fremgår av sluttrapporten fra Kommission för ett socialt hållbart Malmö. Hvis man kun ser på barn, er trangboddheten ved fire års alder på nesten 30 prosent i Rosengård, mot 1 prosent i bydelen med minst trangboddhet.

Hvis man kun ser på barn, er trangboddheten ved fire års alder på nesten 30 prosent i Rosengård, mot 1 prosent i bydelen med minst trangboddhet.

«Trångboddhet definieras vanligtvis som att antalet boende per rum i bostaden, kök och ett rum oräknat, överskrider två. I en trerumslägenhet kan således upp till fyra personer bo, utan att vara trångbodda.»

Et av de mest omtalte områdene i Rosengård, Herrgården, er trangboddheten enda høyere:

«Inom ramen för en studie av bostadsförhållanden och ohälsa som 2010–2011 genomfördes vid Arbets- och miljö-medicin i Lund gjordes hembesök i 133 barnfamiljer i områdena Herrgården (privat hyresvärd) och Törnrosen (MKB:s bostadsbestånd). Bland de besökta familjerna på Herrgården var 74 procent av alla barn och ungdomar (0–18 år) trångbodda, medan motsvarande andel i Törnrosen var något lägre, 59 procent».

Fattigdommen har alltid vært der, også før innvandrerne. Forskjellen er at klasseskillet nå er delvis etnifisert.

Fattigdommen har alltid vært der, også før innvandrerne. Forskjellen er at klasseskillet nå er delvis etnifisert. Samtidig vil fattigdommen i seg selv svekke forutsetningene for å komme ut av den:

«Trångboddhet är också ett fenomen som är förknippat med fysiska och psykiska hälsoproblem.Mental stress, störd sömn och bristande hygien kan vara några av konsekvenserna. Barns prestation i skolan hänger mycket på möjligheten att göra läxor i lugn och ro. Trångboddhet gör att barn ägnar mindre tid åt läxorna I Sverige är trångboddheten generellt sett låg i jämförelse med andra länder, men frekvensen varierar mycket med socioekonomiska faktorer, såsom inkomst, etnisk bakgrund och bostadens upplåtelseform.» (http://malmo.se/download/18.3108a6ec1445513e589b90/1491298327791/malmo%CC%88kommissionen_slutrapport_2014.pdf)

I tillegg kommer det mest ekstreme, nemlig hjemløshet for barn:

«I takt med att hemlösheten i allmänhet har ökat i Malmö har även hemlösheten bland barn ökat och 2011 års hemlöshetsräkning visar att 240 barn var hemlösa. Jämfört med år 2003 var antalet fem gånger så högt. Skillnaden mellan stadsdelarna är stor och i Rosengård fanns 101 av de 240 hemlösa barnen i Malmö.»

Egenbosetting

På toppen av problemet med den store andelen utleieleiligheter og trangboddheten, kommer politikken med egenbosetting. Som Maher Akob påpekte i samtale med oss, er problemet med egenbosetting at folk naturlig søker seg dit det bor andre fra samme land, noe som hemmer integreringen når tendensen blir for sterk.

Til en viss grad vil det være slik også i Norge, men det er ingen tvil om at tendensen til ansamlinger av ulike grupper er sterkere i Sverige. Som Akob sa, i Rosengård trenger man ikke snakke svensk. Det er vanskelig å finne noe tilsvarende her til lands.

Akob fortalte at det også har vært tilfeller av at folk med leiekontrakt for leilighet har leid ut gulvplass til andre. Dette skjedde f.eks. på Herregården, utleieboliger i Rosengård som var privatdrevet, noe som førte til ekstra trangboddhet og manglende kontroll over hvem som bodde hvor. Dette ble også utnyttet av kriminelle elementer. Malmö kommuns bolag för bostadsförsörjning har siden tatt over Herregården og ryddet opp i dette.

