Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg har i dag lagt fram sine forslag til en ny asylpolitikk.

Det er ingen tvil om at asylsystemet opplever et betydelig press, ikke minst fra høyrepopulistisk hold, og at krisen i 2015 viste at mange land mangler viljen til å møte mennesker på flukt med solidaritet. At Arbeiderpartiet forsøker å utmeisle en ny politikk som man blant annet håper skal kunne hjelpe flere flyktninger, er derfor i utgangspunktet positivt. Spørsmålet er hva de foreslåtte tiltakene betyr, og hvordan de vil virke i praksis.

Det mest slående er utvilsomt forslaget om å opprette en «solidaritetspott» på 5 milliarder kroner som skal fordeles til land som tar imot mange flyktninger. Dette kan isolert sett framstå som positivt, men det er uklart hvordan dette er ment å fungere koblet opp mot forslaget om å inngå flere tredjelandsavtaler, spesielt når Tyrkia-avtalen framholdes som et positivt eksempel. Her er det mange spørsmål om hvordan dette skal implementeres. Sluttresultatet kan bli alt fra en positiv utvikling, til et mareritt for dem som omfattes av en slik ordning, og alle slags ting midt imellom.

I sum ser Ap ut til å ville utvikle asylsystemet i en helt ny retning, men helt sentrale spørsmål om hvordan dette skal gjøres, er det ikke sagt noe om.

Hvis dette forslaget skulle bli gjennomført, er det liten tvil om at det ville innebære et retningsskifte i norsk asylpolitikk. Hvis Norge skal inngå slike tredjelandsavtaler, må det som et minimum være en forutsetning at asylsøkerne som sendes til andre land, behandles i tråd med menneskerettighetene. Det holder ikke at landene har signert de relevante menneskerettsdokumentene – de må også følge dem i behandlingen av asylsøkere.

I praksis kan det bety at asylsøkerne Norge sender fra seg må behandles bedre enn det som er normen i de landene vi eventuelt skal sende asylsøkerne til. Hvordan dette skal skje i praksis, framstår som høyst uklart, og utvalget har ikke hjulpet oss mye på vei til å forstå det. Alternativt vil dette bety at vi sender mennesker inn i en humanitær elendighet og et menneskerettslig vakuum. I sum ser Ap ut til å ville utvikle asylsystemet i en helt ny retning, men helt sentrale spørsmål om hvordan dette skal gjøres, er det ikke sagt noe om.

Gitt de mange utfordringene knyttet til dagens asylsystem forsøker jeg ikke å være helt avvisende til enhver utvikling som sikter mot å hjelpe flere, men jeg er redd dette forslaget i praksis raskt kan bli en ordning som handler mye om å skyve folk unna, og hvor vi overlater dem til svært dårlige forhold. Sluttsummen kan kort sagt bli en alvorlig undergraving av asylsystemet.

Jeg er redd dette forslaget i praksis raskt kan bli en ordning som handler mye om å skyve folk unna, og hvor vi overlater dem til svært dårlige forhold.

På et annet punkt er det likeledes uklart hvordan utvalget mener at de med såkalt subsidiær beskyttelse skal behandles, og hva det betyr i praksis at de skal ilegges begrensninger ved familiegjenforening. Dette vil kunne være snakk om eksempelvis krigsflyktninger som har blitt skilt fra ektefelle og barn på grunn av krig. Er det virkelig slik at Arbeiderpartiet nå ønsker å gjøre det vanskeligere for disse å få treffe familien igjen?

I tillegg kommer ønsket om mer midlertidighet for denne gruppen. Vi vet av erfaring at de fleste krigssituasjoner er langvarige, og det vil normalt ta flere år før det er trygt å reise hjem. Å holde mennesker i den usikkerheten midlertidige ordninger nødvendigvis gir, vil være skadelig, også for integreringen – desto mye mer når sluttresultatet  gjerne vil bli at de uansett blir i Norge permanent.

Hvis Aps skille følger UDIs skille, er det ut fra årets statistikk gitt 732 konvensjonsstatus, og bare 21 subsidiære («annen flyktningstatus»). I hele 2017 var det 3832 konvensjonsstatuser fra UDI, 149 subsidiære. I praksis vil dette altså ramme svært få. Så hvorfor ramme disse få så hardt som man her trolig legger opp til? Utvalget må jo vite at dette gjelder svært få, og i praksis er et tiltak uten særlig betydning – annet enn for de få som rammes av det. Strengt er dette, men verken rettferdig eller humant.

Så hvorfor ramme disse få så hardt som man her trolig legger opp til?

Alternativt mener utvalget at UDIs skille mellom disse kategoriene skal overprøves, og at mange av dem som per i dag får konvensjonsstatus av UDI, i stedet skal få subsidiær beskyttelse i framtiden. Det kan være en naturlig måte å tolke utvalget på, men igjen framstår det som uklart hva de faktisk mener. Hvis de ønsker å tvinge flere over på subsidiær beskyttelse, kan det være snakk om langt flere som vil bli rammet av en langt hardere politikk som følge av utvalgets forslag.

Forslaget om omsorgssentre for enslige mindreårige i opprinnelsesland framstår som en refabrikkering av et gammelt forslag, fra 2009, som har møtt sterk kritikk gjennom flere år. Den samme kritikken vil etter alt jeg kan se gjelde stadig. Vi har sett hvordan det gikk da man forsøkte å opprette et mottak for enslige mindreårige i Norge, på Salhus – det gikk rett og slett svært, svært dårlig. At det skal gå bedre hvis man oppretter slike sentre i andre land, med de tilleggsutfordringer det gir, er lite sannsynlig – og enda mindre sannsynlig når man vet at Kabul stadig, akkurat som den gang forslaget først kom for innpå et tiår siden, kan være det mest aktuelle stedet.

I sum: Det som så langt er lagt fram, framstår ikke som klart eller gjennomarbeidet nok til at partiet bør være i stand til å ta stilling til det.