Vårt høringssvar tar særlig for seg rasisme og diskriminering, likeverdig tilgang til tjenester, medvirkning fra adopterte selv og behovet for ansvarliggjøring og oppreisning. Innspillene bygger på en prinsipiell kritikk av utenlandsadopsjon som ordning og et krav om at de berørtes rettigheter og erfaringer må være førende for oppfølgingen.
Noen overordnede og prinsipielle betraktninger
Antirasistisk Senter er prinsipielt kritisk til utenlandsadopsjon som ordning og mener adopsjon fortrinnsvis bør skje i barnets opprinnelsesland og ta hensyn til barnets individuelle rett til å bevare deres språklige og kulturelle tilhørighet. Ordningen bygger på og bidrar til å videreføre og opprettholde en historisk skjev maktfordeling mellom det globale sør og nord, der velstående mottakerlands interesser får gå på bekostning av rettighetene til barn og biologisk familie i opprinnelseslandene. Denne praksisen må også forstås i lys av historiske koloniale og rasialiserte maktforhold, der forestillinger om hvilke familier, samfunn og land som er best egnet til å gi barn en god oppvekst, har påvirket hvordan barns behov og interesser har blitt vurdert. Materielle ulikheter brukes som begrunnelse for å flytte barn og frata dem grunnleggende rettigheter, fremfor å sikre de biologiske familienes mulighet til å ivareta dem.
Etter vårt syn taler disse grunnleggende problemene for å avvikle ordningen. Dette må også vurderes opp mot hensynet til barnets beste og prinsippet om at barn så langt som mulig skal kunne vokse opp i sin opprinnelige familie, og at egnede omsorgsløsninger i barnets opprinnelsesland skal vurderes før utenlandsadopsjon. Materielle forskjeller mellom land eller familier kan ikke i seg selv begrunne at barn flyttes på tvers av landegrenser.
Vi registrerer at spørsmålet om avvikling av ordningen ikke har inngått i utvalgets mandat. Til sammenligning har den svenske Adoptionskommissionen hatt et bredere og mer fremoverskuende mandat, som også omfattet reguleringen, organiseringen og den videre innretningen av internasjonal adopsjon. Den svenske kommisjonen anbefalte i 2025 at internasjonal adopsjon i sin daværende form skulle avvikles.
Dette setter rammer for hvilke spørsmål utvalget har kunnet vurdere, men kan ikke være et premiss for at ordningen skal videreføres. Den politiske oppfølgingen må derfor også vurdere spørsmålet om avvikling. Norske myndigheter må ta selvstendig stilling til om utenlandsadopsjon fortsatt skal være tillatt, og dersom ordningen skal videreføres, begrunne hvorfor dette vurderes som forsvarlig i lys av granskingsutvalgets funn. Granskingen må ikke reduseres til et spørsmål om hvordan et grunnleggende problematisk system kan forvaltes bedre.
Våre innspill til regulering, kontroll og krav ved eventuelle fremtidige adopsjoner gjelder dersom utenlandsadopsjon fortsatt skal være tillatt. De innebærer ingen tilslutning til videreføring eller noen vurdering av at skjerpet kontroll kan løse ordningens grunnleggende problemer. Myndighetenes ansvar for støtte, rettigheter og oppreisning for allerede adopterte og berørte familier består fullt ut, også ved en avvikling. En eventuell avvikling av ordningen kan ikke innebære en avvikling av dette ansvaret.
Adoptertes medvirkning må sikres i praksis
Granskingen dokumenterer alvorlig systemsvikt som norske myndigheter har ansvar for å følge opp. Ansvaret omfatter både forholdene rundt adopsjonene og hvordan adopterte har blitt møtt og ivaretatt i Norge. Adoptertes egne erfaringer, vurderinger og krav må være premissgivende for denne oppfølgingen.
