Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Tale ved Skammens stein ved Ris kirke i Oslo, holdt av Ervin Kohn, nestleder kommunikasjon ved Antirasistisk Senter og forstander i Det Mosaiske Trossamfund, 7. mai 2015.

Taternes landsforening har hver dag, året rundt, i 20 år arbeidet med å ta vare på den norske taterkulturen og se fremover. Én dag i året er satt av til å minnes. Det er i dag. Vi har alle en forpliktelse til å minnes. Som nobelprisvinner og Holocaustoverlevende Eli Wiesel har sagt: ”Å glemme de døde er som å drepe dem en gang til.”

Vi minnes tvangssteriliseringen. Vi minnes lobotomeringen. Vi minnes tvangsplassering av barn i fosterhjem. Vi minnes barna som ble tatt fra foreldrene sine. Vi minnes familiene som ble internert i Svanviken konsentrasjonsleir. Vi minnes alle som ble jaget. Vi minnes fremfor alt alle som ble jaktet på.

Den første fantejakten fant sted etter kongelig forordning i 1643. En eller to ganger i året samlet bygdas menn seg for å drive jakt på tatere. Det var skuddpremie på tatere. Man kunne ta livet av opp til ett hundre mennesker under en slik jakt. Disse offisielle «fantejaktene» pågikk i over 100 år.

Den mest kjente fantejakta fant sted i Flå i Gauldalen i 1907. Nær vår tid. Bakgrunnen for denne fantejakta var at jentungen Gudrun fra Oslo var forsvunnet på uforklarlig vis. Den synske gutten Johan Fløttum, som kom fra Gauldal, mente at jenta hadde blitt kidnappet av et taterfølge og var gjemt i en berghule i Flå. Lokale tatere ble også beskyldt for å ha deltatt i kidnappingen. På det meste var over 1000 mann med på denne jakten, som foregikk i mange måneder. Først året etter kom sannheten for dagen da et barnelik ble funnet i en kloakkum i Kristiania (Oslo). Seks år gamle Gudrun hadde sannsynligvis falt ned i kummen under lek i hovedstaden, og hadde ikke klart å komme seg opp igjen. Sommeren 1908 ble levningene funnet ved en tilfeldighet.

Denne beretningen gir assosiasjoner til den klassiske blodanklagen mot jødiske samfunn helt tilbake til 1146. Jødene ble beskyldt for å bortføre og drepe kristne barn og bruke blodet deres i jødiske ritualer. Blodanklagen har fulgt jødiske samfunn over hele verden inn i vår egen tid. Jeg har derfor ingen problemer med å ha empati med taterne som har vært offer for tilsvarende grunnløse, fabrikkerte, ondskapsfulle og falske beskyldninger.

Det er viktig å minnes. Det er viktig å kjenne sin historie. Men hvis historie er det? Det er Norges historie. Ikke så kjent for folk flest. Det blir kanskje bedre etter at Vollebæks rapport foreligger. Det er heller ikke kjent for folk flest at taterne er en av våre fem nasjonale minoriteter.

Taternes lange lidelseshistorie i Norge må bli del av den kollektive norske historieskrivingen. For å kunne være en nasjon som alltid skal ha orden på sitt moralske kompass, må vi kjenne og erkjenne våre stolteste historiske øyeblikk på lik linje med de mest skamfulle historiske øyeblikk. Det offisielle Norges, og før det Danmark/Norges, overgrep mot taterne våre savner sidestykke. Derfor vil jeg avslutte med ordene til George Santayana: «De som ikke kjenner sin historie, er dømt til å gjenta den.»

Historisk kilde: Glomdalsmuseet.