Kriminaliteten

En konsekvens av den sosiale nøden er det mye omtalte problemet med kriminalitet. Hvis man ser spesifikt på Rosengård, anslår politiet at det er 100-200 personer som er tungt involvert i gjengkriminalitet, ut fra en befolkning på ca. 27 000. I antall er det nokså lavt. De langt fleste som bor her er dermed ikke kriminelle – de kriminelle utgjør, her som alltid ellers, unntaket. De har like fullt en langt sterkere posisjon i nærmiljøet enn slike grupper noen gang bør ha.

De kriminelle utgjør, her som alltid ellers, unntaket.

Som nærpolitiets Malin Morän sa: «I det store er de en liten klikk, men de har mye makt her ute. De løser problemer uten å blande inn politiet. Folk tør ikke vitne fordi de er redde. Folk som har hjulpet politiet, rammes.»

Nærpolitiet fortalte at den narkotikarelaterte kriminaliteten lenge har stått sterkt i Malmö, noe som har sammenheng med Malmös geografiske plassering som en innfartsåre. Tidligere var det MC-gjenger som dominerte denne virksomheten, men dette har delvis blitt overtatt av gjengene. MC-gjengene er fortsatt sterke i Malmö-området, men de holder lav profil.

Det er snakk om unge personer; de åpne kriminelle er alle under 30 år. Det fantes flere organiserte gjenger før, gjerne inndelt etter blokker eller gater. For 15 år siden var det mye verre, med det de kaller «falanger». Nå er gjengene løst sammensatte, ikke rent avgrenset, uten klare hierarkier, og ikke delt etter blokk eller gate.

I møtet med byens kommunale sikkerhetsledelse anslo de at det for 3 prosent av ungdommene i Malmö var behov for tiltak på individnivå.

I møtet med byens kommunale sikkerhetsledelse anslo de at det for 3 prosent av ungdommene i Malmö var behov for tiltak på individnivå. 12 prosent befant seg i risikogrupper, mens det store flertallet, 85 prosent, aldri var innom noen av disse risikonivåene. Dette er knapt tall som tilsier at byen bør avskrives. Det er tall som tilsier at byen har noe å jobbe med, slik mange byer har.

Jonas Hult, sjef for Trygghets- och säkerhetsenheten ved Förvaltningsavdelningen på Stadskontoret i Malmö, ga en bred bakgrunn for Malmös utfordringer. Han forklarte at ingen andre byer i Sverige har samme forutsetninger som Malmö. Det er en arbeider- og handelsby, og en av de mest ekspansive blant annet hva gjelder befolkningsvekst. Samtidig har byen lavt skattegrunnlag, fordi mange av dem som jobber her, ikke bor her. Kriminaliteten er nært knyttet til den geografiske beliggenheten. Sammen med Gøteborg er Malmö Skandinavias port til Europa, med beliggenhet nær Helsingborg, og med broforbindelse til Danmark og kontinentet.

Han viste også til at det er et problem at tiltrengt lovutvikling ofte kommer i etterkant. Eksempelvis var håndgranater inntil i fjor juridisk ikke definert som våpen, men innskrevet i lov om sikkerhet vedrørende fyrverkerier og brannfarlig materiell. Dermed var det lovlig å ta håndgranater gjennom tollen, og strafferammene for bruk var lave. Kriminelle har utnyttet dette, og det toppet seg i 2015, med over 30 granatsprengninger i første halvår, mot biler, butikker og boliger. Det tok dessverre alt for lang tid å endre loven.

Det samme gjelder MC- og andre former for organisert kriminalitet; lovstifting kom først lenge etter at gjengene godt og vel var etablert. Tidsforsinkelse i lovutvikling har gjort at praksis har fått bre seg og kriminelle organisasjoner fått solid fotfeste. Nå opererer ikke MC-medlemmene lenger selv på gateplan, de har etablert seg i legal virksomhet som fasade, samtidig som de kontrollerer narkotrafikken og styrer hevnaksjoner mot dem som måtte true dem.

Det er opprettet en egen sosial innsatsgruppe i Rosengård, med representasjon fra politi, skole og sosialmyndigheter, som arbeider med 18 personer, alle med kriminell bakgrunn for å få dem inn på en bedre vei. Nærpolitiet mener at potensialet for å hente ut flere av det kriminelle miljøet er stort.