Organisasjoner og grupper av adopterte har over tid løftet spørsmål som myndigheter og andre aktører ikke har tatt tilstrekkelig på alvor. Vi erfarer samtidig at flere strever med å følge opp granskingen fordi arbeidet er ressurskrevende, de ikke inviteres inn i relevante prosesser og de mangler økonomisk støtte. Det er ikke tilstrekkelig å åpne for innspill dersom de berørte mangler forutsetninger for å delta. Myndighetene må aktivt involvere organisasjoner og grupper av adopterte i den videre oppfølgingen og sikre økonomiske rammer som gjør reell medvirkning mulig, inkludert ressurser til forberedelser, kunnskapsinnhenting og oppfølging.
I sitt høringssvar løfter UTAD flere spørsmål som etter vårt syn krever konkret oppfølging fra departementet.Organisasjonen etterlyser blant annet en tydeligere juridisk analyse av barnets beste og mer kunnskap om adoptertes oppvekst i Norge, inkludert plasseringer i barnevernet. UTAD reiser også spørsmål om granskingsutvalgets kontakt med relevante myndigheter og aktører i opprinnelseslandene, og om hvordan anonymitet og identifiserbarhet er ivaretatt i rapporten. Dette er innspill departementet må behandle konkret og følge opp med supplerende undersøkelser der kunnskapsgrunnlaget er utilstrekkelig.
Vi vil også vise til det Adopsjon i Endring tidligere har løftet om interessekonflikter hos adopsjonsformidlerne, som er medlemsbaserte foreninger av adoptivforeldre og kommende adoptivforeldre. Organisasjonen har pekt på hvordan personlige interesser kan bidra til tabuer og handlingsvegring, og understreket behovet for et reparasjons- og forsoningsarbeid med adopterte selv som sentrale deltakere. Dette understøtter behovet for å sikre adopterte en selvstendig og uavhengig representasjon, adskilt fra adopsjonsformidlere og adoptivforeldres interesser.
Medvirkningen må gi reell innflytelse over hvilke spørsmål som undersøkes, hvilke tiltak som utvikles og hvordan resultatene vurderes. Det må settes av midler både til organisasjonenes løpende arbeid og til honorering av konkrete medvirkningsoppgaver. Ulike erfaringer og standpunkter blant adopterte må få plass, og myndighetene må synliggjøre hvordan innspill fra adopterte er vurdert og hvilken betydning de har fått for beslutningene.
Rasisme må behandles som et samfunnsansvar i oppfølgingen av adopterte
Antirasistisk Senter støtter utvalgets anbefalinger om kompetanseheving og inkludering av utenlandsadopterte i arbeidet mot rasisme. Norsk oppvekst, norsk språk og tilhørighet til en norsk familie beskytter ikke mot å bli møtt med rasistiske forestillinger eller behandlet som fremmed. Når tiltak mot rasisme i hovedsak knyttes til innvandrerbakgrunn eller integreringsbehov, risikerer utenlandsadopterte å falle utenfor, selv om de utsettes for rasisme på grunnlag av utseende og antatt opprinnelse.
Rapporten Rasisme, diskriminering og tilhørighet blant utenlandsadopterte i Norge, utarbeidet av By- og regionforskningsinstituttet NIBR på oppdrag fra Bufdir i 2021, underbygger dette.[1] Rapporten bygger på en spørreundersøkelse med 413 utenlandsadopterte og kvalitative intervjuer med 22 adopterte. I den kommer det fram at utenlandsadopterte jevnt over rapporterer om forskjellbehandling i tilsvarende omfang som innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, til tross for norsk oppvekst og kjennskap til språk og kulturelle koder. Mellom 20 og 25 prosent av respondentene oppga forskjellsbehandling på arbeidsplassen og ved utdanningsinstitusjoner. Funnene understreker at norsk oppvekst og språk ikke beskytter mot rasisme. Myndighetene må derfor sikre at adoptertes erfaringer inngår eksplisitt i arbeidet mot rasisme og diskriminering, og at skoler, arbeidsgivere og offentlige tjenester har kompetanse og systemer for å forebygge og håndtere diskrimineringen adopterte møter.
