Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Trykt i Klassekampen 30. juni 2018.

Kampen kjempes både med flere gjerder, strengere lover, og et helt arsenal av retoriske virkemidler.

Justisminister Tor Mikkel Wara ga et eksempel på denne retoriske kampen da han i NRKs programpost Politisk kvarter 26. juni omtalte asylsøkere som mennesker som «sniker» i køen. Den uretten de angivelig gjør, er å ikke vente på tur i en miserabel flyktningleir.

Dette er enda en fiks retorisk manøver i møte med mennesker på flukt:

Kom igjen, Wara: Du kan bedre enn dette.

Med moralsk pondus forutsetter vi at du tilbringer årevis i en leir, til vi en dag kanskje gir deg en bedre mulighet. Trolig blir du aldri hentet til et trygt tredjeland, med mulighet til et godt og meningsfullt liv. Trolig blir du i stedet sittende i leiren i årevis. Hvis du ikke godtar denne skjebnen, og reiser videre på egen hånd med alle de farene det innebærer, vil Norges justisminister anse at du forsøker å jukse deg til en plass som ikke er din.

Kom igjen, Wara: Du kan bedre enn dette.

Både på et juridisk og menneskelig nivå er dette drøyt. Det som gjør asylretten så viktig, er at det er den ene, sterke rettigheten mennesker på flukt står igjen med i en situasjon hvor de har mistet alt. De har mistet sitt hjem og sitt hjemland, de har mistet sitt arbeid og alt de noen gang har eid.

Ofte har de mistet familiemedlemmer og venner. De er det nærmeste en global paria-kaste man kommer. «Jordens avskum» var Arthur Koestlers uttrykk etter selv å ha vært flyktning.

De er det nærmeste en global paria-kaste man kommer.

Det eneste mennesker på flukt har, er den beskyttelsen menneskerettighetene gir dem — og først og fremst retten til å søke asyl i de fleste av verdens land.

Den retten er det et økende antall europeiske politikere som ønsker å begrense, eller helt avvikle — men enn så lenge er det denne retten som skiller mennesker på flukt fra nesten total rettsløshet.