For det andre sier han ingenting om hvor representative de asylsøkerne/flyktningene som faktisk begår kriminalitet, er for det store, store flertallet av asylsøkere/flyktninger – som altså ikke begår kriminalitet. Innlegget er generaliserende også på dette viset, nemlig ved at politiinspektøren lar den kriminaliteten som begås av en svært liten andel, stå som uttrykk for store grupper av stort sett helt uskyldige mennesker.

For det tredje trykker han på en av de sterkeste knappene av dem alle, nemlig en anklage om at det å beskytte mennesker på flukt, går ut over landets egne kvinner og barn. Det er å sette grupper opp mot hverandre på et vis som er ganske ubehagelig, og ganske skummelt. En overdreven og sterkt generalisert frykt for hvordan “de andre” kan være en trussel mot et lands egne kvinner og barn, slik man ser i denne kronikken, er godt egnet til å bygge opp under både hat og frykt mot store grupper av mennesker.

For det fjerde sier han ingenting om det som alltid gjør spørsmål knyttet til innvandringskontroll så komplekst, nemlig konsekvensene av enda mer kontroll og begrensning. Barn drukner på veien hit, barn fengsles om de når land. Barnefengslinger som dette er også en del av “kriminalitetsbildet” i mine øyne – men da handlinger som burde vært kriminelle, begått av ansvarlige stater mot uskyldige mennesker.

Kort sagt bidrar politiinspektøren til å bygge opp under et ensidig og generalisert fiendebilde av mennesker på flukt. Man skal kunne snakke om alle slags forhold, selvsagt også om kriminalitet begått av asylsøkere/flyktninger. Kjernepunkter blir da utvalg, framstilling – og rett og slett hvor tjukt man smører på med retoriske oppsummeringer.

Man kan lese en grundig gjennomgang fra Gunnar Tjomlid her.