Carima Tirillsdottir Heinesen

Redaktør

– Hvorfor er det sånn at ytringsfrihet trumfer andre rettigheter, som likhet?, spurte professor Carolyn Rouse da hun besøkte Oslo og Bergen for å snakke om sitt siste etnografiske prosjekt, Trumplandia.

Den afrikansk-amerikanske sosialantropologen har de siste årene vært leder for Antropologisk institutt ved det velrenommerte Princeton-universitetet i New Jersey i USA, og er en tydelig stemme i amerikanske debatter blant annet om ytringsfrihet:

– Det finnes ikke noe sted der folk kan snakke fritt, og si hva de vil. Det eksisterer ikke – det er ganske enkelt ikke sånn det fungerer, forklarer Rouse.

Hun gir eksempler på hvordan mye av talen vår er strengt regulert. En lege kan ikke tilby sin pasient en plante som vokser i hagen hans som en kur mot kreft. Man kan ikke rope hva som helst i en rettssal. Man kan ikke komme inn i en synagoge og snakke om hare krishna.

Hva er bevisene for å basere et samfunn på rasisme og vold? Må vi som samfunnsvitere åpne dørene for å diskutere disse tingene på nytt?

Hun trekker en parallell til kravet om at hvem som helst skal kunne si hva som helst i akademiske institusjoner, og hevder at dette underminerer universitetenes legitimitet, og fagdisipliner som bygger på bevisbaserte metoder.

– Sønnen min er fysiker. Kan du forestille deg at min sønn må sitte i klasser hvor han må redebattere om jorda er flat? Vi har hatt naturlige eksperiment med slaveri, interneringsleire for japanere, eugenikk, Holocaust. Virket noen av dem? Hva er bevisene for å basere et samfunn på rasisme og vold? Må vi som samfunnsvitere åpne dørene for å diskutere disse tingene på nytt?

– Enkelte holder fast ved retten til absolutt ytringsfrihet uten å være klar over hvilken makt språk har, sier Rouse. Hun forklarer også hvordan majoriteten allerede har sine «safe spaces». Diskusjonen om «trygge soner» dukker først opp når minoriteter ønsker dem også, påpeker hun.

Da Donald Trump ble valgt til president i USA i 2016, bestemte Rouse seg for å forske på Trump-velgere, nærmere bestemt blant fattige hvite amerikanere i en trailerpark på landsbygda i Nord-California. Gjennom forskningen ble hun kjent med et miljø der det over tid hadde etablert seg en oppfatning blant innbyggerne selv om en status som økonomiske flyktninger.

Det hersker et inntrykk av en fortid der hvite menn var rike fordi de var de smarteste, mest hardtarbeidende og mest moralske.

På bakgrunn av troen på egen overlegenhet, trodde mange at mindre statlig kontroll ville føre til at de gjenvant den økonomiske posisjonen som hvite menn tidligere hadde innehatt, og de stemte derfor på aktører som ønsker å svekke den statlige kontrollen:

– Det hersker et inntrykk av en fortid der hvite menn var rike fordi de var de smarteste, mest hardtarbeidende og mest moralske. De fleste jeg intervjuet anså seg selv for å være hardtarbeidende mennesker, men som av årsaker utenfor dem selv hadde stupt på den økonomiske stigen. Mange følte seg truet av mennesker som ikke var som dem, og la skylden for sine økonomiske problemer på at myndighetene prioriterte å løfte svarte og meksikanere, forklarer Rouse.

Gikk du glipp av samtalen på Litteraturhuset i Oslo? Hør samtalen mellom Carolyn Rouse og forsker Sindre Bangstad her: