“Hva vil folk si” er en film som ikke bare handler om hva folk vil si, men hva de vil gjøre, eller sørge for bli gjort.
Mari Linløkken
Skribent
Mari Linløkken
Skribent
Skrevet sammen med Shoaib Sultan.
Hva vil folk si, av Iram Haq, er en film som provoserer og skaper debatt. Settingen er sosial kontroll utøvd mot en ung jente i en norsk-pakistansk familie, som vil gå sine egne veier. Den har elementer som også er gjenkjennelige og generelle for hva som kan ramme den som går på tvers av normer og regler i sitt miljø. Iram Haq har både manus og regi, og er allerede anerkjent både som filmskaper, forfatter og skuespiller. I denne filmen har hun hentet mye fra sitt eget liv. Hva vil folk si er en film som ikke bare handler om hva folk vil si, men hva de vil gjøre, eller sørge for bli gjort.
Filmens hovedperson, Nisha, bor i en drabantby, sammen med mor, far, storebror og lillesøster. 16-åringen går på skole, er populær og har en vennekrets som hun henger med og fester med. Hun lever et liv som de fleste kan kjenne seg igjen i, men som det er maktpåliggende å holde skjult for foreldrene. Avsløringen er brutal, og fører med seg en voldsepisode, som fører til at hun flyttes over i barnevernets varetekt, men når Nisha insisterer på at alt er bra og at hun er velkommen hjem, har ikke barnevernet noe å stille opp med.
Filmens tema, sosial kontroll, er noe som ikke bare angår ungdom med pakistansk bakgrunn i Norge, dette er noe regissøren selv ønsker å presisere.
Nisha kidnappes og tas med til tanten i Pakistan, langt fra flyplass og hjelpere. Faren kaster mobilen ut av bilvinduet, passet tvinges hun til å brenne. Avskjæringen til Norge er nesten total. Tilpasningen til livet i Pakistan til tross, håpet om et annet liv er ikke dødt, og hun bryter igjen stengslene og normene, også denne gangen med store konsekvenser. Det bærer hjem til Norge, til en lukket leilighet med gardinene trukket for og et strengt regime der hun ikke får ha kontakt med venner og der hun blir fulgt til og fra klasserommet.
Filmens tema, sosial kontroll, er noe som ikke bare angår ungdom med pakistansk bakgrunn i Norge, dette er noe regissøren selv ønsker å presisere. Alternativene vil være flere og handlingsrommet større for norsk ungdom flest – men i enkelte miljøer vil alternativet å bryte ut være svært vanskelig og ha dramatiske konsekvenser. Den som bryter samfunnets normer og regler blir outsider, og alternativene er enten å rømme eller å innordne seg.
For å holde gruppens medlemmer under kontroll, utøves det både strukturell og fysisk vold. Den strukturelle volden består av strenge og snevre kulturelle normer for kjønnsrolle og oppførsel, med innprenting av ansvar for familiens/kollektivets ve og vel, aktivering av skyldfølelse, så vel som trussel om skam og sosial utstøtelse. Hvis den strukturelle volden ikke holder, er fysisk vold neste steg, noe som i siste instans er en trussel på liv og død. Disse mekanismene aktiveres i tur og orden av Nishas familie og miljø.
Du har brakt skam. Jeg skulle ønske du var dødfødt.
Når hun avsløres, har hun heller ikke mange arenaer hvor hun kan oppsøke hjelp. Her er barnevernet alternativet, men et alternativ der hun mister familien. Stilt overfor dette valget, blir hun.
Faren og moren, assistert av broren som gjør alt foreldrene og det pakistanske samfunnet rundt han forventer, sitter også i klisteret. De har selv et begrenset handlingsrom for å unngå isolasjon og utstøting, og et begrenset repertoar når det gjelder virkemidler for å stagge en utagerende datter som vil gjøre som norske tenåringers liv til sitt. Det er en side av ære/skam-debatten som ikke kommer frem så ofte, nemlig det økonomiske og kulturelle tilbakeslaget mot familien. Det får filmen frem på en god måte.
Både faren og moren prøver å appellere til skyldfølelse og skam for at Nisha setter familien i vanry; Du vet at hvis du gjør dette igjen, vil aldri kunne se noen i øynene mer. Ingen familie eller venner handler lenger i butikken til faren din. Vi blir aldri invitert i bryllup lenger. Du har brakt skam. Jeg skulle ønske du var dødfødt.
Vi ser også at Nisha fryses totalt ut fra resten av familien, dette skaper en usikkerhet, og virker samtidig ekstremt skremmende. Hvem kjenner vel ikke til redselen i møte med det ukjente? Når hun fryses ut på den måten hun gjør, så får hun ingen tilbakemeldinger og må selv tolke hva dette betyr. Vi ser at hun ikke skjønner, ikke forstår hva som skjer. Da tenker man det verste, og det er kanskje litt av meningen med utfrysningen.
Farens fortvilelse og hjelpeløshet i møte med noe han ikke helt rår over er sår, og treffer godt.
