Carima Tirillsdottir Heinesen

Redaktør

Gjennom store deler av barne- og ungdomsskolen var jeg månedlig innom rektors kontor. Ikke fordi jeg var en vanskelig elev, men for å sladre på folk som hadde sagt eller gjort rasistiske ting, enten mot søsteren min, eller meg. Som usikker tenåring var det ille nok i seg selv å sladre på medelever. De “kule” elevene var ofte de samme som kom med rasistiske utsagn, og som en av svært få elever med melaninrik hud, var det heller ikke noe problem å skjønne hvem sladreren var.

Noe annet jeg opplevde som utfordrende, var å bedømme når det rasistiske innholdet var “ille nok” til at det var greit å gå til rektor. For hvordan kan man egentlig sidestille det å oppleve å bli kastet ting etter, eller bli skreket “neger” til av medelever kledd i klær prydet med sørstatsflagg med en som forteller en uskyldig “negervits”, eller presiserer at hen ikke er rasist, bare rasebevisst?

Men bak latteren lå det bestandig en følelse av å ikke være en fullverdig del av vennegjengen.

Når det kom til vitsene, og til rasebevisstheten endte det som regel med at jeg bare lo med. Unnskyldte dem med at dette skulle være morsomt. At det var humor – og at det var jeg som var den hårsåre som reagerte negativt på en vits. Men bak latteren lå det bestandig en følelse av å ikke være en fullstendig del av vennegjengen. Noen ganger måtte jeg gå ut så ingen skulle se at øynene mine fylte seg med tårer. De hendelsene etterlot seg bestandig en stor klump i magen.

I dag morges, da jeg fremdeles lå i sengen og scrollet på mobilen, dukket et klipp fra en sending gjengen i Radioresepsjonen hadde for et par dager siden. Da jeg hørte Tore Sagen, en fyr jeg vanligvis synes både er morsom og flink, fortelle om hvordan han skammet seg over å tenke at “Negere er nærmere aper enn vi hvite er”, kjente jeg den samme klumpen i magen. Og følelsen av å ikke høre til kom snikende.

For folkens, uansett om den melaninrike i gjengen ler med, så er det stor sannsynlighet for at hun eller han har det ugreit på innsiden.

Innslaget er muligens ment som humor, men nå som jeg er voksen skal jeg ta følelsen av ubehag på alvor. Jeg skal sladre til NRK gjennom Kringkastningsrådet fordi jeg synes det er særdeles ugreit at innflytelsesrike mediepersonligheter ansatt i statskanalen vår gjør seg morsomme med rasistiske utsagn i beste sendetid.

Jeg sier ikke at Tore Sagen er rasist, han er nok heller ubetenksom. Men  jeg håper han tenker seg bedre om neste gang. For folkens, uansett om den melaninrike i gjengen ler med, så er det stor sannsynlighet for at hun eller han har det ugreit på innsiden.

Foto: Eirik Helland Urke/Nordiske Mediedager 2010 (flickr.com)