Maria Wasvik

Redaktør

Den høyreekstreme organisasjonen SIAN har, i år som i fjor, startet en frenetisk koranbrenningsturné, som det er all grunn til å anta at vil fortsette utover sommeren og høsten. I år er den til og med tatt opp noen hakk sammenlignet med tidligere år, og den foreløpige turnélista deres kan ta pusten fra selv den mest rutinerte yrkesmusiker.  Våren har så langt vært preget av bålbrenning utenfor politistasjoner og moskeer og kjøring rundt i byen med brennende koraner hengende etter Thorsens geländerwagen, og politiet har oftere enn før måttet gripe inn.

Også retorikken, særlig mot politiet, er skjerpet. SIAN har erklært krig mot politiet, uttalt at «silkehanskene skal av» og anklager dem for å være direkte ansvarlige for deres (?) «akselerasjonisme». Vi som har fulgt SIAN en stund er ikke i tvil om at vi har vært vitne til en viss radikaliseringsprosess blant gruppas sentrale medlemmer det siste året. 

Voldsbyen Sandefjord

Nylig var de i det de konsekvent omtaler som «voldsbyen» Sandefjord, der de mener «islamproblemet» er særlig stort. Politiet har i ettertid gått langt i å innrømme at de mistet kontroll over situasjonen da SIAN tente på koranen, og sinte motdemonstranter reiv ned gjerder og kastet gjenstander mot den lille gjengen med det store lydanlegget. Politiet svarte med å tåkelegge torget med tåregass. Tåregass i en havneby rammer på en vindfull dag nødvendigvis helt vilkårlig, og for tilfeldige forbipasserende er det ikke rart om oppstyret virket direkte skremmende. Dette er dessverre ikke første gang gruppas markeringer går over styr.  

For det første er det liten tvil om at selv om SIANs ytringer ikke alltid kvalifiserer som hatefulle i rettslig forstand, og dermed strider med norsk lov, likevel er grovt rasistiske.

Nå renner mediene, både de sosiale og de tradisjonelle, de lokale og de nasjonale, over av velmenende formaninger om at det eneste rasjonelle er å ikke møte opp når SIAN holder sine markeringer, og påstander om at uten motdemonstrantene, ingen SIAN. Det virker å være bred enighet om at metodene er usmakelige, men det snakkes på inn- og utpust om SIANs ytringsfrihet og om hvordan dette er prisen samfunnet betaler, og som vi bare må tåle. 

Som et bakteppe til den norske diskusjonen har den danske høyreekstremisten og leder av partiet Stram Kurs, Rasmus Paludan, vært på en lignende turné i Sverige. De som ønsker å bruke det rasistiske og konspiratoriske begrepet «svenske tilstander» for å beskrive en situasjon vi ikke ønsker oss her i Norge, har gode tider. Selv antirasister imellom er det vanskelig å ikke forholde seg til narrativet om at det egentlige problemet er motdemonstrantene. 

Det var nydelig vær i Sandefjord den helga. Så klart skulle motdemonstrantene helst vært et helt annet sted. Hvorfor er det likevel avgjørende at vi møter opp og viser motstand – hver eneste gang?

Ytringsfrihet er ikke retten til å ikke bli motsagt 

For det første er det liten tvil om at selv om SIANs ytringer ikke alltid kvalifiserer som hatefulle i rettslig forstand, og dermed strider med norsk lov, likevel er grovt rasistiske. Ikke bare dét, kjernen er uløselig knyttet til etnisk rensning og folkefordrivelse. Det er alltid viktig å reagere på at slik utilslørt rasisme og regelrett hat gis plass i offentligheten, kanskje særlig når det skjer med lovverkets beskyttelse. Av prinsipp, for å markere solidaritet med de som rammes, men også for å tydelig vise at SIAN og hatet deres ikke representerer vanlige folk. Vi har sett hvordan det går i samfunn der slike holdninger får spire og gro.  

Retten til å markere motstand er også en viktig del av ytringsfriheten. Man kan si at det på mange måter er en helt nødvendig del av den «samfunnskontrakten» ytringsfriheten hviler på. Jo videre vi tolker hva slags ytringer som beskyttes av ytringsfriheten, og dermed hva som aksepteres, desto viktigere er det at retten til å markere uenighet brukes, og legges til rette for. 

De ønsker ikke bare å få spre budskapet sitt, de ønsker seg også en normalisering av de hatefulle holdningene deres. Og det skjer nettopp ved at vi diskuterer motdemonstrantenes oppførsel og SIANs rett til å ytre seg, heller enn de faktiske holdningene deres og metodene de bruker.

SIAN har, i likhet med Paludan, gjort det til sin tvilsomme spesialitet å gjennomføre markeringene sine i boligstrøk der en høy andel av innbyggerne har innvandrerbakgrunn. Når rasistiske ytringer gis plass i folks nabolag, slik at vanlige folk ikke kan unngå å møte dem på vei til butikken, til t-banen eller jobb, kanskje til og med bare ved å ha vinduet åpent, er det viktig at de som rammes av hatet også får se at mange er uenige i det som ytres. På et medmenneskelig plan er det selvsagt også viktig at man ikke må møte den aleine.  

