Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Mange lar seg provosere av en maskert dame. Vi liker ikke maskerte menn heller. Finnlandshette eller balaklava brukes av kriminelle som ikke vil bli gjenkjent. Den brukes også av politi og sikkerhetsstyrker som ikke vil bli gjenkjent, som vil beskytte seg selv.

Ansiktsslør for kvinner er også en slags beskyttelse. Hvem som ønsker den beskyttelsen som ansiktssløret gir, mannen eller kvinnen selv, og hva man ønsker å beskytte seg/henne mot, er litt usikkert. De religiøse argumentene er imidlertid syltynne. At ulike religiøse grupper praktiserer usynliggjøring av kvinner på forskjellig måte, gjør det ikke religiøst av den grunn. Vi er kjent med sømmelighetsregler i alle religioner og kulturer. Både jødedom, kristendom og islam har sømmelighetsregler og praksiser. Tildekking av kvinnens hår er kjent praksis i alle tre religioner. Tildekking av skuldre, armer, knær, hals, for ikke å snakke om kløft, er også kjent praksis på ulikt vis, til ulike tider, i alle religioner.

Men det går alltid noen grenser. Maskering av kvinnen er forbi sømmelighetsgrenser. Maskering er vanskelig å finne hold for i alle de tre monoteistiske tradisjonene. Praksisen med maskering er derfor også svært liten. Det er svært få som gjør det.

Når maskering av kvinnen ikke er religiøst, er det snakk om en patriarkalsk tradisjon der kvinnen sees på som mannens eiendom. Og hva gjør man med verdisakene sine? Jo, man gjemmer dem. Man gjemmer dem i bankbokser, safer eller i hjemmet. I miljøer der man maskerer kvinnene sine, er det egentlig ikke meningen at kvinnen skal være andre steder enn i hjemmet. Dersom hun må utav hjemmet skal hun ihvertfall være maskert.

Vi kjenner jødiske samfunn som etterhvert teller mange som også forsøker å usynliggjøre kvinnen.

Vi kjenner jødiske samfunn som etterhvert teller mange som også forsøker å usynliggjøre kvinnen. En ting er at man ikke ønsker trusemodeller på store boards på bussholdeplassene. Eller at man ønsker IKEA-kataloger uten kvinnelige modeller. Selv om dette er helt ugreit, har man allikevel passert en grense når man fotoshopper bort kvinnelige politikere som er fullt påkledd i skjerf og kåpe fra nyhetsbilder. Slik man gjorde i noen aviser i Israel etter markeringen mot terroren i Paris.

Eller da en israelsk avis retusjerte bort utenriksminister Hillary Clinton fra et kjent bilde.

Eksemplene på fjerning og usynliggjøring av kvinner er mange. En annen israelsk avis fjernet alle kvinnelige regjeringsmedlemmer i den israelske regjeringen i 2015. I vår tid.

For å ta et eksempel som er enda nyere og enda mer latterlig: reklameplakatene for den nye filmen om Smurfene er nå satt opp over hele Israel i forrige måned. I byen B’nei B’rak, en forstad til Tel Aviv med en overveiende ultraortodoks befolkning er den eneste jentesmurfen av de fire smurfene, Smurfine, fjernet.

Det er trist at man ikke i større grad tar til motmæle.

De fleste ortodokse jøder har lite til overs for disse forsøk på å fjerne kvinner fra virkeligheten. For ikke å snakke om alle de ikke-ortodokse jøder. Det er imidlertid trist at man ikke i større grad tar til motmæle. Forsøkene på å fjerne kvinner ved å retusjere dem bort er like lite forankret i den jødiske tradisjon som maskering av kvinner er det i islam. Det er tvert imot en kvinnefiendtlig patriarkalsk tradisjon som fortjener motstand. Den representerer en holdning som fundamentalt bryter med viktige verdier i vår kultur; likestilling og menneskeverd. Hadde maskering av kvinner vært en religiøs praksis hadde det vært vanskelig å angripe bruken, siden religionsfrihet forplikter oss i grunnloven. De få som forfekter at det er en religiøs forpliktelse må belegge dette.

Etter en uke der IRN har fått mye oppmerksomhet for sin seneste ansettelse har stadig flere begynt å forsvare ansettelsen av den tilslørte kvinnelige medarbeideren. Jeg skrev en artikkel for et par år siden da forbudsdebatten gikk som verst. Jeg mener ikke at vi skal forby ulike klesplagg. Vi kan kjempe mot det vi ikke liker på annen måte enn forbud. Her er det ikke snakk om å beskytte svake grupper der lovverket kan være riktig.

Det betyr derimot ikke at det var riktig av IRN å ansette en maskert kvinne. Generalsekretæren i IRN brukte hovedsakelig to argumenter for å forsvare ansettelsen; 1. Det er viktigere hva hun har inni hodet enn hva hun har på hodet, og 2. arbeidmiljøloven forbyr diskriminering. Man kan stille seg undrende til egen rolleforståelse. IRN er en sammenslutning av livssynsorganisasjoner og har dialog som en viktig del av sitt oppdrag. Hvilket signal ønsker man å sende til egne organisasjoner, storsamfunnet og andre livssynsorganisasjoner med en slik ansettelse?

Når generalsekretæren setter det hun har i hodet opp mot det hun har på hodet tenker han sikkert bare på den akademiske ballasten og ser bort fra hennes holdninger for øvrig. Holdninger til jøder, til likestilling, til radikalisering av unge muslimer, til støtte til IS og støtte til Arfan Bhatti, som er dømt for medvirkning til skytingen mot synagogen i Oslo i 2006. Har hun tatt avstand til disse holdningene eller har hun dem fortsatt? Er disse holdningene ukjent for Rådet i IRN eller anser organisasjonen disse for å være irrelevante?

Er disse holdningene ukjent for Rådet i IRN eller anser organisasjonen disse for å være irrelevante?

Når det gjelder arbeidmiljøloven, så er det ingen tvil om at loven ikke forplikter noen arbeidsgiver å velge en medarbeider som ikke står støtt på en arbeidsgivers verdigrunnlag. Vi i ARS vil ikke være forpliktet å velge en arbeidssøker som har avslørt islamofobe, rasistiske eller antisemittiske holdninger. Like lite er IRN forpliktet til å ansette en søker som med sin ansiktsmaske sender signaler om illiberale holdninger til kvinners naturlige og viktige plass i samfunnet, og illiberale holdninger gjennom sine ulike FB-profiler.