Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

I dag, 9. april, på årsdagen til Nazi-Tysklands invasjon av Norge, prøver nynazistene å markere seg. Flere steder som Oslo, Asker og Kristiansand har det blitt hengt opp bannere, hakekors og nazipropaganda, skriver Aftenposten. Bannere med hakekors og teksten «vi er tilbake» på 9. april burde i alle fall avslutte debatten om hva disse står for, og om de er og bør få lov til å være del av den normaliserte politiske debatten.

Det er forskjell på en scene og rampelys på den ene siden, og en kritisk flombelysning på den andre.

Det er mange som mener at nazisme og nazister burde møtes med taushet. Flere av disse vil kritisere oss og andre som tar opp problematikken fordi de mener at vi dermed gir disse gruppene for stor oppmerksomhet. Da tenker man at vi ved å snakke om dem gir dem en scene og en mulighet til å spre sin propaganda ytterligere. Det er en god tanke; det er bare at det ikke fungerer helt på den måten. Vi er helt enige i at disse kreftene ikke skal få en scene de kan bruke, men det er forskjell på en scene og rampelys på den ene siden, og en kritisk flombelysning på den andre. Vi trenger mer av det siste og ikke det første.

Deres demonstrasjoner burde ikke beskyttes med ytringsfrihetsargumentasjon fordi de nettopp begrenser ytringsfriheten til minoritetene som rammes av retorikken deres.

På mange måter er det imidlertid mer skremmende med de normaliseringsforsøkene vi har sett de siste årene, hvor ytringsfriheten til disse kreftene blir trukket frem. Både gjennom den for lengst avviste trykkokermodellen, men også de som mener at dette må man da kunne mene, og at markeringer fra disse miljøene er del av det politiske landskapet. Dette er ikke legitime politiske aktører som man kan være uenig med som man er med all annen politikk. Dette er voldelige krefter som må bekjempes. Dette er ikke demokratiske, men antidemokratiske krefter, med en lang historie med voldsbruk.

Dette er ikke legitime politiske aktører som man kan være uenig med som man er med all annen politikk. Dette er voldelige krefter som må bekjempes.

«Aldri mer 9. april» ble et kjent slagord etter krigen. Det må i dag tolkes til aldri mer nazisme i våre gater. Antirasistisk Senter har flere ganger tatt til orde for at nazistiske gruppers muligheter til å marsjere, markere seg eller spre sin hatefulle propaganda, bør begrenses, i tråd med FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD). Deres demonstrasjoner burde ikke beskyttes med ytringsfrihetsargumentasjon fordi de nettopp begrenser ytringsfriheten til de ulike minoritetene som rammes av retorikken deres. Vi vet dette skaper stor frykt i skeive miljøer – det er ikke, og bør ikke være greit. Myndighetene har et ansvar for å ta tak i dette.