I stedet er realiteten ifølge nærpolitiet at det forebyggende arbeidet taper. Politiet har ikke tilstrekkelig ressurser eller antall ansatte. Nærpolitiet har fem ansatte, men skulle ha vært 13 for å gjøre jobben skikkelig. På tidspunktet for vårt opphold i Malmö var 11 mord under etterforskning i byen som helhet, i tillegg til et større antall mordforsøk. Dagen etter at vi dro økte det til 12 mord, da en 16-åring ble skutt i hodet, ved bussholdeplassen.

Drapsbølgen har i stor grad foregått mellom kriminelle, med unge menn i gjengmiljøene som både gjerningsmenn og ofre.

Drapsbølgen har i stor grad foregått mellom kriminelle, med unge menn i gjengmiljøene som både gjerningsmenn og ofre. Det endrer ikke på at det er alt for mange familier her som har blitt rammet av tragedie, og tap av en ung sønn.

Et av stedene vi besøkte i Rosengård var Yalla-trappan, et kvinnekooperativ med arbeidstrening for innvandrerkvinner med et trettitalls ansatte. En av medarbeiderne fortalte hvordan kvinnene som jobber eller har arbeidstrening på Yalla Trappan merkes av voldshendelsene i nærmiljøet – noen ganger har deres nærmeste blitt rammet, andre ganger er det venner eller slektninger av naboer.

Det at kvinnene kommer ut i samfunnet og tjener egne penger, er et gode for kvinnene selv, men sees også som en form for forebygging av kriminalitet blant ungdom. Når kvinnene kommer i kontakt med samfunnet rundt seg, vil de lettere kunne se når det er noe som ikke stemmer med forklaringene barna kommer med. Når de selv tjener penger vil de ikke være avhengige av penger som barna kommer hjem med, og som foreldrene ikke vet hvor kommer fra.

Rosengård er for mange også et åpenbart eksempel på en såkalt «no go»-sone, hvor politiet ikke tør å gå. Det er heller paradoksalt, siden det ligger en politistasjon i «no go»-sonen. Her patruljeres det i gatene daglig. Nærpolitiet avkreftet også at det skulle finnes soner hvor de ikke går inn.

Det er heller paradoksalt, siden det ligger en politistasjon i «no go»-sonen.

Man kan ellers merke seg at problemene med kriminalitet og arbeidsløshet også fins i Almvik, et område med primært hvit / majoritetssvensk befolkning og høy SD-oppslutning, vegg i vegg med Rosengård.

Hva trengs?

Nærpolitiet identifiserte en rekke faktorer som må tas tak i for å bedre de underliggende problemene:

  • Trangboddhet og fattigdom: Dette er problem som må løses hvis man skal få bukt med kriminaliteten og de dårlige sosiale kårene.
  • Økt bruk av mentorer, med oppfølging i hjemmet.
  • Flere politifolk. Rekruttering til politi: Det er snakk om å opprette politihøgskole i nærheten av Rosengård.
  • Satse på skoler, med flere ansatte og flere fritidsaktiviteter.
  • Bedre samarbeid mellom politi og sosiale myndigheter: Det gjennomføres nå samarbeidsmøter hver 6. uke, og de gjennomfører «uro-samtaler» i skolene.
  • Forskning viser at politiet må ha sosial innsats, forebyggende og ikke bare reaktiv, mens allmennheten mener at dette ikke er politiarbeid.
  • Det må være flere voksne i korridorene på skolene.
  • Det må arbeides mer med språkbeherskelse.

Krigen

Tilbake fra virkeligheten, og den konstruktive innsatsen for å gjøre noe med problemene, til Storhaug.

Sitat Storhaug: «Man må altså ikke ut i «tapte områder» for å få følelsen av at krigen har nådd våre svenske naboer.»

Krigen. Storhaugs tilnærming går ut på å trekke ut enkelthendelser som kan være reelle, men som utgjør en liten del av bildet, og å spe på med de sterkeste ordene vårt norske språk gir.

