Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Den amerikansk-haitianske filmskaperen Raoul Pecks Oscar-nominerte og etter hvert svært så omtalte dokumentar I Am Not Your Negro (2016), har sin offisielle norske premiere på den nye filmfestivalen Oslo Pix denne måneden. Pecks utgangspunkt er et tredve siders etterlatt manuskript av den amerikanske forfatteren James Baldwin (1924-1987). Den legendariske essayisten og romanforfatteren Baldwin har i de senere år blitt sentrum for en veritabel publiseringsindustri i USA og Europa – ikke minst fordi Ta-Nehisi Coates prisbelønte essay til sin sønn i Mellom verden og meg (2014) så klart og tydelig har Baldwins The Fire Next Time som litterært og stilistisk forbilde.

«…I’m not a nigger, I’m a man. But if you think I’m a nigger, it means you need him…If I’m not the nigger here and you invented him, you the white people invented him, then you’ve got to find out why. And the future of the country depends on that, whether or not it is able to ask that question.» The Negro And The American Promise, 1963.

Det tredve siders etterlatte manuskriptet som Baldwin skrev i 1979, var en skisse til en bok om tre av de største gigantene i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens historie på 1950- og 60-tallet, nemlig Martin Luther King Jr., Medgar Evers og Malcolm X. Som alle hadde det til felles at Baldwin personlig kjente dem, og at de alle tre ble drept: King og Evers av hvite sørstatsrasister i henholdsvis 1968 og 1963, Malcolm av sine fiender i Nation of Islam, som han hadde brutt med, i 1965.

Baldwin gikk selv aldri til filmen, men vi vet fra hans mange essay om blant annet Ingmar Bergman og Bergmans filmer, at han selv var intenst opptatt av film, og næret en drøm om å skrive filmmanus. Peck illustrerer dette med klipp fra en rekke klassiske Hollywood-filmer fra Baldwins ungdoms- og voksentid hvor afro-amerikanere er redusert til stereotype roller.

Det er et ubestridelig faktum at det er afro-amerikanere som fortsatt opplever langt de verste sosiale og økonomiske vilkårene i dagens USA.

Pecks film etterlater liten tvil om at en av mange hensikter med filmen er å re-aktualisere Baldwin som en sentral veiviser i et USA hvor rasismen vel har endret karakter og uttrykksformer, men på ingen måte kan sies å være et tilbakelagt stadium. Pecks innklipping av bilder av afro-amerikanske demonstranter mot politivold i Ferguson, Missouri, taler sitt tydelige språk om at de mange ubevæpnede svarte ungdommer som er blitt ofre for politiets kuler i USA de siste årene, den straffefriheten for hvite politioffiserer dette har blitt møtt med, og protestene mot denne tilstanden som har kommet til uttrykk i mobiliseringen rundt bevegelser som Black Lives Matter, taler sitt tydelige språk om denne filmatiske ambisjonen om å la Baldwin tale til sin ettertid og vår samtid.

«Plus ça change, plus c’est la même chose» – «desto mer ting forandrer seg, desto mer forblir ved det samme» – heter det i et berømt fransk ordtak – og dette synes så absolutt gyldig hva angår rasisme i samtidens USA. Riktignok har andelen amerikanere som synes den typen ‘in your face’-rasisme som karakteriserte USA frem til 1970-tallet er akseptabel, sunket betraktelig. Men ideen om USA som et ‘post-rasialt’ samfunn, som ble et populært mantra i enkelte liberale kretser etter at Barack Obama ble valgt til USAs første svarte president i 2008, var aldri mer enn et luftslott.

Det snakkes i våre dager, og i en kontekst av tilbakekomsten av hvit identitetspolitikk og høyrepopulisme i USA, svært mye om den hvite arbeiderklassen som ‘globaliseringens tapere’, men det er et ubestridelig faktum at det er afro-amerikanere som fortsatt opplever langt de verste sosiale og økonomiske vilkårene i dagens USA, som det var det på 1950- og 60-tallet.

Så hva skriver denne samtidige populariteten til Baldwin seg egentlig fra? Pecks dokumentar gir svært mange pekepinner i så måte. For her møter vi ikke minst Baldwin som en retorikkens mester, og en som behersker tv-mediets formater til det fulle. Han var, til tross for at hans synspunkter var egnet til å vekke ubehag både blant hvite liberalere og mer militante svarte aktivister, i hans samtid en mye brukt stemme i amerikanske talkshows og debattprogrammer. Og Baldwin var fremfor alt klar og tydelig i sin offentlige tale.

Denne klarheten og tydeligheten er i seg selv en studie verdt i en tid hvor mediene – ikke minst i USA – dyrker det markskrikerske og ureflekterte, og relativt få offentlige intellektuelle fremstår med evnen til å løfte offentlige debatter til et prinsipielt og reflektert nivå.