Dagens handlingsplan mot rasisme og diskriminering inneholder et eget tiltak om å styrke adoptivforeldres kunnskap om rasisme og utenforskap. Dette er viktig, men innsatsen må favne bredere enn foreldrenes kompetanse og barnas oppvekst. Utenlandsadopterte må synliggjøres eksplisitt som en egen berørt gruppe i fremtidige handlingsplaner og relevante tiltak mot rasisme, med tydelige mål, ansvarlige aktører og oppfølging gjennom hele livsløpet. Utenlandsadopterte er allerede omfattet av diskrimineringsvernet. Behovet er å gjøre deres erfaringer og rettigheter synlige i utformingen og gjennomføringen av den antirasistiske innsatsen.
Arbeidet må ha et livsløpsperspektiv og omfatte barnehage, skole, høyere utdanning, arbeidsliv, helsetjenester og offentlig forvaltning. I arbeidslivet må adoptertes erfaringer inngå i arbeidet mot diskriminering ved rekruttering, på arbeidsplassen og ved muligheter for faglig utvikling og avansement.
Ansvaret må plasseres hos institusjonene og aktørene som skal forebygge og håndtere rasisme, ikke hos den enkelte adopterte som rammes. Skoler, arbeidsgivere og offentlige tjenester må ha kompetanse og rutiner for å gjenkjenne, undersøke og reagere på rasistiske hendelser og diskriminerende praksis. Den som rammes, må få informasjon om rettigheter og tilgjengelige klagemuligheter.
Rasisme må ikke reduseres til identitetsproblemer eller mestringsutfordringer hos den adopterte. NIBR-rapportens kvalitative intervjuer viser også at enkelte opplever at nærstående ikke tror på eller anerkjenner erfaringene deres som rasisme. Gjentatte spørsmål og kommentarer som trekker norskheten deres i tvil, kan samlet bli en belastning og svekke opplevelsen av tilhørighet. Skoler, helsetjenester og andre offentlige tjenester må kunne gjenkjenne slike mønstre og ta erfaringene på alvor. Støtte til den enkelte er nødvendig, men må følges av tiltak mot forholdene som skaper og opprettholder diskrimineringen.
Rasisme kan få alvorlige konsekvenser for helse, trygghet og tilhørighet. I ytterste konsekvens kan rasistisk motivert vold ta liv – også blant utenlandsadopterte. Drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i forbindelse med terrorangrepet 10. august 2019 er en brutal påminnelse om dette. Arbeidet mot rasisme må derfor være en sentral og forpliktende del av myndighetenes oppfølging av adopterte.
Et nasjonalt etteradopsjonstilbud må sikres som en rettighet gjennom livet
Antirasistisk Senter mener adopterte må sikres en lovfestet rett til et landsdekkende etteradopsjonstilbud med rådgivning, psykososial støtte og tilgang til relevant fagkompetanse gjennom hele livet. Behov kan oppstå eller endre seg lenge etter adopsjonen, blant annet ved opprinnelsessøk, egen foreldrerolle eller nye opplysninger om adopsjonsforløpet.
Det finnes allerede offentlige etteradopsjonstilbud. Oppfølgingen må bygge videre på disse og sikre tilstrekkelig kapasitet, kontinuitet og et innhold som svarer på adoptertes ulike behov. Tilgangen må være likeverdig uavhengig av bosted, økonomi, adopsjonstidspunkt, opprinnelsesland og hvilken organisasjon som formidlet adopsjonen.
Voksne adopterte må kunne kontakte tjenesten direkte og uavhengig av adoptivfamilien. Tilbudet må også være tilgjengelig for personer som ikke vet om adopsjonen var lovlig, eller som ikke ønsker å undersøke dette. Retten til støtte må ikke være betinget av at den enkelte først dokumenterer eller sannsynliggjør ulovlige eller uetiske forhold ved egen adopsjon.
For voksne må tilbudet være frivillig og behovsstyrt. Barn og unge som allerede er adoptert, og deres familier, må sikres nødvendig oppfølging. Dersom utenlandsadopsjon fortsatt skal være tillatt, må eventuell obligatorisk oppfølging ved nye adopsjoner holdes tydelig adskilt fra voksne adoptertes rett til frivillig og behovsstyrt støtte.