Det er riktig at det en periode var et problem med bruk av sprengladninger, inkludert håndgranater. Det er ekstremt, og det gir voldsomme overskrifter. Sprengladningene var imidlertid knyttet til én særskilt gjeng, og problemet sluttet da hovedmannen ble fengslet i 2015. I samtale med oss var nærpolitiet bekymret for at problemet kunne gjenoppstå da hovedmannen skulle slippe ut av fengsel i mars i år.

Et problem var som nvent at håndgranater og sprengstoff ikke var forbudt for sivile å bære med seg. Her har Malmø kjempet gjennom en lovendring, så de skal være bedre rustet til å reagere hvis problemet gjenoppstår.

«Ta media med en skuffe salt. Det man skriver om, er det som stikker seg ut. Det viktige er at man jobber ordentlig med problemene.»

Som trygghetssjefen i Malmö, Jonas Hult, sa: «Ta media med en skuffe salt. Det man skriver om, er det som stikker seg ut. Det viktige er at man jobber ordentlig med problemene. Hvorfor velger ti store, internasjonale foretak å legge hovedkontorene hit, hvis det er så farlig her?» Hult var også tidligere sjef for Säkerhetspolisens (SÄPO) kontor i Malmö.

Vi ga Storhaugs kapittel til flere av dem vi møtte. Malin Martelius, sekretær på Enhet for kriminal- og narkotikaforebyggende enhet, Velferdsavdelingen på Stadskontoret, reagerte slik: «Spør Storhaug: Hvorfor er det så viktig at det skal gå dårlig i Malmö? Hvem tjener på dette ensidige bildet? Situasjonen er verken det ene eller det andre – bildet er mer nyansert enn dette.»

Det var stort sett hvordan alle vi snakket med oppsummerte det etter å ha lest Storhaug. Alt er mer sammensatt. Det ekstreme finnes, men det finnes også en normal, og den er stort sett noe annet enn ytterpunktene som innvandringskritikerne så ivrig samler på.

Innvandringskritikerne får imidlertid ofte definere hva mange tror normalen er. Representanten vi snakket med for Yalla Trappan var en etnisk svensk kvinne i femtiårene. Hun er ikke selv fra Rosengård, og sa at hun også hadde vært redd den første gangen hun kom hit. Det har hun for lengst sluttet å være.

«Balkongflickorna» og æresrelatert vold

Noe av det styggeste vi har hørt om fra Rosengård, er kvinner som har blitt kastet ned fra balkongen, tvunget til å hoppe eller overtalt til det, av slektninger fordi de på ulikt vis skal ha gjort skade på familiens ære, såkalte «balkongflickor». Det er et problem som har vært omtalt i Sverige i mange år, og det har vært en rekke medieoppslag om kvinner som har blitt drept på denne måten.

Arash Zinat Bakhsh, enhetssjef på Sosial- og ressursförvaltningen, jobber kriminalitetsforebyggende, spesielt rettet mot æresrelatert vold. De driver blant annet et støttesenter, hvor de gir støtte og samtale til voldsutsatte/kriminalitetsofre. De skal i løpet av kort tid igangsette en større kartlegging av æresrelatert vold i Göteborg, Malmö og Stockholm. Æresrelatert vold er med andre ord et problem det jobbes konkret imot, ikke minst fra kommunens side.

Han fortalte at de har registrert 2-3 slike mulige drap per år.

Når det gjelder «balkongflickorna», fortalte Bakhsh at de har registrert 2-3 slike mulige drap i Malmö per år. Ut fra kildene vi snakket med, har det bare vært ett tilfelle spesifikt i Rosengård de siste årene, uten at vi kan si dette sikkert.

Politiet anmelder alle mistenkte tilfeller, heller enn å godta dem som selvmord. Etterforskningen tar utgangpunkt i at det kan være drap, og henter inn indisier og bevis. I alle fall én ektemann har blitt straffet.

Det er dessverre ingen tvil om at dette groteske problemet er reelt, og krever stadig innsats fra myndigheter og storsamfunn. De patriarkalske og reaksjonære kulturtrekkene som bidrar til slike overgrep, må møte motstand.

