Søndag publiserte Document.no en artikkel med tittelen «Bergestuen om Ranas uttalelser: – Da er hun helt på jordet».
Jeg kjenner begge personene artikkelen forsøker å sette opp mot hverandre. Svein Tore Bergestuen er min tidligere arbeidsgiver. Byrået Sannum & Bergestuen har dessuten bistått Antirasistisk Senter med å utvikle vår strategiske fortelling. De driver ikke vårt løpende kommunikasjonsarbeid eller mediehåndtering.
Sofia Rana er vår rådgiver på høyreekstremisme. Hun har i en årrekke fulgt og dokumentert høyreekstreme miljøer og Document.no. Jeg kan derfor berolige både Bergestuen og andre: Sofia Rana er ikke «helt på jordet». Hun er hel ved.
Lenge før Bergestuen engasjerte seg i spørsmålet om Documents medlemskap i Norsk Redaktørforening, hadde vår rådgiver i flere år arbeidet med å dokumentere hvordan Document opererer.
Ironisk nok demonstrerer denne artikkelen mye av problemet.
Document konstruerer premisset
Utgangspunktet er innlegg Rana publiserte i juni 2025. I den ene skrev hun:
«Jeg sier bare at hvis Julius Streicher hadde hatt tilgang til WordPress og pressestøtte i 2025, så hadde han nok følt seg ganske hjemme».
I en oppfølgende post presiserte hun selv at sammenligningen var «spissformulert», og forklarte poenget: Når et statsstøttet nettsted daglig advarer mot hvordan minoriteter truer sivilisasjonen, mente hun det ikke var helt utenfor å trekke historiske paralleller.
Document.no velger én bestemt fortolkning: Streicher ble henrettet etter Nürnbergprosessen, altså må Rana mene at Documents journalister også bør henges. I artikkelen blir denne fortolkningen gradvis forvandlet til et faktum. Document.no skriver at Rana har «antydet at Document-journalister bør henges», og senere omtales det som at hun «åpent snakker om å henge Document-journalister».
Det er ikke det hun skrev. Og det er ikke det hun mener.
Referansen er altså uttrykkelig til Streicher som propagandist og redaktør for Der Stürmer. Poenget hennes var propaganda, hets mot minoriteter og journalistisk praksis – ikke Streichers henrettelse. Man står selvfølgelig fritt til å mene at sammenligningen er overdreven, eller historisk urimelig. Men det er noe ganske annet enn å dikte opp fortsettelsen: at Rana derfor ønsker journalister henrettet.
Det oppsiktsvekkende er at Document.no så langt ikke har spurt henne selv hva hun mente.
Bergestuen svarer på et falskt premiss
I stedet kontakter Document Bergestuen. Han får presentert Documents fortolkning og svarer med et helt avgjørende forbehold: «Hvis Rana virkelig mener at dere bør henges …».
Hvis.
Bergestuen har altså ikke slått fast at dette er det Rana mener. Han svarer på Documents hypotetiske premiss.
Deretter lager Document overskriften: «Bergestuen om Ranas uttalelser: – Da er hun helt på jordet». Det er nesten et skoleeksempel på problemet.
Først konstruerer man et premiss. Så ber man en tredjeperson reagere på premisset. Når vedkommende svarer hypotetisk, brukes reaksjonen til å lage en sak om personen premisset handler om. Den ene personen man tilsynelatende ikke spør, er personen som faktisk vet hva hun mente: Sofia Rana.
Det er et journalistisk makkverk.
Rasistiske stereotypier får gjøre resten
For Antirasistisk Senter har saken også en annen alvorlig side. Rana er en muslimsk kvinne som arbeider med høyreekstremisme. Gjennom Documents fortolkning blir hun gjort til en person som angivelig ønsker journalister hengt og er «tilhenger av dødsstraff».
Dette skjer uten at hun har skrevet at noen bør henrettes.
Slik nøres det samtidig opp under velkjente antimuslimske og rasistiske stereotypier: muslimen som voldelig, ekstrem, udemokratisk og med en særlig dragning mot brutale straffer.
Det er en velkjent mekanisme. Først tillegges minoriteten den mest ekstreme mulige meningen. Deretter blir den konstruerte meningen brukt som dokumentasjon på hvor ekstrem personen angivelig er.
Og så kan Document fortelle sine lesere at dette er hva en muslimsk kvinne ansatt ved Antirasistisk Senter faktisk mener.
Hva skjedde med samtidig imøtegåelse?
Det er her Norsk Redaktørforening bør følge ekstra godt med.
Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 sier at den som utsettes for sterke beskyldninger, så langt som mulig skal få adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.
Påstanden om at en navngitt person ønsker journalister hengt, er åpenbart alvorlig.
Da burde én telefonsamtale vært nærliggende: «Sofia Rana, mener du med dette innlegget at Documents journalister bør henges?»
Svaret ville vært nei.
Det er dette Redaktørforeningen må ta stilling til
Norsk Redaktørforening opplyser selv at medlemskap forutsetter at mediehuset har forpliktet seg på Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.
Det må bety noe. Debatten om Document må derfor ikke reduseres til høyre mot venstre, innvandringsliberale mot innvandringskritiske eller et spørsmål om hvor vide rammer norsk offentlighet skal ha.
Document skal selvfølgelig ha full anledning til å publisere sine politiske synspunkter. De skal få kritisere Antirasistisk Senter. De skal få kritisere meg. Og de skal få kritisere Sofia Rana så hardt de ønsker.
Men medlemskap i Norsk Redaktørforening handler om noe annet enn retten til å ytre seg. Det handler om å være del av en redaktørstyrt presse som frivillig har forpliktet seg til bestemte journalistiske og presseetiske standarder. Da må det være relevant hvordan journalistikken faktisk bedrives.
Norsk Redaktørforening skal ikke være et meningspoliti. Men dersom medlemskap og forpliktelsen til Vær Varsom-plakaten skal ha noen verdi, må foreningen kunne stille spørsmål når det ikke lenger først og fremst er meningene, men metodene, som vekker bekymring.
Denne artikkelen gir dem enda en anledning.
Nå må Redaktørforeningen våkne.