Carima Tirillsdottir Heinesen

Redaktør

En iransk flyktning forteller:

Å bli nesten henrettet i Iran, skjer på forskjellige måter. Det har vært tilfeller av forsøk på å henge folk, der de til og med har fått løkken rundt nakken, bind for øynene for i siste liten å bli benådet fordi familien har klart å samle penger å betale de etterlatte.

Dette skjer i straffesaker og det finnes mange eksempler på det. Hvordan det menneske kan leve med skrekken i etterkant er det nok ingen iranske myndigheter som vier en eneste tanke på.

Å bli nesten henrettet i de mørkeste årene på 1980 tallet, også selvopplevd og bevitnet i flere omganger, var å bli tatt ut på en måte som alle medfanger visste at var slutten for de som ble tatt til de revolusjonære domstolene sent på kvelden.

Midt på natta kom vaktene, bevæpnet og med tildekket ansikt. De skrev et nummer på brystkassa til fangen, og formidlet at det måtte gjøres for å kjenne den henrettede etter at de var ferdig med å maltraktere deres ansikt i kuleregnet. Så leste de  fra Koranen og sa til fangen: be din siste bønn, for nå skal du snart møte din skaper.

Deretter lo de godt og trakk tilbake utsagnet ved å minne på: din stakkars jævel, du tror jo ikke på noen Gud, så den eneste du møter nå er din grusomme død og djevelen i bunnen av helvetet.

Når «forspillet» var over, ble fangene hver for seg tatt ned til samme sal. Her ble de blindet ved hjelp av tykke bind foran øynene. Rundt seg hørte de  mange stemmer, lesing av straffevers fra Koranen og beskjed til eksekusjons-teamet at de skulle klargjøre seg.

Under den dødelige stillheten, kunne man høre anstrengt pust fra de man følte stod i dødsrekken sammen med en. Våpnene lades om, for å så å høre kuleregnet som treffer rundt en. Ja rundt en!

Hvem som faktisk ble drept rundt de skrekkslagne medfangene og hvilke skrik om  var de ekte, er per i dag ikke noe jeg kan svare på. Men der må antas at så var tilfelle noen ganger.

Formålet? Jo, det var å knekke fangen, terrorisere og vise at der fort kunne bli alvor av dette, å drive så mye psykisk press at eventuelle velbevarte hemmeligheter kom frem som følge av ønske om ikke å bli drept.
Dét er å nesten bli henrettet! Og dét er det som man påstår Bahareh Letnes er utsatt for, og det av norsk presse og media?

Jeg driter loddrett i hva Sandberg «måtte ha ment», eller om han valgte feil ord. Konsekvensen for meg, og sikkert mange andre, er den samme: å gjenoppleve minnene, og forstå at de vet pokker i vold ingenting om hva de snakker om, og hvilket regime de har begitt seg med.

Noen påstår at han mente » karakterdrap». Det kan så hende. Karakterdrap for en iraner er derimot noe helt annet. Det er å bevitne at de mest uskyldige folk som våger seg på å motstå regimet, blir beskyldt for spionasje, fyll og hor. Å se på at de bli hengt ut offentlig og av propaganda-apparatet i statlig regi. Deretter blir de presset og truet til, ved videointervju, å vedgå at de bare har vært vanlige kriminelle med skumle og kriminelle hensikter mot den hellige revolusjonen.

Disse ofrene vet godt at de ingenting galt har gjort, men selv etter løslatelsen har de tapt ansikt i samfunnet. De klarer aldri å gå tilbake til samme respekt og anseelse hos folk flest. Det er karakterdrap for iranere flest, spør dere meg. Det tror jeg ikke den nevnte jenta noen gang har vært i nærheten av, noensinne, og heldigvis for henne.

Velg ordene med omhu venner, da de kan gjøre mye større skade enn hva som i villeste fantasi kan forestilles.

Neste gang du prøver å forstå hvorfor iranere bli så i harnisk av slikt, husk hva jeg har formidlet her, og bruk det gjerne i argumenter du skal fremlegge i diskusjonen, bare som ren saksopplysning og med håp om at noen endelig klarer å ta innover seg hvorfor en minister, uavhengig av navn og partitilhørighet aldri skal begi seg med noe som kan forstås, tolkes eller relateres til det helvetes regimet i Iran!