Et høydepunkt i de mange klippene i Pecks film i så måte er Baldwins fullstendige retoriske avkledning av en amerikansk østkystliberaler i en sekvens fra The Dick Cavett Show i 1968. Gjenstanden for denne avkledningen er en Yale-professor i filosofi, Paul Weiss, som beklager seg over at Baldwin snakker så mye om ‘svarte og hvite’, når ‘det er så mye annet å snakke om.’ Weiss er prototypen på en karakter som det finnes flust av også i vår tid og i vårt eget land: nemlig den privilegerte hvite middelklasseliberaleren eller libertarianeren som aldri selv har erfart rasisme eller diskriminering, men som fra sitt utkikkspunkt i Ullevål Hageby eller Holmennkollåsen synes at minoriteter ‘snakker så altfor mye om rasisme og diskriminering… når det er så mye annet å snakke om.’

Det paradoksale her er selvsagt at Baldwin så til de grader er sin egen – og ingen annens mann. I Am Not Your Negro eller for den del I Am Not Anyone’s Negro.  Vi vet at Baldwin, som vokser opp som sønn av en afro-amerikansk pastor i Harlem, og som er utsett fra tidlig alder til å trå i sin fars fotspor, som en ung homofil afro-amerikansk mann forlater både troen og Harlem og nærer den nær sagt umulige drømmen om å bli forfatter. Og blir det.

«…I had said that I was going to be a writer, God, Satan and Mississippi notwithstanding, and that color did not matter, and that I was going to be free»

Vi vet også at Baldwin på 1950-tallet forlater sitt fødeland USA til fordel for det i amerikanske litterære kretser så mytiske Paris fordi både rasismen og homofobien i datidens USA tynger ham ned. Baldwin vil fremfor alt være fri og puste fritt: «…I had said that I was going to be a writer, God, Satan and Mississippi notwithstanding, and that color did not matter, and that I was going to be free» (fra innledningen til essaysamlingen Nobody Knows My Name, 1961).

Han er kritisk til både svart og hvit essensialistisk tenkning: blant høydepunktene i essaysamlingen Nobody Knows My Name, som første gang ble publisert i 1961, er hans analyse av William Faulkners forkvaklede ideer om hvordan rasismen i de amerikanske sørstatene burde møtes, og hans kritikk av den afro-amerikanske mentoren og forfatterkollegaen Richard Wrights forsøk på å skape allianser med afrikanske og karibiske kollegaer med tilknytning til negritude-bevegelsen på en konferanse ved Sorbonne i Paris på 1950-tallet.

Men det unike ved Baldwins stemme – som Pecks film lar oss møte i all sin karakteristiske fylde og innsikt – er Baldwins insistering på å være sin egen mann. Vi vet hvor han står moralsk og politisk, og hvor hans sympatier i kampen mot rasisme og for like rettigheter for alle er, selv når han fremstår som ambivalent og refsende overfor noen av borgerrettighetsbevegelsens ikoner.

For Baldwins litterære politikk er også et nærværets og vitnesbyrdets politikk. Han var faktisk der, og lyttet til hva både ledere og aktivister av ulik støpning og politisk orientering i borgerrettighetsbevegelsen hadde å si. Militant var han ikke, også fordi hans egen forfatterkarriere var blitt formet av sympatisk innstilte hvite, fra en tidlig skolelærer som så ham til hvite forleggere som utga hans bøker – men han forstod utmerket godt hvor raseriet som Malcolm X ga stemme til kom fra. Slik blir vi bedre i stand til å forstå at Martin Luther King Jr. og Malcolm X, til tross for vidt ulike syn på virkemidler i borgerrettighetskampen – faktisk var del av den samme kampen.

Pecks film er ment som mer enn et tidsbilde – men like fullt er det de ikoniske bildene fra 1950- og 60-tallet som er de mest slående og bevegende i denne filmen: frådende og hatefulle voksne hvite sørstatskvinner og menn i protest mot at afroamerikanske barn møter opp på skoler hittil forbeholdt hvite som en følge av høyesterettsdommen i Brown v Board Of Education 1954, borgerettighetsaktivister som møtes av hvitt sørstatspolitis batonger, vannkanoner og våpen.

«…the American Negro can no longer, nor will he ever again, be controlled by white America’s image of him.»

Men fremfor alt, James Baldwins stemme: oppgitt, rasende, sørgende, sarkastisk, lekende, som minner oss om det Baldwin selv skrev i Nobody Knows My Name: «…the American Negro can no longer, nor will he ever again, be controlled by white America’s image of him.»  Raoul Pecks film er en verdig hyllest til en viktig stemme også i vår egen tid – og fortjener et stort publikum også her i landet.