Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Det er liten tvil om at det norske asylsystemet ikke har vært klart til å håndtere vår lille del av den store flyktningkrisen. Ved ankomstregistreringen hos Politiets utlendingsenhet (PU) på Tøyen, som utgjør asylsøkernes første møte med Norge, har uvanlig mye sviktet de siste månedene.

Mens antallet asylsøkere har økt, har stressnivået hos PU utvilsomt gått opp. Når politibetjenter jobber overtid utenpå overtiden utenpå overtiden, er det grunn til bekymring for asylsøkernes rettsikkerhet. Feil og misforståelser som oppstår her, kan følge dem gjennom hele saksbehandlingen. I verste fall kan kaoset på Tøyen ikke bare gi dem et dårlig møte med Norge, men ødelegge framtiden deres.

Selv om dette har bedret seg, har en del asylsøkere lenge måttet overnatte i lokalene til PU. Bare et eksempel: To enslige mindreårige som ankom søndag kveld denne uken, fikk ikke spise sammen med de frivillige utenfor, men ble tatt inn til registrering for at de skulle kunne sendes til hotell senere samme kveld. Noe gikk likevel feil, siden de samme barna neste dag kunne fortelle at de hadde tilbrakt natten på gulvet. Gulvet betyr gulvet. Det er ingen madrasser, siden lokalene ikke er godkjent for soving. Alle vet at folk sover der, men siden de formelt sett ikke skal det, er det ikke engang adgang til å gi dem en madrass.

Der blir de innelåst natten gjennom. Det har vært behov for innstendig bistand fra advokat for å få folk ut ved behov. Dette omfattet en eldre mann som nylig hadde hatt slag, og nå hadde fått behov for sykehusinnleggelse. Samtidig har flere sovet hos frivillige fordi myndighetene ikke har vært rede til å ta seg av dem.

Asylsøkere sitter stadig utenfor i timevis når det er fullt på venteværelset til PU. Mange mangler klær og fryser. De er sultne og tørste. Det er ingen som tar seg av dem om de er syke. Frivillige har funnet folk utenfor som det har vært nødvendig å legge inn på sykehus med lungebetennelse. Det er åpenbart nødvendig med et helsetilbud ved ankomst. Det er selvsagt heller ingen sittemuligheter ute. De slitne og sultne menneskene sitter i vinduskarmen eller på bakken.

Det kom inn et syrisk torturoffer sent på kvelden som nesten ikke kunne gå, sammen med en liten jente. Da frivillige påtraff ham neste dag, satt han på en av steinformasjonene i bakgården sammen med en synlig redd og traumatisert datter. Han fortalte gråtende at han hadde sovet på gulvet. I Syria tilbrakte han mer enn 70 dager i fengsel, med tortur.

Det er ingen informasjon på døra til PU. Når asylsøkere ringer på – noe som utgjør deres første kontakt med norske myndigheter – får de ofte beskjed om å vente ute, og det svares på engelsk, et språk mange ikke forstår. Etter stengetid i ellevetiden er det ingen å snakke med. Det er åpenbart at det burde være enkel informasjon her på de vanligste språkene.

Hvis man vil disse menneskene vel, burde man også sette opp informasjon på sentrale ferdselspunkter, som Bussterminalen, Oslo S og Tøyensentret, ikke minst med skilting som viser veien. Tøyen er ikke det letteste stedet å finne, og allerede slitne og sulte mennesker har måttet sove ute etter å ha gått i timevis uten å finne veien.

Med en gang en flyktning melder seg hos PU og avgir personalia, blir vedkommende fratatt telefon og bagasje. Dermed får ikke folk skifte ved behov. Frivillige har også opplevd at folk ikke får livsviktige medisiner. Dette gis tilbake til noen etter registrering, andre får dem mye senere. Det er uklart om politiet har adgang til dette, eller om det krever en rettslig kjennelse. Dette juridiske spørsmålet synes ikke å være avklart, med risiko for at man bryter asylsøkernes rettigheter etter norsk lov.

Ifølge PU kan asylsøkere som ønsker det få tilgang til telefon, men kun når politiet har mulighet til det. Når frivillige har bistått, har dette latt seg gjøre. Frivillige har imidlertid også møtt mange som ikke har fått det, og som dermed ikke har fått kontaktet slekt i Norge. Dette omfatter en høygravid kvinne som lå to netter på gulvet sammen med mange fremmede menn, og som ikke fikk ringe sin ektemann i Norge. Det burde åpenbart være mulig for mennesker i en så utsatt og sårbar situasjon å få tilgang på en telefon med linje i Norge og en pc med internett, enkle ting vi andre tar for gitt nærmest hvert sekund av døgnet.

Mange har også påpekt at maten må være mer næringsrik enn brødskivene med sukret pålegg.

Det finnes mange hyggelige og empatiske mennesker i PU som gjør en fantastisk innsats i denne krevende situasjonen. Det må imidlertid også sies at det, side om side med disse gode kreftene, finnes elementer av ukultur i PU. Folk på lederplan har uttalt ting som at «de lyver alle sammen», «vi må registrere dem med bilde og fingeravtrykk og navn i tilfelle de går og dreper noen i sentrum», «de har sovet i verre situasjoner enn dette og tåler noen dager på gulvet». Det er ikke uttalelser preget av empati med menneskene vi daglig ser komme i land etter en forferdelig reise over Middelhavet på flukt fra en grusom krig. Noen av de som jobber i PU har dessverre en holdning som framstår som brysk og lite kommuniserende, på et vis som virker skremmende på asylsøkerne.

Det er ingen tvil om at vi trenger en kraftig opprusting av systemet vi har for å ta imot mennesker på flukt. Antallet asylsøkere som ankommer vil alltid variere, og systemet må ha betydelig større fleksibilitet til å håndtere dette. På sikt må dette omfatte lokaliteter som er langt bedre egnet til å håndtere mennesker i en så utsatt situasjon, helst med en samlokalisering av transittmottak, PU og helsetjeneste, og generelt en ny gjennomtenkning av hvordan de best kan tas imot. Dette handler om langt mer enn logistikk.

Denne vurderingen bør kanskje begynne med hvorvidt det er politiet som er best egnet til denne oppgaven. I Sverige er det Migrationsverket, tilsvarende UDI, som foretar den første registreringen av asylsøknaden. Slik sikrer man at førstelinjetjenesten fylles av personer som vet mye om hva folk har flyktet fra og hva slags forutsetninger de har. Så kan dette eventuelt suppleres av sivile politifolk hos UDI, for å sørge for at de polisiære behovene ivaretas.

Mer akutt er det behov for at regjeringen setter av mer ressurser til å løse de daglige problemene nå. Situasjonen på Tøyen har vært problematisk gjennom det meste av året. Systemet ivaretok ikke asylsøkerne godt nok da det kom færre, og har vært desto dårligere forberedt på en økning i antallet som – gitt situasjonen lenger sør – faktisk var nokså forutsigbar.

Regjeringens ekstrabevilgning på fem millioner er en liten begynnelse, men langt fra nok til å sørge for at mennesker på flukt blir møtt på det vis som må kunne forventes i et av verdens rikeste land. Når man vet at det er en klar mulighet for at antallet asylsøkere vil øke, må det sørges for at vi omsider ligger i forkant.

Mona Bentzen, initiativtaker, Refugees Welcome to Norway

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter