Maria Wasvik

Redaktør

De identitære, eller Generasjon Identitær, er en høyreekstrem bevegelse som har sin opprinnelse blant sinte, unge, hvite menn i Frankrike. Siden 2012 og “flyktningkrisen” i 2015 har bevegelsen spredt seg til flere europeiske land, samt Nord-Amerika og New Zealand.

Imaget deres er kanskje ungdommelig og “fresht”, men røttene deres er å finne i fascismen. Bevegelsen er foreløpig ikke etablert i Norge, men diskusjonen om Fjordmans kronikk i Aftenposten og hans rolle i offentligheten, som den desidert største inspirasjonen bak terrorangrepene 22. juli, for ikke å snakke om kommentarfeltene til Resett, Document og Rights.no cirka hver eneste dag, minner meg på at de identitæres idéer definitivt er godt etablerte i det norske ekstremhøyre. 

Identarismen som ideologi består, som mange har påpekt før meg, stort sett av gamle rasistiske ideer pakket inn i ny, stilig sveis og penere ord. Identitære kjemper for å bevare “europeisk kultur”, er sterke motstandere av multikulturalismen, og definerer seg som patrioter og såkalte “etnopluralister”. For identitære er kultur viktigere enn rase, og i motsetning til nazister mener de at alle etniske grupper er like mye verdt, men at de bør leve adskilt fra hverandre, og ikke blandes. Det er veldig viktig for dem at deres uttrykk skiller seg fra det hos tradisjonelle nynazister, og at meningene og imaget deres framstår som nytt og ufarlig. Med dette i mente blir det dypt problematisk at den danske journalisten Rasmus Hage Dalland i sin bok om bevegelsen, “Identitær. En reise inn i Europas nye høyre” (Solum Bokvennen, 2020), er mer opptatt av å forstå dem på deres egne premisser, enn av å avsløre hva de egentlig står for. 

Ja, og så tror de jo på «teorien om at den europeiske befolkningen kommer til å bli en minoritet på sitt eget kontinent» på grunn av innvandring, særlig fra muslimske land.

I Dallands 260 sider lange bok får medlemmer og ledere i bevegelsen legge med ut sine egne ord, nærmest til det kjedsommelige, om hvordan de verken er rasister eller voldelige, de er bare sterke motstandere av “masseinnvandringen” og “invasjonen” Europa er utsatt for. Eller om hvordan de ikke kan regnes som høyreekstreme, blant annet fordi de ikke finner seg til rette innenfor den tradisjonelle politiske høyre-venstreaksen – de driver med “metapolitikk”. Dessuten er de definitivt demokrater, de er bare veldig sterke motstandere av globalismen og vår tids forræderske politikere. Og liberalismen, innimellom. Det identitære prosjektet er i det hele tatt både komplisert og selvmotsigende.

Ja, og så tror de jo på «teorien om at den europeiske befolkningen kommer til å bli en minoritet på sitt eget kontinent» på grunn av innvandring, særlig fra muslimske land. Også kjent som den dehumaniserende og rasistiske konspirasjonsteorien om Le grand replacement, den store befolkningsutskiftningen, som Dalland nøkternt kommenterer at «støter (…) på utfordringer i form av statistikker og undersøkelser som viser andre tall enn dem som de identitære selv legger fram». 

En annen «utfordring» som Dalland ikke nevner i den forbindelse, er hvordan “remigrasjonen” de kjemper for, reelt sett vil medføre etnisk rensning. Å fjerne alle innvandrere, og muligens deres etterkommere, fra det europeiske kontinentet vil naturligvis være svært vanskelig, for ikke å si umulig, å gjennomføre i praksis, i alle fall uten enorm bruk av tvang. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at de identitære selv til stadighet refererer til en nært forestående, kanskje uunngåelig, borgerkrig.

Selv etter å ha ventet og ventet på at han skal ta til motmæle, er det ikke til å komme unna at en viss følelse av nummenhet kommer snikende.

Rasmus Hage Dalland skriver selv om motivasjonen bak boka, at han vil komme under huden på denne bevegelsen. Det er ikke vanskelig å være enig i at en slik metode kan bringe med seg verdifull innsikt. Men når han gjentatte ganger lar argumenter for såkalt “remigrasjon” av alle innvandrere – stå nærmest uimotsagt – da er han ikke lenger bare under huden, men så langt inne i grumset at det som virker åpenbart for oss som leser, ikke lenger er synlig for han.

Det er rett og slett noe veldig forstyrrende over hvordan han stort sett bare gjengir det intervjuobjektene sier og refererer til det de tror på, med så nøkterne ord og vendinger at ideene deres, selv de aller villeste og mest spekulative, etter en stund virker nærmest dagligdagse. Selv etter å ha ventet og ventet på at han skal ta til motmæle, er det ikke til å komme unna at en viss følelse av nummenhet kommer snikende. Og det er vanskelig å ikke tenke at nettopp dét er noe av det som bidrar til å gjøre formen på denne boka skummel.

