Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Det er lettere å være ungarsk nordmann enn jødisk nordmann. Hvorfor blir jeg varm om hjertet på 17. mai når jeg ser flagget vaie mot en blå himmel, når vi feirer en grunnlov som nektet mine forfedre adgang til landet?

På samme måte som når man konverterer til jødedommen og tar til seg folkets lange historie, er det for meg slik at da jeg ble norsk, slo jeg røtter i Norge og ble en del av det norske. Den norske historien med vikingtid, kristningen av landet, Olav den hellige, dansketiden, Eidsvoll og unionen med Sverige og sildesalaten, Bjørnson, Ibsen, Fridtjof og Odd Nansen, Sigrid Undset, Kielland ble likeledes en del av min historie. Da jeg vokste opp i Oslo på 60-tallet gikk jeg først på Ila skole og deretter på Grorud- og Groruddalen skole. Jeg spilte kornett og trompet i Grorud skoles guttemusikkorps.

Da jeg ble norsk, slo jeg røtter i Norge og ble en del av det norske.

Jeg husker godt hvor forventningsfull jeg var på kvelden 16. mai da mamma strøk uniformsbuksen min. Det skulle spilles allerede ved flaggheisingen tidlig på morgenen. Deretter var det pølser og is hele dagen. 17. mai var MIN dag. Og den har vært det siden.

På 60-tallet var det ingen som stilte spørsmål ved norskheten min. Selv om jeg ikke feiret jul. Jeg var både sosialt og kulturelt integrert i det norske samfunn. Min norske identitet er naturligvis først og fremst selvdefinert. Jeg erkjenner imidlertid at den også til en viss grad er avhengig av hvordan jeg blir oppfattet av andre.

En slik erkjennelse fikk jeg en gang i en samtale med en annen nordmann. Vi snakket om løst og fast. Jeg husker ikke hvorfor, men i løpet av samtalen sa jeg «du må huske på at jeg feirer jo ikke jul». Da ble min samtalepartner stum i flere sekunder. Jeg kunne formelig se hvordan den kognitive dissonansen løp 400m hekk i hodet hans. Til slutt sa han «jeg trodde du var norsk, jeg». Dette viser at selv om vi VET at jula er en kristen høytid, så har den også karakter av en nasjonal høytid. Den er jo ikke nasjonal på samme måte som 17. mai. Jul feires på samme dag i mange land. 17. mai er det bare vi som feirer, naturligvis. Men det viser at julefeiringen forstås som en del av det norske. En som ikke feirer jul kan i manges hoder ikke være HELT norsk.

Vi ser stadige tendenser til at det forsøkes å fjerne jula fra kristendommen. Man forsøker å argumentere med ordets opphav og man argumenterer med at man hadde en vinterblotfeiring i landet i før-kristen tid. Vi er ikke alene om det. Amerikanerne har nesten klart å erstatte Jesus med Santa. «Don’t you believe in Santa?» kan du bli spurt om der borte. Jeg har ingen problemer med at jula både er en kristen og en nasjonal høytid. Jeg vet at mitt land har et stort kristent flertall og har hatt det i tusen år. Jula i Norge har sine karaktertrekk. Selv om man kan få servert både ribbe, pinnekjøtt og torsk, avhengig av landsdel, så er det ingen som vil finne på å servere and. Det gjør danskene.

Det bør ikke etableres en konsensus om at ikke-kristne bør feire jul på en eller annen måte. Vi er et flerkulturelt samfunn. Borgere med andre religiøse tradisjoner har sine høytider å feire. Mye ligger naturligvis begravet i definisjonen av begrepet «feire». Hva mener man når man sier «feire»? Jeg gjør mye av det samme som mange av dem som sier at de feirer. Jeg spiser hyggelig middag med familien. Pinnekjøtt, fordi min svoger er fra Bergen. Jeg gir gaver til kunder, venner og familie som feirer jul. Mottar gaver fra de som gir. Ja, men da feirer du jo jul, har folk sagt når de hører dette. Så kanskje jeg skal slutte å si at jeg ikke feirer jul. Mitt poeng er at mens 17. mai er en nasjonal høytidsdag man skal forvente at alle norske feirer, så er jul en religiøs høytidsdag (med nasjonal valør) som man ikke kan forvente at ikke-kristne nordmenn skal feire.