Kompetansesenteret må ha faglig uavhengighet og adoptertes tillit
Antirasistisk Senter støtter etableringen av et kompetansesenter med tilstrekkelig kapasitet og bred fagkompetanse. Senterets mandat må omfatte rasisme og diskriminering, fysisk og psykisk helse, identitet, opprinnelsessøk og veiledning om rettigheter. Et slikt kompetansemiljø er nødvendig for å ivareta allerede adopterte og må sikres langsiktig finansiering også dersom utenlandsadopsjon avvikles.
Organiseringen må sikre at kompetansesenteret er faglig og organisatorisk uavhengig av adopsjonsformidlerne og deres interesser. Det må også tas høyde for at tilliten til myndighetene kan være svekket som følge av erfaringer med mangelfull kontroll og oppfølging. Organiseringen må derfor ikke bare sikre faktisk uavhengighet, men også være egnet til å skape tillit blant adopterte. Uavhengighet, åpenhet og tydelige ansvarsforhold må derfor være sentrale premisser for organiseringen.
Adoptertes behov og rettigheter må være styrende for senterets mandat, organisering og prioriteringer. Adopterte må ha reell og betalt medvirkning i utformingen, styringen og evalueringen av tilbudet. Dagens tjenester bør evalueres av en uavhengig aktør, med adoptertes egne vurderinger som en sentral del av kunnskapsgrunnlaget.
Adoptertes og adoptivforeldres interesser må kunne representeres selvstendig og hver for seg, ettersom interessene ikke alltid er sammenfallende. Senteret må ha stabil offentlig finansiering og tydelige samarbeidsrutiner med ordinære helse-, velferds- og rådgivningstjenester.
Myndighetene må erkjenne ansvar og sikre oppreisning
Antirasistisk Senter mener norske myndigheter må gi en formell offentlig beklagelse for den dokumenterte svikten i kontrollen og ivaretakelsen av berørte barn og familier. Beklagelsen må følges av konkrete tiltak for ansvarliggjøring, oppreisning og gjenoppretting der det er mulig.
Det må etableres en egen og tilgjengelig prosess for vurdering av krav om økonomisk kompensasjon og andre former for oppreisning. Adopterte og berørte opprinnelige familier må medvirke i utformingen av prosessen og tiltakene. Arbeidet må ha et tydelig mandat, tilstrekkelige ressurser og en offentlig tidsplan.
Den enkelte må få tilgang til uavhengig juridisk veiledning og bistand til å undersøke egen sak og vurdere mulige krav. Beviskrav og foreldelsesregler må gjennomgås med sikte på å hindre at mangelfull dokumentasjon, uriktige opplysninger eller tidligere kontrollsvikt i praksis avskjærer berørte fra å få saken sin vurdert.
Et godt liv i Norge opphever ikke rettighetsbrudd som kan ha skjedd i forbindelse med adopsjonen. Adopterte må kunne etterspørre sannhet, ansvar og oppreisning uten at dette tolkes som en avvisning av adoptivfamilien eller livet de har levd her.
Retten til kunnskap om eget opphav må kunne brukes i praksis
Antirasistisk Senter støtter bedre veiledning, arkivtilgang og samtalestøtte ved opprinnelsessøk. Retten til kunnskap om eget opphav må følges av praktiske og økonomiske ordninger som gjør det reelt mulig å benytte seg av denne retten.
Adopterte må kunne få nødvendig og kostnadsfri bistand til dokumentinnhenting, oversettelse og undersøkelser knyttet til egen adopsjon. Ordningene må også omfatte kompetent hjelp når dokumenter mangler, inneholder motstridende opplysninger eller kan være uriktige. Økonomi, språk og kjennskap til offentlige systemer må ikke avgjøre hvem som får undersøkt sin historie.
Det må gjennomføres en systematisk kartlegging av hvor relevant dokumentasjon befinner seg, herunder hos myndigheter, adopsjonsformidlere og private aktører, og dokumentasjonen må så langt det er rettslig mulig sikres for fremtiden. Det må være tydelig hvem som har ansvar for bevaring, innsyn og videre bistand.
DNA-testing må være frivillig og bygge på forståelig informasjon om personvern, usikkerhet og mulige konsekvenser for den adopterte og andre berørte. Behovet for økonomisk støtte og tilgang til kvalifisert veiledning må inngå i utredningen av slike tilbud.
