Redaksjonen

Skribent

Fra bokas forord:

“Da jeg bestemte meg for å skrive denne boka, begynte jeg å samle lenker til artikler som omhandlet situasjonen i og rundt Middelhavet. Det gikk knapt én dag uten at det var én eller flere artikler, primært i internasjonale aviser og tidsskrift, som delte gruoppvekkende informasjon.

Jeg har tenkt på hvordan man kan anskueliggjøre det menneskelige tapet som, uten stans, finner sted i Middelhavet. Jeg har tenkt at hvis man legger alle barna som vi vet har druknet ved siden av hverandre, skulder mot skulder, blir det flere hundre meter. Det samme for ektemenn og fedre, koner og mødre: flere hundre meter til, kanskje mer. I tillegg kommer alle de menneskene som har druknet uten at vi engang har registrert at de la ut på det åpne havet. Det blir flere kilometer.

Virkeligheten er i dag ekstrem på begge hold: På den ene siden har man ekstrem lidelse, i krigsherjede og autoritære opprinnelsesland, i flyktningleirer og på Middelhavet. På den andre siden har man ekstrem motstand mot å avhjelpe lidelsen, i regjeringer og i de høyrepopulistiske og nasjonalistiske lagene av europeiske nasjoner.

Det er også frykt på begge hold. På den ene siden har man frykten i en liten båt på Middelhavet nattestid, der du ikke vet om du vil overleve, eller om ektefellen din vil overleve, eller om barna dine vil overleve. På den andre siden har man en helt annen form for frykt, nemlig frykten for at flyktningene på Middelhavet skal komme fram. Frykten for at de skal bli en del av våre samfunn. Frykten for at de bringer noe med seg som vil være til skade for oss som allerede er her. Frykt er kanskje den vanskeligste følelsen å forstå når man ikke deler den. Jeg kan forstå uroen over forandringer, men jeg forstår ikke fanatismen.

Hvordan havnet vi her? Hvordan kan vi få humaniteten tilbake i norsk og europeisk asylpolitikk?

Siden 2010 har jeg jobbet ved Antirasistisk Senter. Arbeidet mitt der utfyller på et vis bildet av utviklingen i Europa. I bunnen for den harde asylpolitikken ligger strømninger preget av fremmedfrykt, spesielt et fiendebilde av muslimer. I tillegg kommer det som har blitt kalt «a sense of siege», en følelse av å være under beleiring, angsten for et afrikansk kontinent med høye fødselstall og en muslimsk verden med angivelig aggressive koloniseringsambisjoner.

Hvordan havnet vi her? Hvordan kan vi få humaniteten tilbake i norsk og europeisk asylpolitikk? Er det overhodet realistisk? Hvilke politiske spøkelser må vi i så fall fordrive, og hvilke løsninger bør vi strekke oss etter? Er det noen veier framover som det er mulig å slutte opp om hvis vi ønsker en human asylpolitikk?”

Du kan lese mer, og eventuelt bestille boka, her.