Sahar Hassani

Ekstern Skribent

I Dagsavisen skildrer Khalid Salimi noen av faktorene som bevarer vårt såkalt blendahvite kulturliv, til tross for kulturministerens vektlegging av kulturens relevans for felleskapsbygging. En av faktorene som Salimi trekker fram er de etablerte institusjonenes manglende kompetanse til å gi plass til nye kulturuttrykk, og til dermed å speile vårt stadig mer mangfoldige samfunn. Det er den frivillige kultursektoren som ivaretar dette oppdraget. Denne sektoren er underfinansiert, og Agenda X, Antirasistisk Senters ungdomsavdeling, er en av aktørene som har kjent på trykket.

En av faktorene som Salimi trekker fram er de etablerte institusjonenes manglende kompetanse til å gi plass til nye kulturuttrykk, og til dermed å speile vårt stadig mer mangfoldige samfunn.

I over 20 år har Agenda X vært et springbrett for ungdom inn det profesjonelle kulturfeltet. Med utgangspunkt i ungdommers interesser, behov og kulturelle kapital, skaper vi muligheter som beriker kulturlivet. Vi tilrettelegger for at ungdom kan bevare og å utvikle sine unike kulturelle uttrykksformer, samtidig som vi skaper møtepunkter mellom dem og det etablerte kulturfeltet. Salimi påpeker også behovet for å ta inn flerkulturelle ungdommer i lederposisjoner. Jeg er sikker på at fagfeltet kunne hatt stort utbytte av Salimis tanker rundt dette. For det er med slike typer tiltak at vi drar samfunnet vårt videre i en retning der kommende generasjoner kan speile seg i et kulturliv med en bred representasjon av historier og stemmer.

Dersom staten faktisk skal bygge et fellesskap gjennom kultur, må den også ta på seg forvaltningsansvaret overfor de aktørene som støtter dens måloppnåelse.

Kulturpolitikerne må støtte opp om bidraget som Agenda X og andre grasrotsorganisasjoner stiller med. Vi har kommet såpass langt at den kulturpolitiske diskursen anerkjenner viktigheten av arbeidet, men vi er langt ifra handlingskraft og økonomiske prioriteringer.

I disse dager er det dialogsmøter om nye oppgavefordelinger mellom stat og region. Flere oppgaver, som har ligget hos staten, er foreslått flyttet ned til regionalt nivå. Dette berører Agenda X. Vi og andre frivillige aktører innen kulturlivet oppfyller et mandat som gagner hele samfunnet. Ivaretakelsen av vår eksistens bør dermed være en permanent oppgave hos statlige instanser. Dersom staten faktisk skal bygge et fellesskap gjennom kultur, må den også ta på seg forvaltningsansvaret overfor de aktørene som støtter dens måloppnåelse. Stabil og permanent statlig finansiering vil være et stort steg i riktig retning.