Den enkeltes rett til å avstå fra opprinnelsessøk eller kontakt med opprinnelig familie må også respekteres. Tilgang til støtte skal ikke avhenge av et ønske om å søke. Adopterte må kunne få nødvendig og kostnadsfri bistand til dokumentinnhentning, oversettelse og undersøkelser knyttet til egen adopsjon.
Helseoppfølgingen må inkludere kunnskap om rasisme
Antirasistisk Senter støtter styrket adopsjons- og rasismefaglig kompetanse i helsetjenestene, tilgang til genetisk veiledning og mer forskning på adoptertes helse og tjenestebehov.
Tjenestene må kunne se belastninger før adopsjonen, familiebrudd, usikkerhet om opphav og erfaringer med rasisme i sammenheng. Helseutfordringer må ikke automatisk forklares med forhold før ankomst til Norge. Også erfaringer fra oppveksten og voksenlivet her må inngå i vurderingen.
Relevant kompetanse må finnes i fastlegetjenesten, helsestasjons- og skolehelsetjenesten og innen psykisk helsevern. Helsepersonell må ha kompetanse til å gjenkjenne rasisme som en mulig belastning og undersøke hvordan erfaringer med rasisme kan påvirke både den enkeltes helse og møtet med helsetjenestene.
Oppfølgingen må bygge på individuelle behov. Adopterte har ulike erfaringer og livssituasjoner og må ikke fremstilles som en ensartet eller gjennomgående traumatisert gruppe. Kompetanse om adopsjon og rasisme må brukes til å forstå den enkeltes erfaringer, ikke til å forhåndsdefinere hvilke utfordringer vedkommende har.
Adoptivforeldre må ha kompetanse til å ivareta barn som utsettes for rasisme
Antirasistisk Senter mener adoptivforeldre må sikres opplæring og systematisk veiledning om rasisme. Dette er nødvendig for å ivareta barn og unge som allerede er adoptert, uavhengig av om utenlandsadopsjon videreføres eller avvikles.
Foreldrene må få kompetanse til å gjenkjenne og håndtere rasisme i nærmiljøet, skolen og familien. De må få veiledning i å møte barnets erfaringer uten å bagatellisere, bortforklare eller stille krav om at barnet skal bevise at det har vært utsatt for rasisme. Opplæringen må også omfatte hvordan foreldrene kan støtte barnets tilhørighet, identitetsutvikling og kontakt med relevante fellesskap.
Dersom utenlandsadopsjon fortsatt skal være tillatt, må obligatorisk opplæring før adopsjonen og systematisk oppfølging etterpå være uttrykkelige krav. Kunnskap om rasisme må inngå som en gjennomgående del av dette. Slike krav fritar ikke myndighetene fra å vurdere om selve ordningen bør avvikles.
Oppfølgingen må ta høyde for at rasisme også kan forekomme i nære relasjoner. Barn og unge må ha trygge og reelt tilgjengelige muligheter til å snakke med kompetente fagpersoner uten adoptivforeldrene til stede, og få alderstilpasset informasjon om hvor de kan henvende seg for hjelp. Adoptivforeldrenes ansvar må samtidig ses i sammenheng med ansvaret til skolen og øvrige tjenester. Barnets beskyttelse mot rasisme skal ikke være avhengig av adoptivforeldrenes kunnskap, ressurser eller kapasitet til å følge opp.
Språk og kulturell tilhørighet må ivaretas på adoptertes premisser
Antirasistisk Senter støtter tilgjengelig og offentlig finansiert tilbud om språkopplæring for adopterte som ønsker å lære eller gjenlære språk fra opprinnelseslandet. Tilbudet må være tilgjengelig gjennom hele livet og må ikke innrettes som et integrerings- eller norskopplæringstiltak.
Norsk tilhørighet må ikke forutsette at andre språklige eller kulturelle tilknytninger legges bort. Samtidig må tilbud om språk og kultur bygge på den enkeltes ønsker. Adopterte må selv kunne definere hvilken betydning ulike tilknytninger har i deres liv.