Hvordan kan jeg feire grunnloven av 1814 som inneholdt jødeparagrafen?

Innhold og form på den norske feiringen av nasjonaldagen har variert over tid. Det vi legger i feiringen i dag er ikke rent lite preget av feiringen i maidagene 1945. Hvordan kan jeg feire grunnloven av 1814 som inneholdt jødeparagrafen? Jo, jeg feirer grunnloven som symbol på den norske nasjonale selvbevissthet. Fødselen av Norge som nasjonalstat. Riktignok gikk det nesten hundre år før Norge ble en selvstendig nasjonalstat, men en nasjonalstat i konføderasjon med Sverige.

Man kan like godt spørre hvordan kan jeg feire en grunnlov som ikke ga alle borgere stemmerett? De ubemidlede hadde ikke stemmerett. Kvinnene hadde ikke stemmerett. Grunnloven er også et symbol på at Norge er en rettsstat.

Feiring av dagen

Det første barnetoget som Bjørnson var fadder for, var i 1870. Bare for gutter, vel å merke.

Siden 1906 har kongefamilien stått på slottsbalkongen og hilst Oslo-skolene.

17. mai ble offisiell flaggdag og offisiell høytidsdag med arbeidsfri først i 1947! Det er mao. flere som lever i dag som kan huske at 17. mai var arbeidsdag. Feiringen av dagen i dag inkluderer alle, også jentene heldigvis. Formen er fortsatt barnetog og lokale borgertog. Parader blir det også kalt. Innholdet i dag er vel så mye feiring av våre friheter, nasjonal frihet og menneskerettighetene, som feiringen av den opprinnelige liberale grunnloven.

Okkupasjonsårene 1940-1945 har naturlig nok preget dagen siden. Vi har etter krigen fått andre referanserammer og setter større pris på vår nasjonale frihet.

Jødene i Oslo fortsetter dagen straks etter flaggheising med kransnedleggelse ved Henrik Wergelands grav.

Flagget er kanskje det mest sentrale i 17. mai feiringen. Dagen begynner overalt med flaggheising på lokale skoler og torg. Tale for dagen holdes av mange. Jødene i Oslo fortsetter dagen straks etter flaggheising med kransnedleggelse ved Henrik Wergelands grav med tale holdt av en av våre unge, ofte i russeuniform. Det var nemlig Henrik Wergelands utrettelige kamp for å fjerne skampletten jødeparagrafen, §2, som endelig bar frukter i 1851. Det var svensk og dansk jødisk ungdom som reiste minnestøtten over graven siden det fortsatt var forbudt for jøder å komme til Norge da Wergeland døde i 1845. Tre av de svenske jødene som hadde stått bak innsamlingen fikk leidebrev for å delta i avdukingsseremonien i 1849. Teksten på monumentet lyder:

«Henrik Wergeland, den utrettelige kæmper for menneskets og borgernes frihet og ret» «taknemmelige jøder udenfor Norriges grændser reiste ham dette minde».

De senere år har vi hatt diskusjoner rundt andre flagg enn det norske i 17. mai tog. Å vifte med andre lands flagg i et 17.mai-tog stiller jeg meg undrende til. Hva ønsker man å gi uttrykk for? Hva har de der å gjøre? Dersom man ønsker å gi uttrykk for gleden over at det norske samfunnet er mangfoldig, kan man f.eks. gå i tog 21. mars med FN-flagg og ulike nasjonalflagg. På vår grunnlovsdag, nasjonaldag, er det eneste naturlige å bruke – vårt nasjonalflagg. På samme måte som på draktene til fotballandslaget. På samme måte som flagget på uniformen til våre soldater.

Mange i vårt samfunn har ulike nasjonale identiteter. Alle bindestreksnordmenn har det. Norsk-amerikanere, jeg mener amerikansk-nordmenn, kan feire både 4. juli og 17. mai. Like unaturlig som det er å vifte med det norske flagget på et 4. juli-arrangement er det å vifte med det amerikanske flagget i et 17.mai tog.

Gratulerer med dagen!

Fotograf: Tine Poppe.