6 jul 2018 | 

Tvetydig tekst

Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

Sylo Taraku, rådgiver i tankesmien Agenda, argumenterer i en kronikk i VG i dag for å snu ryggen til jødehatet, et råd det er lett å si seg enig med ham i. Kronikken hans kan imidlertid leses på to ulike måter, selv er jeg veldig enig med den ene tolkningen og svært uenig med den andre.

Den ene lesningen av dette er at vi ikke skal bruke lovverket mot de som kommer med generelle hatefulle ytringer, og at det bør falle på det sivile samfunnet å ta seg av dette. Jeg håper og tror egentlig at det ikke er det Taraku mener, fordi selv om jeg veldig sterkt ønsker et våkent og aktivt sivilsamfunn, så kan man ikke legge alt ansvar for å ta tak i dette på det sivile samfunn. Det offentlige, myndighetene, har faktisk et ansvar for å ta seg av slike overtramp.

Den andre tolkningen av dette er at rettslige konsekvenser ikke er nok, at sivilsamfunnet også må reagere for at det skal ha en virkning. Jeg er fullt og helt enig med en slik tanke, og vil i tilfellet stille meg helt på rekke med Taraku i dette spørsmålet. Teksten er imidlertid litt forvirrende, eller litt vanskelig å tyde, så jeg håper på ytterligere klargjøring fra Taraku.

Litt av utfordringen med beslutninger som den Antirasistisk Senter tok med å velge å anmelde rapperen Kaveh for antisemittiske ytringer, er at vi sjeldent får en debatt om hvorfor slikt bør anmeldes. Vi får heller en langdryg debatt for eller imot anmeldelse. La meg derfor benytte anledningen til å si noen få ord om det også.

Det handler ikke først og fremst om å straffe den som sprer hatefulle utsagn om andre, men heller om toleranseparadokset utformet av den østerriksk-britiske filosofen og vitenskapsteoretikeren Karl Raimund Popper i 1945 etter den andre verdenskrig. Popper argumenterte for et pluralistisk meningsmangfold og toleranse overfor avvikende meninger, men han advarte mot å tolerere det intolerante.

Toleranseparadokset beskriver problemet med at et overmål av toleranse kan resultere i toleransens avskaffelse. For å sitere Popper selv: «Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem.»

Et demokratisk og åpent samfunn er således alltid sårbart for nedbrytning «innenfra» – dvs. fra personer som er villig til å bruke frihetene som et tolerant samfunn gir (f.eks. ytringsfrihet), for å bekjempe nettopp disse frihetene. Et vanlig svar til denne trusselen er at selv et tolerant samfunn bør ha en tålegrense, ved at det ikke godtar ytringer som tar sikte på å avskaffe toleransens fundament. Popper konkluderte: «Vi bør derfor i toleransens navn forbeholde oss retten til ikke å tolerere de intolerante.»

Antirasistisk Senter står her helt på linje med Popper, og mener at vi som samfunn ikke kan og ikke bør godta intoleranse og hat mot minoriteter i ytringsfrihetens navn.

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.