Maria Wasvik

Redaktør

Du kan laste ned rapporten her: Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun – en undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom.

Lite diskuteres så mye, og så intenst, som innvandring, kultur, religion og integrering. Samtidig snakkes det knapt om rasisme og etnisk diskriminering. Diskrepansen er påfallende.

Antirasistisk Senter lanserer en rapport fra en undersøkelse om ungdom og opplevd rasisme, gjennom oppveksten og tidlig voksen alder. Det viser seg at det at vi ikke snakker om det, på ingen måte betyr at det ikke skjer.

Det er nedslående, men absolutt ikke uventet, at resultatet av undersøkelsen viser at norske ungdommer risikerer å oppleve rasisme og etnisk diskriminering på nært sagt alle samfunnsarenaer vi har undersøkt.

Opplevelsene som er omtalt i rapporten spenner fra følelsen av å bli mistenkeliggjort eller av å ikke være velkommen i sitt eget hjemland, til sosial isolasjon, hatefulle ytringer og vold. Det gjør det særlig urovekkende at hensikten vår faktisk ikke har vært å lage en samling av “de verste historiene”. Dette er historiene som kommer fram når vi spør tilfeldige personer. Mange av historiene er svært stygge, og uten tvil hva som faller under kategorien “rasisme”.

Det du opplever i ungdomstida preger deg resten av livet, hvem du blir og hvordan du forholder deg til andre mennesker.

Skolen – en primær arena for rasisme

En av arenaene hvor ungdommene i størst grad melder fra om opplevelser med rasisme, er i skolen. Det meldes fra om aller mest i barne- og ungdomsskolen, men også på videregående.

Jeg ble mobbet på barneskolen for å være mørk. Ble kalt forskjellige navn, som «bæsj», «brunost», «neger». (Jente, 18 år)

Det kunne være veldig banale ting, som å bli kalt «ape». Særlig den er.. Det er vondt. (Gutt, 24)

Jeg ville ikke engang si «jøde» nå til deg, for det ble brukt i så mange stygge settinger da. (Gutt, 21)

Ei jente sluttet å komme på skolen når en av guttene sa «Æsj, nå mista jeg matlysten!» når hun kom inn, og flere andre hendelser. (Jente, 19)

Venninna mi ble kalt svart og de sa hun bare kunne dø. Folk banket og slo. (Jente, 17)

Og folk har fortalt meg i ettertid at de ikke fikk være med meg hjem fordi jeg var reisende. (Gutt, 30)

«Tigest, er det sant at du har svart blod eller, når du får mensen?» Sånne kommentarer. De ville ikke være på heimkunnskapsgruppe med meg. De ville ikke spise maten jeg lagde, fordi de syntes det var ekkelt. (Tigest, 27)

«Han er jo en neger» og «Hvorfor skal vi la sånne allahu akbar-folk være med her»? (Gutt, 18-19)

Det var også noen ganger jeg gjemte meg på toalettet, men det var barn som kastet vått dopapir inn der jeg var. (Jente, 28)

Av respondentene som oppgir at én av eller begge foreldrene er født i et annet land enn Norge, oppgir 14,2% at de opplevde urettferdig eller negativ forskjellsbehandling ukentlig mens de gikk på barneskolen, og 15% på ungdomsskolen.

Så mange som 24%, eller én av fire, opplevde rasisme, diskriminering eller urettferdig behandling regelmessig, det vil si 2-3 ganger hver måned eller oftere, på barneskolen, og så mange som 25,6% på ungdomsskolen.

Det er på et vis ikke overraskende at mange av opplevelsene med rasisme er i skolen, simpelthen fordi skolen er den arenaen vi har undersøkt hvor barn og ungdom tilbringer mest tid. Det er imidlertid urovekkende at en så høy andel har opplevd dette problemet i et så stort omfang.

Det er imidlertid urovekkende at en så høy andel har opplevd dette problemet i et så stort omfang.

Det som gjør situasjonen enda mer alvorlig, er de nokså gjennomgående tilbakemeldingene fra dem som har opplevd dette om at skolene så altfor ofte synes å ha fulgt disse sakene dårlig opp.

Ingenting ble gjort for å hindre det som skjedde. (Jente, 18-19)

Det var også grunnen til at til slutt så ble faren min drittlei. Så vi flytta. Jeg slutta på den skolen i sjette klasse, og flytta og begynte på en annen. (Gutt, 22)

Det kan handle om et komplett fravær av oppfølging, åpenbart mangelfull oppfølging, eller i verste fall oppfølging og tiltak som faktisk forverrer situasjonen. Mange lærere synes usikre på hvordan de skal håndtere rasisme, eller ser simpelthen ikke ut til helt å forstå alvoret, noe som igjen medfører at ungdommene nøler med å si ifra om det de opplever.