Tilbudene må være frivillige. Ingen skal måtte identifisere seg med fødelandets språk eller kultur for å få støtte eller anerkjennelse.
Opprinnelige familier må anerkjennes som selvstendige rettighetshavere
Oppfølgingen av granskingen må også omfatte berørte opprinnelige/biologiske familier. De må anerkjennes som selvstendige rettighetshavere, med egne rettigheter og behov for informasjon, avklaring og oppreisning.
Antirasistisk Senter vil særlig løfte UTADs bekymring for koblingen mellom bistand, barnehjem og adopsjonsformidling. Når økonomisk støtte knyttes til adopsjonsvirksomhet, kan det oppstå økonomiske insentiver og interessekonflikter som øker risikoen for at hensynet til å bevare barnet i sin opprinnelige familie ikke får tilstrekkelig vekt. Norske myndigheters og formidleres ansvar for å avdekke og motvirke slike forhold må følges opp.
Oppfølgingen må undersøke hvordan økonomiske bindinger har påvirket adopsjonene, og om samtykke til adopsjon har vært reelt, informert og frivillig. Barnets beste må vurderes selvstendig og kan ikke begrunnes alene med at et liv i Norge antas å gi bedre materielle vilkår. Dersom utenlandsadopsjon fortsatt skal være tillatt, må norske myndigheter sikre kontroll med økonomiske bindinger og dokumentasjon av samtykke. Krav om skjerpet kontroll må ikke erstatte vurderingen av om risikoen og de grunnleggende interessekonfliktene tilsier at ordningen bør avvikles.
Myndighetene må utvikle forsvarlige ordninger for informasjon og innsyn til opprinnelige familier, i samarbeid med relevante aktører i opprinnelseslandene. Opprinnelige familier må også ha tilgang til nødvendig veiledning og støtte i forbindelse med innsyn, kontakt og eventuell gjenforening. Ordningene må samtidig ivareta adoptertes privatliv og selvbestemmelse. Kontakt og gjenforening må skje på en måte som respekterer de berørtes ønsker og situasjon.
Oppfølgingen må få tidsfrister, budsjett og tydelig ansvar
Antirasistisk Senter ber om en offentlig gjennomføringsplan for oppfølgingen av granskingen. Planen må angi ansvarlige departementer og etater, konkrete tidsfrister, finansiering og hvordan fremdriften skal rapporteres og evalueres.
Arbeidet med støtte og oppreisning for allerede berørte må ikke utsettes i påvente av en beslutning om utenlandsadopsjonens fremtid. Gjennomføringsplanen må sikre at disse forpliktelsene følges opp uavhengig av om ordningen videreføres eller avvikles.
Adopterte og deres organisasjoner må medvirke i utformingen og evalueringen av planen. Det må fremgå hvordan innspillene deres er vurdert, og hvordan uenighet og ulike behov er håndtert.
Kunnskapsgrunnlaget om rasisme og diskriminering, helse, oppvekst, arbeidsliv og tjenestetilgang må styrkes. UTADs etterlysning av mer kunnskap om adoptertes oppvekst og plasseringer i barnevernet bør følges opp. Forskningen må utvikles i samarbeid med adopterte og ivareta personvern og risikoen for identifisering.
Adopterte må ikke bli usynlige fordi de faller utenfor vanlige statistiske kategorier for innvandrerbakgrunn. Samtidig må behovet for kunnskap balanseres mot den enkeltes rett til privatliv.
Oppfølgingen må føre til tilgjengelig hjelp, tydeligere ansvar og reelle muligheter for oppreisning og gjenoppretting . De berørte må kunne se hva myndighetene skal gjøre, når det skal skje, hvilke ressurser som er satt av, og hvem som har ansvar for gjennomføringen.
Antirasistisk Senter ber om at departementet følger opp granskingen med følgende tiltak:
- Behandle spørsmålet om avvikling særskilt. Oppfølgingen må vurdere om utenlandsadopsjon til Norge bør avvikles, og ikke begrenses til forbedringer innenfor dagens ordning.