Det sosiale presset, både på far og datter, kommer godt frem i filmen, men her kunne man kanskje gravd litt mer. Farens fortvilelse og hjelpeløshet i møte med noe han ikke helt rår over er sår, og treffer godt. Hva skjer egentlig med familien og deres posisjon i forhold til resten av samfunnet når noe slikt skjer? Vi hører antydninger, men det utbroderes ikke. På den ene siden hadde det vært greit å vise litt mer av det, på den annen side ønsker nok filmskaperen at seerne skal spinne noen egne tanker rundt dette. Det er et virkningsfullt grep.
Vi så filmen på en skoleforestilling sammen med skoleungdommer fra Oslo, og det var tydelig at mange av ungdommene kjente seg igjen, både i handling og dialog. Det var en merkbar forskjell i reaksjonen mellom scenene, der den fysiske volden utspiller seg; når faren slår, når tanten slår, når politiet slår, slår action-moduset inn, det var gisp og høylytte reaksjoner. En kan gjøre seg sine tanker om hva som gikk gjennom hodene på tilskuerne da, men under scener der foreldrene aktiverer moral og skyldfølelse, og Nishas ansvar for familiens anseelse, der den psykiske og strukturelle volden rår, da var det tyst som i graven i hele salen.
Iram Haq var tilstede etter forestillingen, og mange ønsket en bekreftelse på at det var Irams historie som var framstilt. Regissøren understreket derfor at utgangspunktet for historien er hennes egne erfaringer, men det er ikke noe 1:1-forhold mellom hennes og Nishas historie, fordi Hva vil folk si er fiksjon. Hun ville også at tilskuerne skulle se at drivkraften i historien, den sosiale kontrollen, verktøyene og midlene som anvendes for å utøve denne kontrollen, er generelle. Hun påpekte at både foreldrene og Nisha sitter fast i dette systemet, det er ikke slik at filmen er en ensidig fordømmelse av foreldrenes rolle.
Dette er én historie, og det er en godt fortalt historie.
I ulike diskusjonsarenaer på sosiale medier ser vi at filmen har skapt debatt. Noen av de som er negative mener filmen generaliserer og stigmatiserer norsk-pakistanere. Her er det nok en misforståelse ute og går, for det å ta opp problemstillinger i seg selv er hverken generaliserende eller stigmatiserende. Dette er ikke en film som vil fortelle hvordan alle, eller engang de fleste, norskpakistanerne har det. Dette er én historie, og det er en godt fortalt historie.
Noen klager også over at dette i større grad var en problemstilling på 90-tallet, noe som nok stemmer for det norskpakistanske miljøet. Filmen i seg selv sier jo ikke noe om hvor stort problemet er, den bare fastslår at dette er et problem. Vi vet også at det er en problemstilling som treffer bredere enn kun det norsk-pakistanske miljøet. Filmen handler ikke om norsk-pakistanere, den handler om sosial kontroll, sa Iram Haq etter filmen, og det tror vi igrunn oppsummerer det hele godt.
Det er også en del som forstår filmen dithen at festing og utagerende livsførsel blir applaudert. Da mister man poenget. Har man barn, har man selvsagt rett til å oppdra dem etter det en selv mener er rett og riktig, men her handler det om reaksjonen hvis de ikke gjør det. Vold, fysisk eller psykisk, kan og skal aldri forsvares.
Filmen handler ikke om norsk-pakistanere, den handler om sosial kontroll.
Det er imidlertid mange som applauderer og støtter Iram Haq og filmen hennes også. Det kan virke overraskende, eller kanskje ikke om en har fulgt debatten de siste årene. Det har vært en positiv utvikling i det norsk-pakistanske samfunnet. Det dreier seg ikke bare om på sosiale medier, men etter filmvisningen så vi at en rekke unge jenter gikk bort til Iram Haq og takket henne for filmen. Disse lager ikke like mye lyd og tar like mye plass som de som kritiserer, men er en desto viktigere gruppe. Akkurat det er nok noe man trolig ikke ville opplevd på 90-tallet. Iram Haq er en av dem som selv var tidlig ute med å bryte normer, og som gjennom sitt virke som skuespiller, forfatter og filmregissør selv har bidratt til å utvide handlingsrommet for jenter med lignende bakgrunn i Norge.
Dette er ikke den første norske filmen som handler om tvang og kontroll, og den blir garantert ikke den siste. Det er en film der scenene er presise og realistiske, budskapet er tydelig, men ikke påtrengende. Nisha og faren får begge stå fram som komplekse rollefigurer. De øvrige rollene er mer sjablongmessige, men dette er nok også beregnet. Vi ser dette spesielt i forhold til broren, som ved første blikk kan virke som en altfor grunn figur. Men når man ser Nishas sjokk over at han ikke svarer henne, at hun virker usynlig for ham, og at han heller vil snakke om alt mulig annet, så virker dette som et gjennomtenkt grep fra filmskaperen, nettopp for å få frem noen tanker og reaksjoner.
Selv om filmen ikke er hennes historie, ville den ha blitt en helt annen om ikke livet hennes hadde blitt som det ble.
Med Hva vil folk si har Iram Haq nådd en bakketopp for sin behandling av temaet, med et utsyn over landskapet av sosial kontroll som gir ettertanke. Selv om filmen ikke er hennes historie, ville den ha blitt en helt annen om ikke livet hennes hadde blitt som det ble. Hennes egen forsoning med faren før hans død, setter også preg på faren i filmen, for til sist er det faren som slipper Nisha fri.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.