Et spørsmål er igjen hvordan man velger å snakke om et slikt problem: som enda et argument mot innvandring og innvandrere, som noe som kaster et mistenkeliggjørende skjær over alle de menneskene som bor her som aldri ville gjøre noe slikt – eller som et overgrep som må bekjempes. Jentene og kvinnene som utsettes for press og overgrep som dette, har et soleklart krav på hjelp. At minoriteten de tilhører framstilles som en trussel mot majoritetssamfunnet, og at områdene de bor i framstilles som «tapte territorier», hjelper dem lite.

«Hvis det skjer noe»: Den jødiske minoriteten

Den jødiske forsamlingen i Malmö har i dag 450 medlemmer, mens det i 1962 var 2400 medlemmer. De anslår at det totalt er rundt 1200 jøder i Malmö. Jøder i Lund tar også kontakt, selv om de ikke er medlemmer i forsamlingen i Malmö.

Møtet med forstander Freddy Gellberg og andre i ledelsen for den jødiske forsamlingen i Malmö, fant sted bak forsterkede dører, i noe som minnet om en bunkers i underetasjen til en blokk. Ledelsen i forsamlingen fortalte at den krymper, spesielt fordi en del flytter til Stockholm, hvor det er et bedre tilbud og et rikere jødisk liv. De insisterte på at mindre enn ti prosent flytter på grunn av frykt, og at få har flyttet de siste fem årene.

Mens det var ingen åpen antisemittisme før, er det annerledes nå.

De var likevel klare på at situasjonen har endret seg kraftig. Mens det var ingen åpen antisemittisme før, er det annerledes nå. På 1980-tallet gikk man med kippa uten at man støtte på problemer. Etter 90-tallet har man sluttet med det. De merker det også i skolene, hvor lærere kvier seg for å snakke om Holocaust. Det er et uforholdsmessig høyt antall anmeldte hatkrimtilfeller i Malmö, sammenlignet med Stockholm.

De negative holdningene kommer fra folk med røtter i Midtøsten. Ledelsen i forsamlingen mente at byen ikke har tatt problemet med økende antisemittisme på alvor, og jøder i Malmö har følt seg ensomme. Til sist bestemte de seg i 2009 for å begynne å snakke åpent om problemet.

Det er et positivt samarbeid med deler av det muslimske miljøet, blant annet i form av at en rabbiner og en imam skal oppsøke skoler sammen. Muslimske ledere ser på dette som en nødvendighet. Skal man integrere seg, kan man ikke leve på hat.

Malmös borgermester i forrige periode trakk fram at jøder må løse problemene med Israel og palestinere – også. Forsamlingens representanter reagerte med rette på at de ansvarliggjøres for dette. Gazakrigene har også styrket trusselbildet mot jøder.

Også nærpolitiet i Rosengård bekreftet at jøders utsatte situasjon er et alvorlig problem. Som de sa: Jøder reiser ikke til Rosengård. De oppfattet hatkriminaliteten mot jøder som sjokkerende. Som ledelsen i forsamlingen sa: Noe av det verste er at de har blitt vant til å bruke mye penger på sikkerheten. Det var en sprengning utenfor kontoret, og en ladning ble funnet ved synagogen. Det ble også skutt inn i porten etter en TV-opptreden. En rabbiner som jobbet der tidligere, og som var synlig ortodoks, opplevde mye hatkrim når han gikk gjennom byen på vei til jobb. Etter at han flyttet, har antallet hatkrimhendelser gått ned.

Jøder reiser ikke til Rosengård.

En annen stygg hendelse omfattet at en gutt fikk en snøball full av stein i ansiktet, med stygge sårskader som konsekvens. Jødiske barn føler situasjonen som truende. De tør ikke fortelle at de er jøde, og føler at det er vanskelig å måtte være på vakt hele tiden.

Ledelsen i forsamlingen mente at politiledelsen ikke forstår alvoret i situasjonen. De har god kontakt med politiet, men politiet bygger på statistikk om hva som allerede har skjedd, heller enn å se på hva som skjer i Europa og med det som utgangspunkt analysere hva som kan skje også her. Som de selv framhevet: Det er ikke langt til København, hvor den jødiske forsamlingen ble utsatt for et dødelig terrorangrep.

