Slik som vampyrer venter vi innvandrere ofte på å bli invitert inn; på å bli kalt norsk.
Sumaya Jirde Ali
Ekstern Skribent
Sumaya Jirde Ali
Ekstern Skribent
Norsk.
Jeg smaker på ordet som mange ganger har kastet meg inn i
en forstyrrende turbulens.
Det norske for meg er stappfulle kafeer på lørdager.
Det er hvit løgn framfor kjip sannhet.
Det er evnen til å se når en først vil.
Det er tur-mennesker som hilser av fellesinteresse.
Norsk, det er beskjedne og lukkede mennesker på vei til byen
og det er utadvendte og åpne mennesker på vei fra byen.
Norsk, det er det skjeve og usikre smilet
som skyr unna mine farger.
Det norske består av et stødig system som
vugger meg inn i en trygghet
som bare kan komme av et sikkerhetsnett som enkelt tar meg imot
når jeg faller.
I sjetteklasse dagdrømte jeg ofte om blåe øyne.
Jeg tenkte jeg kom til å bli akseptert hvis jeg bare hadde
De rette øynene.
Og mens jeg stirret inn i mine venners sjeler
fordømte jeg min egen for å være stygg.
I sjuendeklasse fikk jeg høre at brune mennesker ikke var norske.
Hver gang jeg og venner var ute på kveldene
passet jeg på å gå der det var lyst
så jeg vistes. Litt.
På barneskolen kastet jeg mammas mat.
Venner klagde på lukten.
Jeg klarte heller ikke spise ostesmørbrød
for min kulturelle bagasje
hadde ikke plass til det. Enda.
Jeg gikk ofte sulten.
Senere i livet forsto jeg
at det norske lå verken i øyne eller hudfarge
men i lydløse øyeblikk.
Det norske det var ikke
nordmenns flukt fra andre nordmenn; hytter,
og det var heller ikke
et kvelende materialistisk jag
som ønsket seg
to
av alt.
Det norske det var å springe den språklige milen på sekundet.
Mamma bruker flere dager.
Det norske det er
det sørgelige blikket til den eldre hvite damen.
Hun som lenge har vært så sulten på menneskelig kontakt
at hun drukner
de første som viser interesse
med sitt overveldende nærvær.
Hun mener ikke noe vondt.
Det norske det er
nysgjerrigheten som boblet i folk
i det de innså at jeg ikke var så skummel som det mange skal ha meg til å være.
Det var de tusen spørsmålene
og de genuine komplimentene
som inkluderte meg
mer enn den godeste klemmen.
Det norske det var
hjemlengselen som snek seg bakfra
når jeg var utenfor landegrensene.
Den som parkerte ved min havn.
Det var også den indre stoltheten
som kriblet inni meg
idet jeg fløy over de trøtte skuldrene av fjell og daler
som tok seg en velfortjent høneblund.
Det norske
det var å savne en hvit jul jeg aldri hadde feiret.
Jeg vil aldri glemme tomheten jeg følte
den London-vinteren.
Det norske det er
inngangspynt preget av troll og eventyr.
Det er de
samme
gamle
tradisjonene
vi tar frem hvert eneste år
selv om vi innerst inne finner dem tåpelige.
Men norsk det er du
den dagen du verdsetter
avstanden mellom dem som venter på bussen.
Privatliv er uhyre viktig.
Slik som vampyrer venter vi innvandrere ofte på å bli invitert inn;
på å bli kalt norsk.
Jeg har innsett at jeg på egenhånd må skjære meg mitt velfortjente kakestykke.
Ingen andre vil gjøre det for meg.
Jeg blir ofte fortalt at jeg er norsk
til tross
for mine farger som flyter utover den lille boksen jeg har fått utdelt.
Jeg har prøvd å samle fargene
men fanget
ønsker de dessverre ikke å være.
Jeg er ikke norsk
til tross
men på grunn
av min bakgrunnshistorie.
Jeg er norsk for jeg har åpnet kofferten
med den gamle bagasjen
og laget plass til det nye.
Jeg nekter å være fastklemt mellom to ulike nasjoner
som ikke vil ha meg.
To nasjoner som spytter på meg.
To nasjoner som skyver meg unna dem.
Jeg definerer selv hvem jeg er.
Du er norsk den dagen du endelig kaller deg norsk.
Den dagen du identifiserer deg med en identitet
mange mener du ikke er verdig.
Både innfødte og innvandrere
lo av meg
den dagen jeg sa
Jeg vil ha bunad.
17. mai er den dagen
jeg føler meg mest
og minst norsk.
Og det er helt greit det.
Fotograf: Tine Poppe.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.