I boka foretar Dalland en reise mellom ulike europeiske byer, og snakker med medlemmer og tillitsvalgte i identitær-bevegelsen. Flere av dem nevner hvordan de var skeptiske til å la seg intervjue av Dalland, i frykt for å bli fremstilt som nazister slik de pleier. Der kan de ta det helt med ro. Tidvis føles det som å lese en  slags samlepamflett med ideer fra de identitære gruppene i Europa, framstilt uten nevneverdig motstand, bare ispedd sympatiske karakteristikker av de ulike lederne som er intervjuet. 

«Hvis vi ikke gir folk slike redskaper og en forståelse av hvordan ting fungerer, kan de ende med å bli veldig frustrerte og føle seg fullstendig maktesløse, og det vil føre til vold og terrorisme. Til sjuende og sist er det mange som er frustrerte og sinte, og jo mer de lukker seg inne i seg selv, desto mer blir de som Breivik.»

Sitatet kommer fra Martin Sellner, mannen som av mange omtales som den identitære bevegelsens europeiske leder, som Dalland til slutt får et intervju med. Og kanskje fordi det ble litt vel mye forståelse, får jeg følelsen av at forfatteren mener at deres bekymringer og meninger må tas på alvor, og at han til en viss grad også har forståelse for ideen om at deres ekstremisme “bare” er en konsekvens av den politikken som har blitt ført. Dette medfører imidlertid at vi andre dermed har et like stort ansvar for deres ekstremisme som de har selv, fordi vi angivelig gir dårlige svar på (de ytterliggående) spørsmålene deres. 

Tidvis føles det som å lese en slags samlepamflett med ideer fra de identitære gruppene i Europa, framstilt uten nevneverdig motstand, bare ispedd sympatiske karakteristikker av de ulike lederne som er intervjuet. 

Mellompartiene, der han gir seg selv rom til å reflektere over det han opplever og menneskene han møter, kunne i langt større grad vært benyttet til å faktisk problematisere det han har fått høre. Istedet skriver han ting som innimellom virker relativiserende om “motstandere og tilhengere av globalismen”, ikke ulikt måten president Trump snakket om “very fine people on both sides” da nynazister og hvite nasjonalister marsjerte i Charlottesville i 2017 – der den amerikanske grenen av identitær-bevegelsen faktisk deltok. 

På et tidspunkt spekulerer Dalland i at motstanden de identitære får fra organisasjoner som HOPE not Hate kanskje gjør dem større enn det de er ved å bidra til deres narrativ: “HOPE not Hate leverer den nødvendige friksjonen som kan brukes til å stimulere de identitæres image og underbygge deres fortelling om en forutinntatt, venstreorientert presse.” Det er en farlig tanke, som ikke bare impliserer at det dermed er feil å mobilisere mot fascismen når den viser seg, men også at ansvaret for deres vekst hviler på antirasister og antifascisters skuldre.  

Det er lett å forstå forfatterens fascinasjon for hvor velstelte og “vanlige” de han intervjuer er. Men så er det da også noe nesten alle intervjuobjektene hans nevner som noe de jobber helt konkret med, det å framstå som “helt vanlige”. Det er viktig å “unngå freaks”, og å “ikke ha en tjukkas lengst foran i en demonstrasjon”. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. På den ene siden handler det om mobilisering. «Hvis du ser bra ut, er dannet, høflig, intelligent og atletisk, så vil du tiltrekke deg andre mennesker», som en av dem forklarer. På den andre siden om å gjøre argumentene deres mer spiselige, markere avstand fra nazistene som de så ofte blir sammenlignet med. 

Behovet for at forfatteren også skal trekke denne slutningen selv og begynne å reflektere mer kritisk over sin egen framgangsmåte, blir etterhvert skrikende. I tillegg til, selvfølgelig, det gjennomgående fraværet av åpenbare spørsmål som hvordan det henger på greip å være både veldig demokratiske og veldig ikke-voldelige, men likevel være imot religionsfrihet og for det som i realiteten vil innebære massedeportasjoner. Og hvordan henger det sammen når de mener at ikke-europeere ikke kan endre sin kultur og assimileres, men det er helt uproblematisk at tidligere nynazister “som har kommet på bedre tanker” utgjør en sentral del av grunnlaget for organisasjonen deres?