«Vi vil aldri godta, hvis det skjer noe, at man etterpå sier at det ikke var indikasjoner.»

Vi deler engstelsen, og tok opp behovet for sterkere kommunale sikkerhetstiltak rundt den jødiske forsamlingen i vårt møte med sikkerhetsledelsen i byen.

Islamsk ekstremisme

Det er kjent at et ganske stort antall radikaliserte muslimer har reist fra Sverige for å kjempe for IS. Det har vært en åpen uenighet i Sverige om Malmös og Rosengårds rolle når det gjelder slik radikalisering. At det er et problem at noen ungdommer her også har blitt radikalisert, kan det være liten tvil om. Området har imidlertid fått et ry på seg for å være radikaliserende på et nivå som det ikke synes å finnes saklig belegg for.

Ifølge en rapport fra Rickard Lagervall ved Universitetet i Lund er det 18 muslimske forsamlinger i Malmø. Disse samler ca. 10 000 mennesker, ut av en befolkning på 50 000 med bakgrunn fra muslimske land. Hans konklusjon etter å ha kartlagt disse, er at alle generelt framstår som konservative hva gjelder syn på kvinner og homofile, men kun én av dem vakte mistanke om å være jihadistisk. Denne ene forsamlingen mente han ikke finnes mer.

Dette samstemte generelt med synet til Jonas Hult, som mener at problemet med voldsfremmende islamister er lite i byen blant annet med bakgrunn i hvilke grupper som dominerer minoritetsbefolkningen. Nærpolitiet mente at det var én eller to i gjengmiljøet i Rosengård som hadde blitt radikalisert. Det er ikke vanlig at man uttrykker støtte til IS; man uttrykker snarere et ønske om å dra for å bekjempe IS.

Arash Zinat Bakhsh var svært kritisk til de omstridte analysene fra Magnus Ranstorp, terrorforsker ved Försvarshögskolan. Etter opptøyer i 2008-2009 i Rosengård, og mange voldshendelser på gata i Malmö, kom Ranstorp med en rapport som pekte ut Rosengård som et sentrum for radikalisering. Centrum för Mellanösternstudier på Lunds universitet krevde underlaget for forskningen, men alt materialet var ødelagt, angivelig fordi intervjuobjektene hadde blitt lovet full anonymitet.

Også Hult, med sin bakgrunn som tidligere sjef for SÄPO i Malmö, forhørte seg med sine tidligere kollegaer på politistasjonen, men ingen her var verken intervjuet, eller kjente seg igjen i konklusjonene. De var samstemte om at Ranstorp «juger i hop det som inte passar», og at problemene beror på statlige anliggender som ikke behandles i rapporten.

Rapporten til Ranstorp ble for øvrig brukt som sannhetskilde av Frp før deres «studietur» til Rosengård, og utgjorde trolig en del av grunnlaget for at Siv Jensen omtalte Rosengård som «helvetes forgård»

Høyreekstremisme og hatkriminalitet

Som Malin Martelius sa: «Man vil gjerne tro at man har problemer med jihadisme, men vi har heller et problem med høyreekstremisme.»

Malcolm Momodou Jallow, lederen i Afrosvenskarnas Forum för Rättvisa (og nylig, riksdagsmedlem for Vänsterpartiet), fortalte at han måtte være varsom selv når han beveget seg gjennom sentrumsområdene av frykt for nynazister.

Støtte til å forlate voldelige ekstremistgrupper består blant annet av en samordningsgruppe med representanter for skole, omsorg, sosialkontor, rådhus og politi, utdanning av personer som møter og arbeider med ungdom i risikosonen, en støttetelefon, og retningslinjer og handlingsplan for Malmö by. Martelius fortalte at høyreekstreme organisasjoner ikke viser seg åpent fram i Malmö, fordi de her møtes med sterke protester.

Det er likevel flere eksempler på voldelige høyreekstremister: Lasermannen, Pegida, Svenskarnas Parti, og de utgjør en aggressiv trussel mot ytringsfriheten for antirasister og andre liberale stemmer. Flere vi møtte, fortalte om det brutale angrepet på Showan Shattak 8. mars 2014.

