Tor Jones

Miljøterapeut i psykisk helse, tidligere leder av Rødt Kristiansand, antirasist og skribent.

Ekstern Skribent

Våre ideer om ”det norske” er fortsatt underlige. Vi liker helst å tenke på det norske som noe statisk og enhetlig, noe som er fast og ferdig bygget, et slags mentalt Dovrefjell. Man snakker sentimentalt om ”de som bygget landet”, om våre forfedres slit, og glorifiserer ”vikingene”, nesten som om den norske kulturen skulle stamme direkte fra dem. Vi elsker fortsatt disse klisjeene, og det er et problem.

Men disse klisjeene utgjør en forfalskning og en slapp ønsketenkning. Den norske kulturen har vært og er en prosess, som opp gjennom historien i høy grad har vært formet og blitt påvirket av, høyst ulike impulser ute i verden. Og vikingene ville hatt mindre til felles med nordmenn i dag enn en hvilken som helst egypter.

Og vikingene ville hatt mindre til felles med nordmenn i dag enn en hvilken som helst egypter.

Det er viktig at vi nordmenn kvitter oss med hangen til etnisk og magisk tenkning. En lyshåret person er ikke mer norsk enn en mørkhåret. Det finnes ikke noen ”norsk folkeånd” i blodet. Og vi kan ikke forankre nåtiden i vikingtiden, slik som vår nasjonalsang legger opp til. Et sted tar båndene tilbake til fortiden slutt. Hva vet folk flest egentlig om sine tippoldeforeldre? Fortiden er et fremmed land.

For på samme måte som man ikke behøver å være født i Liverpool for å elske Liverpool og identifisere seg med laget, har alle en lik rett til å identifisere seg med det landet de bor i, uavhengig av bakgrunn. Et kulturelt mangfold er det norske av i dag, og vi som lever nå både kan og bør identifisere et slikt mangfold som en del av det norske. Etnisitet burte i en slik sammenheng være en irrelevant størrelse.

Og likevel er det dette vi stanser med – etnisiteten. I et land hvor det i snart et halvt århundre har eksistert et etnisk mangfold, vil man likevel fortsatt bli spurt ”er du egetlig norsk” og ”hvor kommer du egentlig fra?” Det er som om ideen om hva en nordmann er har låst seg i en slags klisje, en lyslugget Vangsgut og Synnøve Solbakken, og at alle de som faller utenfor denne klisjeen har et forklaringsproblem.

Det er med andre ord fortsatt typisk norsk å være hvit – og bare hvit.

Det er slike seige fordommer som ligger bak når undersøkelser viser at halvparten av alle ungdommer med utenlandsk bakgrunn ikke føler seg norske – og det på tross av at de er født og oppvokst i Norge. De føler seg ikke inkludert i norskheten, føler seg ikke norske nok, og opplever at mange hvite nordmenn heller ikke ser på dem som norske. Det er med andre ord fortsatt typisk norsk å være hvit – og bare hvit.

I et lite land som Norge er det et samfunnsproblem at mange innbyggere ikke føler seg som fullverdige nordmenn. Det er all grunn til å tro at de aller fleste av disse ønsker å bli “tatt inn i varmen”, ønsker å være en del av det norske, men opplever at majoriteten ikke klarer eller ønsker å inkludere dem i det norske “VI”, i den norske identiteten. De blir derfor hengende i et slags ingenmannsland, uten den type forankring som andre nordmenn tar for gitt.

Det hefter noe selvgodt og trangt ved norsk kultur, og ingen dager er dette mer tydelig enn på 17. mai. Vi er best i verden. Dette kunne forsåvidt vært en litt sjarmerende egenskap om den ikke også innebar en kulde, lukkethet, og skepsis til annerledeshet, som gjør det svært vanskelig for nye landsmenn å føle seg som fullverdige nordmenn. Spørsmålet er om vi som nasjon har mot nok til å se oss selv i et slikt speil?

Spørsmålet er om vi som nasjon har mot nok til å se oss selv i et slikt speil?

Dersom vi ønsker å endre dette trenger vi å øke vår bevissthet om hvordan vi ser på oss selv, og ikke minst sette et kritisk søkelys på hvordan vi definerer hvem og hva en nordmann er. For det er ting som tyder på at vår definisjon fortsatt er for smal, rigid, og dermed unødvendig ekskluderende. Kikker vi oss omkring, oppdager vi fort at gamle Noreg er i forandring, og at tiden er overmoden for å skrote klisjéversjonen av hva en nordmann er. For det er framtiden vi deler, vi som lever nå.

Fotograf: Tine Poppe.