Både i Sandefjord og tidligere har muligheten for å gi SIAN tillatelser andre steder enn der de ønsker seg blitt vurdert ut ifra nettopp et ønske om å skjerme vanlige mennesker. At Oslo-politiet tok i bruk politiloven da de ønsket å brenne koranen utenfor Stovner politistasjon tidligere i april, og bestemte at de ikke fikk gjennomføre etter planen og der de ønsket, er et sjeldent eksempel på det motsatte – som vi selvsagt håper at kan markere en ny linje fra politiets side. Det vanligste er likevel at nødvendige sikkerhetstiltak får gå på bekostning av både vanlige folk og lokalt næringsliv. Når ordføreren i Porsgrunn ønsker å sende regningen for dette tilbake til SIAN er det ikke bare for å sende et signal, det handler også om at dette koster enormt med penger.  

Når SIAN får koste samfunnet så mye som de gjør, både i faktiske kroner og ører, men også ved at de får beslaglegge våre offentlige steder og veier stenges og busser må legge om rutene sine, og ikke minst at det går direkte utover enkeltmennesker og allerede utsatte minoritetsgrupper, er det desto viktigere å huske på at ytringsfriheten ikke er absolutt, at retten til å ytre seg står mot retten til å ikke bli diskriminert.  

SIANs logikk er enklere enn man skulle tro 

For det andre er det en stor feil å behandle SIAN som vesensforskjellig fra andre interesseorganisasjoner. På nøyaktig samme måte som andre står SIAN på stand for å spre budskapet sitt. For de fleste virker dette absurd, siden til og med retten har slått fast at flere av ytringene deres ikke gir mening og er så drøye at de er vanskelige å forstå for folk flest. Mange gjør derfor tilsynelatende den feilslutningen å anta at ved å la dem snakke vil de «avsløre seg selv», for da vil alle «automatisk» forstå at det de sier er dumt og rasistisk og ikke gir mening. Men sannheten er at fordommer nettopp ikke er rasjonelle. Det som er særlig urovekkende med SIAN i så måte, er at budskapet deres dessverre har en viss gjenklang hos vanlige folk. Fordommer mot muslimer er langt mer utbredt enn vi skulle ønske. 

“De er bare ute etter å provosere” og “ikke gi dem oppmerksomhet, det er det de ønsker seg” hører vi ofte. Men hvis dette stemte, ville det også stemme at det ville hjulpet å bare overse dem. Logikken er som følger: Ved å ikke gi dem det de vil ha, vil de til slutt gi opp og droppe sirkuset. 

Ungdom bør ikke forhindres fra å reagere og fratas retten til å reagere på urett som rammer dem. Det ville vi aldri ansett som negativt i andre sammenhenger. Men vi bør være der sammen med dem og bidra til at det skjer innenfor trygge og konstruktive rammer.

SIAN var frenetiske lenge før markeringen i Sandefjord. Sannheten er at de har hatt en intens aktivitet over lang tid nå, fra de angrep vekterne utenfor rådhuset i desember, til bålbrenningen utenfor politistasjoner og moskeer. Samtidig har de i liten grad blitt møtt av motstand, annet enn gjennom ulike pålegg fra politiet. Moskéledere har ført medlemmene sine ut bakveien og få motdemonstranter har møtt opp. SIAN har med andre ord ikke fått «det de vil ha». Og hva har skjedd? De har ikke blitt borte, men snarere enda mer rabiate. 

I forlengelse av dette synes det naturlig å anta at de, i likhet med andre organisasjoner, selvsagt ønsker seg oppmerksomhet. Men det betyr ikke at det er uten betydning for dem hva slags oppmerksomhet de får. At de ikke ønsker seg negativ oppmerksomhet i form av motstand, bekreftes i stor grad av at de ikke klarer å mobilisere flere enn en håndfull sympatisører til markeringene. At de derimot ønsker seg oppmerksomhet som kan bidra til å spre og bekrefte budskapet deres, følger like naturlig.  

Diskusjonen om ytringsfrihet er det SIAN ønsker seg 

De ønsker ikke bare å få spre budskapet sitt, de ønsker seg også en normalisering av de hatefulle holdningene deres. Og det skjer nettopp ved at vi diskuterer motdemonstrantenes oppførsel og SIANs rett til å ytre seg, heller enn de faktiske holdningene deres og metodene de bruker. Sakte, men sikkert, slipes de skarpe kantene i grove ytringer ned. Den andre og tredje, for ikke å si sjuende og åttende, gangen vi hører noe sjokkerende, blir vi mindre sjokkert. Det er naturlig. 

Det samme skjer når vi inviterer dem inn i TV-studioer for seriøs diskusjon. Ved å ta dem og meningene deres på alvor og forsøke å svare rasjonelt på dem, gir vi dem ikke bare enda en anledning til å spre budskapet sitt for langt flere enn de når ut til på en dag på stand, vi gir dem samtidig legitimitet. Hvorvidt en hel gruppe medmennesker bør fjernes fra landet, nødvendigvis med makt, bør ikke være noe å diskutere i et liberalt demokrati. Ved å tillate at de navngir norske muslimer som de ønsker å deportere i beste sendetid, bidrar utelukkende til ytterligere normalisering.  

