19 jan 2018 | 

Professor Langskalle, I presume?

Raseteorier og skallemål er ikke nøytralt og kan ikke løsrives fra samfunnsteorier og ideologi.

Mari Linløkken

Nestleder ved Antirasistisk Senter, og en av de opprinnelige stifterne av Senteret.

Skribent

Mari Linløkken

Nestleder ved Antirasistisk Senter, og en av de opprinnelige stifterne av Senteret.

Skribent

Siden Johan Galtung nettopp har holdt foredrag om rasisme og antisemittisme*, der han hevdet at å dele inn menneskeheten etter raser og hodeskalleform er rent deskriptivt og ikke har noe med rasisme å gjøre, kan det være anledning til å minne om at Galtung også er produkt av sin samtid. I hans barndom var rasehygieneinstiuttet på Vinderen en høyt ansett offentlig institusjon som drev kraniologiske målinger for å rasebestemme befolkningen, og det var enighet om at langskalle var forbundet med høy utviklingsgrad, mens rundskalle sto lavere på utviklingsstigen.

Andreas Martin Hansens «Norsk Folkepsykologi» (utgitt i 1899), deler inn den norske befolkning i to hovedraser, langskaller og rundskaller. Dette var gangbar lærdom på skolene til langt utpå 50-tallet. Mens rundskallene var dominante på Vestlandet, besto befolkningen på Østlandet mer av langskaller, står det å lese i dette verket. Inndeling ble gjort etter hodeskalleform, men en rekke andre fysiske trekk hørte også til de to «rasene», ifølge Hansen. Langskallene hadde smalt ansikt, hvit hud, blå øyne, lyst hår, var slankbygde og høye. Kortskallene hadde rundere ansikt, var atskillig mindre, hadde bredere nese, mørkere hud og hår.

Langskallenes egenskaper var langt mer fordelaktige; de hadde et krigersk sinnelag, var tapre, hardføre, uavhengige, kyske, hadde respekt for kvinnen og et kvasst, rolig og nerveenergifylt blikk.

Hansen stoppet ikke ved de fysiske trekk, kognitive og mentale egenskaper hørte også med: Vestlendingene (rundskallene) var trege, mistroiske, nærtagende, engstelige, slaver av folkeskikken, manglet humor, hadde et sky og vikende blikk og var pietistisk religiøse. Langskallenes egenskaper var langt mer fordelaktige; de hadde et krigersk sinnelag, var tapre, hardføre, uavhengige, kyske, hadde respekt for kvinnen og et kvasst, rolig og nerveenergifylt blikk.

Ett av formålene med «Norsk Folkepsykologi» er å forklare ulikhet i politisk stemmegivning på Vestlandet og Østlandet som noe som skrev seg fra «rasenes» politiske legning: Langskallene var liberale og stemte Venstre, kortskallene var konservative og stemte Høyre. Genetisk skal kortskallene dessuten angivelig være etterkommere etter veidefolk med opprinnelse i Asia, mens langskallenes forfedre nedstammet fra et senere innvandret krigerfolk, herrefolket – det ariske.

Det noe underlig ahistorisk ved snakk om menneskeraser og skallemål som noe uavhengig av samfunnsteorier og ideologier

Nå resulterte ikke Hansens typologi så vidt jeg vet i diskriminering av vestlendinger, men andre folkegrupper i det norske samfunnet fikk merke resultater av den ideologien som den kvasivitenskapelige kraniometrien legitimerte. I dag kan vi flire av at man tok dette seriøst. Denne ideologien legitimerte imidlertid fornorskningspolitikk overfor alle minoriteter, rasehygiensk politikk over for tatere, sigøyner og reisende, og utgjorde en begrunnelse av at det samiske urfolks ble frarøvet sitt kollektive eiendomsrettighetssystem, blant annet.

Det noe underlig ahistorisk ved snakk om menneskeraser og skallemål som noe uavhengig av samfunnsteorier og ideologier, noe som verken har kontekst eller konsekvens. All den tid teoriene fortsatt er levende, og historiske konsekvenser er så godt kjent som de er.

* Ny Tid arrangerte frokostmøte om antisemittisme og rasisme med Johan Galtung på Cinemateket den 18. januar. 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.