Publisert i Klassekampen 1. oktober 2019.

De siste årene har det generelt vært en hardere tilnærming til personer som hjelper mennesker på flukt. Selv om flere som har vært stilt for retten i ulike europeiske land har blitt frifunnet, kan rettsforfølgelsen være en betydelig belastning.

Britiske Institute of Race Relations ga i 2017 ut en rapport som tok for seg den europeiske trenden med kriminalisering av hjelpere. Begrepet de bruker, er “Crimes of solidarity”.

En av de mest dramatiske sakene fra de senere år, er straffeforfølgelsen av de såkalte “Stansted 15“. I mars 2017 forsøkte 15 britiske aktivister å hindre en flyvning på Stansted flyplass. Flyet inneholdt blant annet et offer for “trafficking” som aktivistene fryktet ville være i fare i hjemlandet. Det ble bestemt å straffeforfølge dem under en lov som ble vedtatt etter Lockerbie-bombingen i 1988.

I desember 2018, etter en rettssak som varte i ti uker, ble de dømt skyldige etter en straffebestemmelse som var ment å ramme terrorister. Amnesty omtalte det som “et knusende slag mot menneskerettigheter i Storbritannia”. Dommen kunne innebære mer enn tjue år i fengsel.

Hva som for noen få år siden ble betraktet som legitimt, anses nå som alvorlige kriminelle forhold.

Fra Frankrike har man en dom i den andre enden av skalaen. Bonden Cedric Herrou ble straffeforfulgt for å ha hjulpet omkring 200 personer over grensen fra Italia til Frankrike. Han ga dem ly, mat og enkel medisinsk bistand. Han risikerte en bot på inntil 30 000 euro.

I en dom i juli 2018 besluttet Frankrikes konstitusjonelle domstol at han ikke var skyldig i en forbrytelse fordi han handlet ut fra prinsippet om “brorskap”, et av de tre prinsippene som er nedfelt i den franske grunnloven fra revolusjonen av, side om side med likhet og frihet. Dette var angivelig den første dommen hvor det ble vedtatt at brorskap er et konstitusjonelt prinsipp med betydning for rettspraksis.

Domstolen anerkjente myndighetenes behov for å ivareta den offentlige orden, men stadfestet at det var myndighetenes rolle å gjennomføre dette på et vis som ikke gikk på bekostning av prinsippet om brorskap. Dommer som dette er sivilisasjonsbyggende.

I Norden står det dårligere til med brorskapen. I 2015, den angivelige flyktningkrisens år, valgte Danmark å anklage så mange som 300 personer for menneskesmugling, herunder et uvanlig høyt antall personer som ble funnet å være uskyldige. Mange av disse var vanlige mennesker som kun ytte minimal bistand, eksempelvis kjøre syriske flyktninger noen kilometer.

Den mest kjente saken omfattet det tidligere danske barneombudet, Lisbeth Zornig Andersen, og hennes ektemann. Deres forbrytelse var å ha kjørt en syrisk barnefamilie til togstasjonen i Kastrup, og å ha gitt dem kaffe og kanelboller. De hadde til og med ringt politiet først for å forsikre seg om at det var lovlig. For dette fikk begge en bot på 25 000 kroner.

I rapporten fra Institute of Race Relations er også Norge omtalt. Under situasjonen på Storskog i 2015 valgte flere nordmenn å bistå flyktningene som norske myndigheter behandlet i strid med FNs prinsipper. Etter å ha kjørt en flyktningfamilie gjennom sprengkulda, ble Eirik Nilsen puttet på en glattcelle, og fikk deretter en bot på 5000 kroner. Han nektet å godta boten, og dermed gikk staten til sak mot ham. Dette tok halvannet år av hans liv. Til sist ble han frikjent, fordi retten ikke fant det bevist at han med forsett hadde hjulpet dem til et sted hvor de kunne gå i kirkeasyl.

Denne uka står Arne Viste tiltalt for å ha gitt arbeid til et syttitalls såkalt “papirløse”, det vil si utenlandske borgere som oppholder seg ulovlig i Norge, i hovedsak avviste asylsøkere. Vistes formål har vært å gi en grunnleggende mulighet til livsopphold og verdighet til en av landets mest utsatte grupper.

Viste har hele tiden vært åpen om hva han gjør. Han har også ønsket å få saken prøvd i rettsvesenet, med referanse til Grunnlovens § 110: “Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.” Hvis Viste likevel blir dømt, risikerer han både fengselsstraff og en betydelig bot, simpelthen for å ha opptrådt som et medmenneske. Skulle dette skje, vil Norge gå inn som en versting i internasjonale rapporter.

Spørsmålet er om land faktisk bør kriminalisere forhold hvor oppfatningene om hva som er rett og galt, er så flytende.

Ønsket om å straffeforfølge hjelpere har spredd seg mellom ulike land. Hva som for noen få år siden ble betraktet som legitimt, anses nå som alvorlige kriminelle forhold. Samtidig er det viktig at europeiske domstoler ofte har vist tilbakeholdenhet, innenfor lovverkets rammer.