- Sikre adoptertes innflytelse og organisasjonenes arbeidsvilkår. Adoptertes organisasjoner må inviteres inn tidlig og få økonomisk støtte til å delta i og følge opp arbeidet. Medvirkningen må honoreres og gi reell innflytelse, og adoptertes interesser må kunne representeres selvstendig og uavhengig av adopsjonsformidlere og adoptivforeldres interesser.
- Synliggjøre utenlandsadopterte i antirasistisk politikk. Fremtidige handlingsplaner og relevante tiltak må identifisere utenlandsadopterte som en egen berørt gruppe og omfatte hele livsløpet, inkludert arbeidslivet. Skoler, arbeidsgivere og offentlige tjenester må få tydelig ansvar og rutiner for å forebygge, avdekke og reagere på rasisme.
- Lovfeste et landsdekkende etteradopsjonstilbud. Tilgangen må være behovsstyrt og uavhengig av bosted, økonomi, adopsjonstidspunkt, formidler og må ikke være betinget av at den enkelte kan dokumentere ulovlige eller uetiske forhold ved egen adopsjon. Voksne må kunne kontakte tilbudet direkte og uavhengig av adoptivfamilien.
- Videreutvikle dagens kompetansetjeneste til et faglig uavhengig kompetansesenter. Senteret må ha bred adopsjons- og antirasistisk kompetanse, være faglig og organisatorisk uavhengig av adopsjonsformidlerne, ha stabil offentlig finansiering og et varig mandat til å følge opp allerede adopterte, også dersom utenlandsadopsjon avvikles.
- Erkjenne ansvar og etablere en prosess for gjenoppretting. En offentlig beklagelse må følges av vurdering av økonomisk kompensasjon og andre reparative tiltak, tilgang til uavhengig juridisk bistand og gjennomgang av beviskrav og foreldelsesproblemer.
- Gjøre retten til kunnskap om eget opphav tilgjengelig i praksis. Relevant dokumentasjon må kartlegges og så langt det er rettslig mulig sikres for fremtiden og adopterte må få praktisk og økonomisk bistand til dokumentinnhenting, oversettelse og undersøkelser. Opprinnelsessøk, DNA-testing og kontakt med opprinnelig familie må være frivillig.
- Styrke kompetansen i tjenestene og støtten til familiene. Helsepersonell må kunne forstå og møte adopsjonsrelaterte behov og belastninger knyttet til rasisme. Adoptivforeldre må få opplæring og veiledning, og barn og unge må ha tilgang til kompetente fagpersoner som de kan snakke med uten foreldrene til stede. Frivillig språkopplæring må være tilgjengelig også for voksne adopterte.
- Ivareta biologisk families selvstendige rettigheter. Oppfølgingen må omfatte informasjon tilgang til informasjon, veiledning og støtte, forsvalige innsynsordninger og deltakelse i oppreisningsarbeidet, med respekt for adoptertes privatliv og selvbestemmelse.
- Fastsette en finansiert gjennomføringsplan. Planen må angi ansvar, frister og finansiering, samt hvordan fremdrift og resultater skal rapporteres og evalueres. . Støtte og oppreisning for allerede berørte må gjennomføres uavhengig av beslutningen om ordningens fremtid.
Oppfølgingen av NOU 2026: 7 «Forsvarlighet, risiko og tillit – Gransking av utenlandsadopsjon til Norge» må føre til en tydelig erkjennelse av myndighetenes ansvar og konkrete tiltak som sikrer de berørte støtte, oppreisning og vern mot rasisme gjennom hele livet, med adoptertes egne erfaringer og krav som et førende premiss for både oppfølgingen av tidligere svikt og beslutningene om utenlandsadopsjonens fremtid.
Takk igjen for muligheten til å avgi våre kommentarer.
Med vennlig hilsen
for Antirasistisk Senter
Umar Ashraf, leder
Ida Sabina I. Shahvand Shirazi, politisk rådgiver
[1] NIBR-rapport 2021:15,Rasisme, diskriminering og tilhørighet blant utenlandsadopterte i Norge. URL: https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/halvparten-utenlandsadopterte-har-opplevd-forskjellsbehandling