«Hvis du ser bra ut, er dannet, høflig, intelligent og atletisk, så vil du tiltrekke deg andre mennesker»

«Jeg forstår ikke antisemittismen – at de fokuserer så sterkt på jøder og på den biologiske rasismen. Den måten de forklarer verden på, handler bare om rase og biologi. Men kultur og sosiale og økonomiske forhold har jo også en betydning for hvordan man bygger opp en identitet – ikke bare rasen.»

Uttalelsen kommer fra en identitær som er tidligere nynazist og medlem av NPD, det tyske nasjonalistpartiet, i Rostock. For meg virker dette som det perfekte utgangspunktet for å spørre mer inngående om mange av medlemmenes, men også flere av ledernes, deriblant Sellners, nåværende og tidligere koblinger til nasjonalisme og nazisme. Men Dalland gjør ikke egentlig det. Uansett, hvis ikke denne uttalelsen slår et slag for en bred forståelse av rasisme, så gjør ingenting det.

Gjennom boka ledsages Dalland av den relativt usympatiske journalisten Ratko, som har en tilsvarende interesse for bevegelsen og som tilsynelatende er ute i samme ærend som Dalland. De to møtes igjen flere ganger i løpet av Dallands Europa-reise, og sitater som det under, tyder på at Ratko selv er mer enn forført av de identitæres standpunkter:

«Den naturlige seleksjonen er nemlig vitenskapelig påvisbar, mener Ratko, som er besatt av IQ-kvotienter og testosteronnivåer hos forskjellige befolkningsgrupper. Noen nasjonaliteter er mer maskuline enn andre, og de finner seg kvinner og får barn og viderefører arten. Andre nasjonaliteter er klokere enn andre, og derfor vil samfunnene utvikle seg til det bedre eller til det verre, alt avhengig av intelligenskvotienten, sier han. Det er ikke europeernes skyld at Afrika ikke fungerer, det er afrikanernes egen skyld. De har selv valgt noen politiske ledere som lar seg utnytte av fremmede makter. Det er naturlig, mener han, ettersom den kloke lurer den mindre kloke. Hvis den kongolesiske og den japanske befolkningen byttet plass, ville det ifølge Ratko bare bli snakk om noen ganske få generasjoner før den japanske befolkningen i Kongo begynte å blomstre, og kongoleserne i Japan ville få kaotiske tilstander. Noen mennesker er rett og slett bedre egnet, og de skaper verdier i samsvar med sin egnethet. Dette er naturlig, det er rettferdig, og han er ingen rasist selv om han har denne holdningen, mener han. Ikke mer rasistisk enn det naturen allerede i utgangspunktet er.»

Det er i det hele tatt påfallende, men ikke overraskende, resten av boka tatt i betraktning, at selv ikke Al Jazeeras hardtslående dokumentar synes å virkelig tydeliggjøre for Dalland hva de identitære står for.

Når Dalland i bokas absolutt siste sider virker å nærmest snuble over Al Jazeeras avslørende dokumentar om den franske grenen av bevegelsen, Generation Hate, der de blant annet viser skjulte opptak av hvordan de hilser hverandre ved å heile og grov, uprovosert vold, og endelig begynner å stille spørsmål ved deres egne framstillinger av seg selv som ikke-voldelige og ikke-rasistiske, skriver han etter en samtale med Ratko (som for ordens skyld ikke selv er medlem av bevegelsen, enda); 

«Jeg blir litt rystet over at han faktisk er så rigid i sine oppfatninger – så ekstrem. Men, når alt kommer til alt, det vi beveger oss rundt i her vi sitter på den røde muren i det gamle Warszawa, er vel bare en tilbakekomst av noen tankemessige korsveier i Europas historie.»

Ikke bare er det oppsiktsvekkende at han først nå synes å reflektere over Ratkos mildt sagt ekstreme utlegninger, det er også både skuffende og urovekkende at han i så relativiserende ordelag lar vennen slippe unna. Igjen. Det samme gjelder flere av de han har intervjuet, som han kommer tett innpå gjennom intervjuarbeidet, en nærhet som tross alt kan gjøre det vanskelig å opprettholde en viss distanse. 

Det er i det hele tatt påfallende, men ikke overraskende resten av boka tatt i betraktning, at selv ikke Al Jazeeras hardtslående dokumentar synes å virkelig tydeliggjøre for Dalland hva de identitære står for. Til og med hans gjengivelse av det som kommer fram i dokumentaren er overraskende mild, og får meg til å undre over hvilken research han gjorde i forkant av skrivingen. 

Samtidig er det denne korte, og etter min mening litt for lettvinte, epilogen som på sett og vis redder Dalland fra å bare gjøre de identitære en tjeneste, og oss antirasister en gigantisk bjørnetjeneste. Uten disse betraktningene i epilogen ville boka, som jeg er inne på ovenfor, kunne fungere som lite annet enn en presentasjon av de identitære, med deres egne ord og på deres egne premisser.