Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

Det er sjelden historier om rasisme har noe positivt ved seg. Det har imidlertid denne historien. Kort fortalt: To 13-åringer går på en buss og overhører sjåføren og en passasjer komme med grov rasisme. Guttene konfronterer dem, og sjåføren kaster guttene av bussen.

Gutten har imidlertid tatt opp det hele på sin mobil, og selv om han selvsagt er preget av hendelsen har han god støtte og følelsen av at han har gjort noe riktig. Som faren hans Shahram Shaygani sier, «Det var ingen god opplevelse for en 13-åring». Shaygani, en kjent psykiater og samfunnsdebattant, er bekymret over at enkelte sitter med holdninger som kan skape en ny generasjon med vanskelige følelser overfor det landet de hører til, altså Norge.

«Det var ingen god opplevelse for en 13-åring»

«Mange av de ungdommene som blir radikalisert er født i Norge og snakker flytende norsk. De har mistet sin tilknytning til Norge og ønsker å høre hjemme et sted. Ved radikalisering får disse ungdommene et sted de hører hjemme, og i tillegg får de mulighet til utløp for frustrasjon og aggresjon. Ikke alle har en mor og far å snakke med når tilknytningen til landet og omgivelsene blir svekket. Det er derfor slike holdninger som Sigmund (red.anm.: sønnen) møtte på bussen er farlig», sier Shaygani til Romerikes blad.

Det er imidlertid trist at ingen andre reagerer på dette, og heller ikke reagerer på at et barn kastes av bussen.

Det er tre ulike elementer her. 1) Den høylytte rasismen fra bussjåføren. 2) Det å kaste et barn av bussen langt unna der de skal av. Det er imidlertid det siste og tredje som kanskje er det mest tragiske. Det var mange andre mennesker på bussen. Trolig vil ikke mange være enige med rasismen fra bussjåføren og den andre passasjeren. Det er imidlertid trist at ingen andre reagerer på dette, og heller ikke reagerer på at et barn kastes av bussen. Her har vi som samfunn en jobb å gjøre.

Så langt har vi ikke kommet på så mye positivt i denne historien, bortsett fra motet til disse to guttene. Så kommer Ruter på banen. Kommunikasjonsrådgiver Øystein Dahl Johansen i Ruter får lese avskrift av dialogen, og starter med å beklage for den opplevelsen guttene hadde. «Vi beklager dette, og kan forsikre om at denne type adferd ikke er akseptabel blant representanter for kollektivtrafikken. Busselskapet som kjører i området har nulltoleranse mot rasisme. De vil følge opp saken internt.»

Stjerne i boka til Ruter som må sies å være i rute mot rasisme!

Vi vet ikke identiteten til sjåføren eller hva som vil skje, ikke skal vi gjøre det heller. Saksbehandling i personalsaker gjøres ikke i avisen. Det som kan og bør gjøres, og som Ruter her veldig tydelig gjør, er å være krystallklare på hva slags oppførsel man tolererer og hva som ikke er akseptabelt. Stjerne i boka til Ruter som må sies å være i rute mot rasisme!

(Foto: Sean Marshall.  Bilde av bussen hvor Rosa Parks nektet å gi fra seg setet til en hvit mann. Hennes protest var et viktig elemnet i kampen mot raseskillet i USA på 1950- og 1960-tallet.)