Thomas Bull, Trygghet- och säkerhetssamordnare ved Särskild samverkan mellan skola, socialtjänst, polis och förskola/fritid/förening/församling/fastighetsägare (SSPF), på brotts- och drogförebyggande arbete, Stadskontoret, har tidligere vært 25 år i politiet, og kom til rådhuset fra jobben som sjef for hatkrimgruppa i Malmö.

Sverige har fått et kaldere klima.

Bull fortalte at hatkriminalitet finnes overalt, men det er få anmeldelser, få domfellelser og høye mørketall. Det er samfunnsmessige årsaker til at dette angår byen. Han fortalte blant annet om angrepene på den tidligere rabbineren og synagogen. Noe av det mest skremmende, sa han, er den hverdagsrasismen som finnes over alt og som er vanskelig å ta. En får si hva som helt uten å bli møtt. «Dette må de tåle» er en gjengs holdning.

Terrordåder i utlandet fører til at det stilles spørsmål til muslimer, hele deres fremtoning og liv. Mennesker på flukt var først velkomne, nå er de i øynene til en del bare kriminelle og dårlige mennesker. Det samme, sier han, har skjedd med tiggere. Sverige har fått et kaldere klima.

De andre svenske tilstandene

Når man står der midt i Rosengård og spør seg hvor i all verden veien bør gå videre for et område som dette, føler man seg opprådd. Rosengård, og andre utsatte områder, trenger ambisiøse satsninger langt utover det man så langt har sett, hvis de ikke skal forbli – og i verste fall forverres – som verkebyller i et land tuftet på sosialdemokratiske verdier. Det må imidlertid skje på premissene til beboerne, med det formål at de skal løftes ut av segregeringen. Hvis alle skal med, må det gjelde dem som bor her også.

Samtidig er områder som Rosengård, Rinkeby og Husby selvsagt langt fra hele historien om innvandring til Sverige. Det er også en del av den svenske tilstanden at mange flyktninger og innvandrere har blitt godt inkludert i samfunnet. Sverige kommer godt ut på flere kåringer, herunder at det er det beste landet å bo i for innvandrere, flere plasser over Norge.

Det er også viktig å ha med seg at Sverige har gjort noe større enn Norge er i nærheten av. Da flyktningankomstene var på sitt høyeste, var Malmö, med sin sørlige plassering, er transittland, med en betydelig pågang av mennesker.

Som Jonas Hult sa: «For kommunen var det ingen krise. Vi har over 20 000 ansatte. Vi brukte kanskje 10 prosent av vår kapasitet.» Det er et nokså annet perspektiv enn det som har vært dominerende i Norge.

«For kommunen var det ingen krise. Vi har over 20 000 ansatte. Vi brukte kanskje 10 prosent av vår kapasitet.»

Når det er sagt, har den langsiktige inkluderingen i Sverige vært av veldig blandet kvalitet. Mye har gått bra, men det som har gått dårlig, har gått veldig dårlig. At politikere har tillatt et område som Rosengård å vokse fram, langsomt og sikkert, som et oppsamlingssted for mange av dem som sliter mest med å finne sin plass i det svenske samfunnet, er utvilsomt et eksempel på en svært problematisk tilnærming til integrering. Et av de største problemene er boligpolitikken som har blitt ført i møte med nyankomne. Mange års oppsamling av dårlige løsninger har gitt et problem som det nå er desto mye vanskeligere å avhjelpe.

De fleste vi snakket med var også enige om at man hadde styrt unna å debattere en del av utfordringene i svensk offentlighet, og at det var positivt at man nå snakket mer åpent. Andre påpekte at debatten har blitt mer polarisert, og mente at man ikke gjør noe annet enn å snakke om problemene. Sannheten ligger trolig et sted midt imellom.

Norske tilstander

Samtidig trenger den norske selvgodheten å minnes på dette: Mens deler av verden står i brann, har den primære norske reaksjonen vært å forsøke å beholde mest mulig av vannet for oss selv. I Norge er det utviklet en fortelling som samler mange, om at dagens asylsystem representerer både en så stor brutalitet og en så dårlig utnyttelse av ressurser, at det beste er om vi bruker det for å hjelpe færrest mulig.