Ved å møte opp, er det god grunn til å tro at flere vil forstå at SIANs prosjekt ikke handler om verken ytringsfrihet eller religionskritikk. Organisasjonen hevder å kritisere religionen islam, men virkemidlene de bruker, og ikke minst hatet de pisker opp, rammer stadig oftere muslimer flest og vanlige folk. Slikt bør ikke aksepteres.  

Det er imidlertid vel verdt å stille spørsmålet om hvorfor de velger akkurat de metodene de gjør. Det er ikke som at de ikke er ute etter å provosere. Det er det helt åpenbart at de er. Men de er ikke bare ute etter å provosere, de er helt spesifikt ute etter å framprovosere oppførsel som bekrefter narrativet som bygger opp under budskapet deres. Det er dermed helt riktig at de særlig er ute etter å provosere ungdom med innvandrerbakgrunn, muslimer og antirasistiske aktivister.  

Det er ingen tvil om at oppfordringene om at ungdom og religiøse bør holde seg hjemme kommer fra et godt sted. Det samme gjelder invitasjoner til aktiviteter langt unna der SIAN holder stand. Problemet er at slike initiativ også bidrar til å gi SIAN den bekreftelsen de ønsker seg, når «selv antirasister» er enige i at «adidasridderne» ikke kan beherske seg. En annen ting er at det selvsagt er trist hvis det er sånn at slike aktiviteter ellers ikke organiseres. 

Situasjonen i Sverige kan på mange måter ikke sammenlignes direkte med den i Norge, men det er dumt å se bort ifra at det er flere likheter. Det er i stor grad ungdom med minoritetsbakgrunn som rammes, og det gjelder i all hovedsak muslimer, som allerede er en utsatt gruppe. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det ikke bare tillates, men til og med legges til rette for, oppleves som nok en urett fra majoritetssamfunnet mot allerede marginaliserte ungdommer, og det skjer med politiets beskyttelse som i utgangspunktet har lav tillit i disse gruppene. Summen er svært uheldig og potensielt svært kostbar for samfunnet, både i Sverige og i Norge.  

Ungdom bør ikke forhindres fra å reagere og fratas retten til å reagere på urett som rammer dem. Det ville vi aldri ansett som negativt i andre sammenhenger. Men vi bør være der sammen med dem og bidra til at det skjer innenfor trygge og konstruktive rammer. Erfaringene fra Oslo gjennom flere år viser at der motdemonstrasjonene er brede og organiserte, og mennesker fra mange ulike samfunnslag og grupperinger har møtt opp med fløyter, barnevogner og faner, blir det rett og slett mindre bråk – selv om diskusjonen oftere enn ikke har gitt inntrykk av det motsatte.  

At for eksempel Abid Raja uttrykker bekymring for hva som kan komme til å skje dersom Paludan kommer til Norge bekrefter nettopp dette. Paludan holdt stand foran Stortinget sammen med SIAN så seint som i våres. At Raja ikke husker det, handler nok i stor grad om at de ikke klarte å provosere noen. Verken Paludan eller SIAN er avhengige av å faktisk brenne koraner for å provosere. Viktigere er at det at motdemonstrantene var både langt flere og langt gladere, og for forbipasserende er det nok ingen tvil om hvilken gruppering det fristet mest å stille seg sammen med. 

Folk veit ikke hva de snakker om 

Debatten om SIAN gir dessuten inntrykk av at folk flest ikke kjenner det faktiske innholdet i appellene deres, særlig sammenholdt med hvordan de oppfører seg under markeringene sine, utover at de brenner koranen. Vår erfaring er at de fleste blir overrasket over hvor åpenbart sjikanøse de er, og hvordan de oftere enn ikke henvender seg direkte til motdemonstranter og trakasserer tilfeldig forbipasserende og folk de antar er muslimer.  

Ved å møte opp, er det god grunn til å tro at flere vil forstå at SIANs prosjekt ikke handler om verken ytringsfrihet eller religionskritikk. Organisasjonen hevder å kritisere religionen islam, men virkemidlene de bruker, og ikke minst hatet de pisker opp, rammer stadig oftere muslimer flest og vanlige folk. Slikt bør ikke aksepteres.  

De som likevel er redde for bråk bør argumentere for økt bruk av politiloven og muligheten til å enten henvise dem til andre plasser enn de ønsker seg, eller å nekte dem å gjennomføre på deres premisser. Det er en enkel og tilgjengelig løsning. Enten det er som et alternativ eller et tillegg, er det uansett avgjørende at resultatet av bråket i Sandefjord og andre steder SIAN markerer seg, ikke er at færre møter opp, men flere. Så lenge SIAN får avholde markeringer i den formen de gjør nå, er det den eneste effektive måten å møtet hatet deres på, og, ikke minst, å sørge for at det skjer på en god og trygg måte.  

PS: Du må gjerne stå med ryggen til, hvis det gjør det enklere å møte opp 😊