Namra Saleem

Ekstern Skribent

Appell holdt utenfor den saudiarabiske ambassaden i Oslo 7. juli 2017.

Dette er kanskje ikke det rette stedet til å innrømme dette, men jeg tenker ikke så mye på ytringsfriheten. Stort sett tar jeg den for gitt. Jeg er nemlig en av de heldige som ble født i et land der jeg kan si akkurat hva faen jeg vil, uten å frykte fengsel, tortur og dødsstraff. Etter et helt liv her er tanken på at jeg skulle bli fengsla og dømt til døden bare fordi jeg hadde sagt eller skrevet noe som fornærma staten, absurd. Men det som er enda mer absurd – og egentlig helt forjævlig – er at for mange, altfor mange, er dette faktisk en realitet!

Blant dem er trebarnsfaren Raif Badawi.

For fem år siden ble han fengslet, og senere dømt til 10 år i fengsel og 1000 piskeslag av den saudiarabiske domstolen. Dommen var en konsekvens av anklager om at Badawi skulle ha fornærma Islam over internett, og at han var en frafallen. Hvorfor? Fordi han hadde oppretta nettsiden «Saudi Arabian Liberals», fordi han ønsket seg en liberal og sosial debatt, en debatt vi i Norge tar for gitt. Men Saudi-Arabia vil ikke ha debatt. De vil helst tie enhver borger – som ytrer meninger som ikke samsvarer med deres egen – i hjel.

For alle disse menneskene er mine rettigheter, våre rettigheter, en drøm i det fjerne.

Badawi er ikke Saudi-Arabias eneste samvittighetsfange. Ahmad Al-Shamri er dømt til døden for ateisme. Badawis advokat, Waleed Abu al-Khair, sitter selv fengslet for en dom på 15 år for hans menneskerettighetsarbeid. Abdullah al-Hamid er dømt til 10 års fengsel, blant annet for å ha startet en menneskerettighetsorganisasjon i landet.

Men dette skjer ikke bare i Saudi-Arabia. Å ytre sin mening kan føre til alvorlige konsekvenser i mange land. I Pakistan – mine foreldres hjemland – risikerer bloggeren Ayaz Nizami dødsstraff. Forbrytelsen han skal ha begått? Vært kritisk til religion. I Kina er Ilham Tohti dømt til livstid i fengsel for å ha uttalt seg om menneskerettighetsbrudd. I Bahrain risikerer Nabeel Rajab inntil 15 års fengsel for kritikk av myndighetene – på Twitter!

Jeg har vokst opp med at retten til å si hva jeg mener og tro hva jeg vil, er en selvfølge. For alle disse menneskene er mine rettigheter, våre rettigheter, en drøm i det fjerne, en drøm de velger å kjempe for med livet som innsats. Det kan ikke være slik at man risikerer livet bare på grunn av ord, bare fordi man har ulike tanker og meninger, et ulikt levesett.

Vi her i Norge er opptatt av demokrati, av ytringsfrihet, av grunnleggende menneskerettigheter. Badawi tror også på demokrati og ytringsfrihet. Han ville bare ha de samme frihetene som vi har, og vi som er så heldige å faktisk ha dem – er nødt til å si ifra. Vi kan ikke stå på sidelinja og holde kjeft bare fordi vi er så privilegerte, når menneskerettighetene blir brutt på det groveste, og det av et land som til og med sitter i FNs menneskerettighetsråd. Vi må kjempe imot, si ifra, igjen og igjen og igjen. Vi vet at det nytter!

Vi som har disse frihetene, som Badawi, og så mange mennesker i samme situasjon som han, ønsker, er nødt til å gjøre noe. Vi som tar disse frihetene for gitt, må forsvare folk som Badawi, folk som egentlig er akkurat som oss. Og vi kan aldri gi oss, for hvis vi gjør det vil det ikke være så mange Badawier igjen der ute.

Vi har hørt Badawi, og vi krever at dere hører oss!

Så Saudi-Arabia: Vi ser dere. Vi vet hva dere gjør. Vi har hørt Badawi, og vi krever at dere hører oss! Respekter de menneskerettighetene FN har satt dere til å forvalte – sett Badawi og alle andre samvittighetsfanger fri!

Vær med på å aksjonere sammen med Amnesty! Les mer her.