Når det vil være snakk om opplevelser som kan prege barnas og ungdommenes skoletilværelse, og i verste fall deres oppvekst som sådan, er dette graverende. Selvsagt er det mange skoler og lærere som er bedre på å håndtere rasisme enn det som kommer fram i denne rapporten. Men det er også mange som åpenbart ikke er proffe nok på det. Det er ikke til å leve med.

Det offentlige rom

Etter skolen er det spesielt i det offentlige rom, i kollektivtrafikken og på gaten, i butikker, samt i møte med politi eller vektere, at ungdommer melder fra om opplevelser med rasisme og etnisk diskriminering. Det kan eksempelvis dreie seg om grove, rasistiske utsagn fra fremmede.

Ofte flytter eldre seg, hvis jeg setter meg ved siden av dem på bussen. (Gutt, 17)

En venninne ble spyttet på fordi hun bruker hijab og hun ble kalt «jævla terrorist». (Jente, 17 år)

En gang jeg var på vei hjem og satt på bussen. Da sa en mann «faen, jævla muslimer» og begynte å si mange dårlige ting til meg. Det var mange andre som satt på bussen. Ingen sa noen ting.  (Ukjent kjøn og alder)

Jeg blir på en måte forfulgt hver gang jeg handler i en dyr klesbutikk. (Jente, 18-19)

Det må spesielt være et tankekors at en del ungdommer – de som ennå er i en oppvekstfase – opplever politiet, spesielt gjennom «tilfeldige» kontroller, som en utøver av rasisme, og som noe som bidrar til det som oppleves som en økende mistenkeliggjøring. Det er i en del sammenhenger politiets oppgave å beskytte ungdom mot rasisme og etnisk diskriminering. Dette blir alt for ofte snudd på hodet, og er, som flere av respondentene er inne på, noe som har stor betydning for deres tillit og respekt for autoriteter, og som preger dem videre i livet.

Det må spesielt være et tankekors at en del ungdommer opplever politiet, spesielt gjennom «tilfeldige» kontroller, som en utøver av rasisme.

Politiet har stoppa meg tilfeldig på gata sånn 1-2 ganger i måneden, kanskje til og med mer. (Gutt, 18-19)

Det er ikke alltid de er hyggelige heller. Særlig hvis de tror at de har tatt riktig person. (Gutt, 17)

Offentlig debatt

Den arenaen som ungdom med alle typer bakgrunner oppgir at de har opplevd som rasistisk og diskriminerende, er den offentlige debatten, som nettopp var utgangspunktet for undersøkelsen. Et flertall av ungdommene vi intervjuet fortalte at de opplever det offentlige ordskiftet som ekskluderende og belastende, samtidig som flere sa de kviet seg for å delta, på grunn av den tidvis hatske tonen som hersker i kommentarfeltene.

I sosiale medier har jeg blitt kalt alt mulig som jeg kommer på. Jeg er ganske aktiv i sosiale medier, så drittslengingen der har jeg blitt vant til. Trist, men sant. (Gutt, 25)

Jeg har lest stygge kommentarer om samer. Noen var så ille at jeg så vidt klarte å sove. (Jente, 20-21)

Jeg føler meg i større grad fremmedgjort fra mitt eget samfunn ved å se de debattene, enn det jeg ville gjort uten. Og det synes jeg er skikkelig, skikkelig kjipt. (Jente, 28)

Konklusjon

Rapporten er ikke bare 80 sider med ufyselige historier, men en understreking av behovet for mer kunnskap og bevissthet om hva ungdom opplever. Den er også en omfattende problembeskrivelse å ta utgangspunkt i for for alle som jobber for et samfunn der ungdom, og voksne, ikke skal få deler av livet ødelagt av rasisme – ikke minst for arenaene som er nevnt i rapporten.

Beskjeden fra ungdommene vi har snakket med er klar: Det verste vi kan gjøre er å bagatellisere disse opplevelsene. Det er på høy tid at samfunnet begynner å stille disse spørsmålene, og at vi tar det ungdommene forteller på alvor.

For oss begynner arbeidet med å utfordre de aktuelle etatene på å bli bedre – mye bedre – enn de er i dag. Det må ikke minst begynne med skolen og politiet.