Mens deler av verden står i brann, har den primære norske reaksjonen vært å forsøke å beholde mest mulig av vannet for oss selv.

Det er også etablert et narrativ om hvor mye flyktninger koster Norge, og at det kan gjøre at det blir mindre igjen til oss. Selv om ytterst få nordmenn vil oppleve at de har eller får mindre nå på grunn av de 30 000 asylsøkerne som kom i 2015, er vi ikke ute etter å påstå at kalkylen nødvendigvis er feil. Vi er ute etter å påstå at den er etisk betenkelig, og dessuten noe panisk.

Å stå vakt utenfor stabburet mens man snakker nedlatende om hvordan bonden på nabogården ga litt av avlinga til fanten, det er – selvsagt noe satt på spissen, og skrikende urettferdig mot de mange iblant oss som gjerne deler ut litt mer av forrådet – «norske tilstander».

 

Fakta

Befolkning: Malmø er Sveriges 3. største kommune etter folketall, og har en befolkning på ca. 328 000 (31.12.16). Byens befolkning har hatt en årlig tilvekst i de siste mer enn 30 år, og Malmö stads egne prognoser spår en befolkning på 382 700 i 2026. Det er stor både inn- og utflytting, og mye flytting innen byen.

Innvandret befolkning: Befolkningen har bakgrunn fra 178 land, der de største gruppene er fra Irak, Jugoslavia, Danmark, Polen og Bosnia-Herzegovina.

  • 32 % av befolkningen er født i utlandet.
  • 12 % er født av to utenlandsfødte foreldre.
  • 50 % kvinner og 50 % menn.

Ung befolkning: Gjennomsnittsalderen for malmöbor er 38,6 år (Sverige totalt: 41,2 år). 22% er under 20 år.

Høy arbeidsledighet: Arbeidsledigheten generelt ligger på 15 %, med 21 % for ungdom. Utenlandsfødt ungdom har svært høy arbeidsledighet: 36% for kvinner og 41% for menn (Arbetslöshet och sysselsätting i Malmö 2015 – en översikt. Malmö stad 2016-03-04), og denne er også svært høy blant ungdom med én eller to foreldre født i utlandet (ref. samtale med Daniel Diaz, Hassela Movement).

Fattigdom: Medianinntekt er den 7. laveste i landet, arbeidsledigheten den 3. høyeste. Malmö har landets høyeste barnefattigdom; andel barn som vokser opp i fattigdom er på 30%, mot 12% for landet som helhet (Kilde: «Så blev Malmö en av Sveriges fattigaste städer»/Sydsvenskan 26.6.16).

Utdanningsnivået generelt er høyt, men med store variasjoner. 47 % har utdanning utover gymnas, noe som er høyere enn landsgjennomsnittet på 40%, men lavere enn for de andre storbyene Stockholm og Göteborg, der andelen er 56 % og 51 % respektive. Samtidig går 22 % av barna i Malmö ut av grunnskolen uten å kunne komme inn på gymnas, mot et snitt på 14 % for hele landet.

Høy andel utleieboliger: Malmø hadde i desember 2015 ca. 153 500 bosteder; av disse er 46% leieboliger, 36% borettslagsleiligheter og 15% selveiere.

Kriminalitet, dødelig vold: Svenska Handelskammaren, med sin naturlige interesse for lov og orden, publiserte i 2012 en rapport som viser at kriminalitet i storbyene Stockholm, Göteborg og Malmö er sammenlignbare, størrelsen tatt i betraktning. Rosengård ville, om den lå i Stockholm, være den fredeligste bydelen – med lavere kriminalitet enn det poshe nabolaget Östermalm. Type kriminalitet i Malmö skiller seg imidlertid ut, med flere mord og mordforsøk.

(Kilder til fakta om Malmö: Malmö i korta drag, 2016-04-06. og http://malmo.se/Kommun–politik/Fakta-och-statistik/Befolkning.html)