Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Publisert i Dagsavisen 10. oktober 2019.

Samfunnsdebattant Mina Adampour reiste nylig en debatt om et av kapitlene i barneboka “Sitronlimonaden”, som inngår i pensum i barneskolen. Norsk PEN har valgt å slå uvanlig hardt tilbake mot et motstående syn.

Vi har lest boka og diskutert den her hos oss. Flere hos oss opplevde det som en god bok for å undervise i et krevende og viktig tema. Det er imidlertid ingen tvil om at boka kan oppleves ulikt.

Den går rett inn i spørsmål som er sensitive og vanskelige for en del barn med minoritetsbakgrunn og deres foreldre. Mens barnet i boka en stund skammer seg over sitt eget opphav, snus dette mot slutten av boka. Framstillingen av moren i boka kan oppfattes noe stereotypisk, selv om dette ikke var hensikten. Om boka er egnet til undervisning, handler ikke minst om lærerne har kompetanse på å undervise i problematikk de selv ofte ikke kjenner fra innsiden.

Og hva slags land er vi hvis vi ikke kan ha en debatt om bøkene våre barn undervises i?

Dette er med andre ord verdt en debatt. Og hva slags land er vi hvis vi ikke kan ha en debatt om bøkene våre barn undervises i? Norsk PEN har imidlertid gått ut med påstander mot Adampour som etter vårt syn snarere dreper enn fremmer en debatt. Dag Larsen, leder av Litteraturutvalget i Norsk PEN, har trukket en linje fra autoritære stater til beskyldninger mot en motdebattant i norsk, demokratisk debatt for “sensur”.

En offentlig debatt i et levende demokrati er det absolutt motsatte av sensur. Det er noe merkelig hvordan aktører som jobber mot faktisk “sensur” i land hvor dette forekommer, og som dermed skulle vite hva dette faktisk er, så lett tyr til dette ordet.

En offentlig debatt i et levende demokrati er det absolutt motsatte av sensur.

Det kan heller ikke være slik at personer med minoritetsbakgrunn bare passivt må godta hvordan de beskrives, og hvordan temaer som berører dem behandles, spesielt i bøker som brukes i skolen. Tvert om skulle man tro dette er perspektiver det er viktig å lytte til, slik forfatteren tidligere selv har gjort ved å endre noe av beskrivelsen av moren i boka.

Spesielt siden boka er ment som et bidrag til forståelse og refleksjon, er det selvsagt at man også må være åpen for kritikk fra mennesker som faktisk har stått i de situasjonene boka beskriver. Uten slik åpen debatt får vi både en mindre sunn offentlighet og trolig også dårligere og mindre relevant litteratur.