Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Debatten om «no platforming» må være en av de offentlige debattene i nyere tid hvor man har snakket mest forbi hverandre – og hvor alle kanskje heller ikke har vært så opptatt av å forstå hverandre særlig presist.

Jeg har til gode å se en eneste antirasist som mener at journalister ikke skal kunne intervjue høyreekstremister, slik en av Klassekampens artikler kan gi inntrykk av, og slik politisk redaktør Bjørgulv Braanen legger til grunn i et intervju i Aftenposten. Det finnes etter vårt syn ingen, absolutt ingen, som ikke kan intervjues, så lenge det gjøres i en kritisk og gjennomtenkt kontekst. Vi ønsker selvsagt at nazisme og andre former for ekstremisme skal dekkes av media, så lenge man er seg bevisst risikoene som følger med, spesielt risikoen for at man lykkes bedre med å gi ekstremistene en mikrofon enn å gi leserne nye innsikter. Det betyr også at formålet ikke bør være klikkpreget sensasjonsjournalistikk – men det pleier seriøse, norske medier i stor grad å styre utenom når temaet er så alvorlig.

Det finnes etter vårt syn ingen, absolutt ingen, som ikke kan intervjues, så lenge det gjøres i en kritisk og gjennomtenkt kontekst.

Den siste tidens debatt ble altså utløst av at Klassekampen inviterte Helge Lurås til å sitte i et panel uten noen form for kritisk konfrontasjon med hva Resett står for av smal nasjonalime og hetspreget blogging. Veldig få mener at Lurås aldri skal kunne inviteres til debatter. En del av oss spør imidlertid hvorfor han inviteres så ofte både her og der, og mener at hvis han først skal inviteres, bør det omfatte kritiske spørsmål til hva han står for. Her sviktet Klassekampen, noe de delvis har tatt selvkritikk på. Det er i grunnen alt.

Nå er realiteten slik at de langt fleste aktører i det norske samfunnet normalt vil begrense hvem de setter på en scene. Seriøse aktører inviterer ytterst sjelden folk som tror at øgler går omkring i menneskeforkledning (jf. David Icke), til en debatt om framtiden, ikke engang hvis transhumanisme er temaet. Man ville selvsagt få noen uvante perspektiver, men de fleste av oss forstår at vi klarer oss utmerket godt uten slike fabuleringer, uansett hvor mye vold dette utøver på øgle-fløyens grunnlovsfestede ytringsfrihet.

Det er også ytterst sjelden at noen inviterer en nynazist opp på scenen, som en verdig og relevant motdebattant. De fleste later til å forstå at folk som bedriver våpentrening i «politisk» øyemed, ikke er helt som andre debattdeltagere. Man foretrekker nok også generelt debattdeltagere som man ikke trenger å ransake først, og som ikke kan finne på å møte opp i en hjemmelagd uniform. Viktigere enn det: De fleste forstår rett og slett at samfunnet trenger andre debatter enn det man får hvis man inviterer mennesker som anser at jøder korrumperer landet, og at jøder – i likhet med andre angivelig rase-urene – derfor må deporteres (jf. Den nordiske motstandsbevegelsens politiske program). Dette er strengt tatt bare en annen variant av øgle-fløyen.

Nå er realiteten slik at de langt fleste aktører i det norske samfunnet normalt vil begrense hvem de setter på en scene.

Så vil det alltid være noen gråsoner, og det er nok her uenighetene primært ligger. Vi var eksempelvis kritiske til at Eldorado bokhandel slapp til den østerrikske høyreekstremisten Martin Sellner, en tidligere nynazist som har kledd seg opp i en så vidt litt ny, såkalt «identitær» språkdrakt, men som i realiteten stadig tilhører ytre høyre fløy. Vi var ikke kritiske fordi, som en av personene Klassekampen har intervjuet noe lettvint påsto, vi ikke ville ta oss bryet med å forberede oss til debatt. Vi var kritiske blant annet fordi det selvsagt ikke var snakk om en debatt i det hele tatt, men et arrangement av, for og med høyreradikalere, hvor motstemmer ikke var inkludert.

Vi gikk ikke inn for å drive dem ut av landet. Alt vi gikk inn for, var at seriøse institusjoner ikke burde låne dem en scene. For slikt som dette holder det med en mørk bakgård et sted, selvsagt i tillegg til alt de har av virtuelle muligheter.

Vi har også vært kritiske til at Arendalsuka slapp til Hans Jørgen Lysglimt Johansen. Det som gjorde at vi landet på dette, var kombinasjonen av Lysglimt Johansens gjentatte antisemittiske uttalelser, hans syn på apartheid som «den naturlige orden», hans ønske om et landsvikoppgjør med meningsmotstandere og journalister, en retorikk som kan framstår som oppvigleri til vold, og Alliansens nærhet til norske nynazister. Igjen skulle Lysglimt Johansen få flere arenaer uten motstemmer (både appellplass og stand), arenaer som primært er egnet til å rekruttere støttespillere.

I realiteten har ingen av oss fasiten på hvordan man begrenser høyreradikal framgang.

Man må gjerne være uenig med våre vurderinger her, men jeg savner litt edruelighet hos en del av dem som er uenige. Antirasister har gått inn for «no platforming» bare i nokså sjeldne tilfeller, og primært når det har vært snakk om personer med et åpenbart høyreekstremt eller høyreradikalt ståsted som skal (eller i praksis får) opptre uten motforestillinger. At antirasister ønsker å frata slike aktører noen av de mange arenaene de har tilgang på, av noen nærmest anses som en trussel mot demokratiet, blir rett og slett litt absurd. Jeg tenker gjerne tilbake til 1945, og hvor mange som kan ha tenkt den gangen at demokratiets virkelige test nå, var hvor raskt vi kunne klare å få nynazister på plass i offentligheten igjen. Demokratiet er selvsagt ikke avhengig av nynazister i gater, på torg og standplass for å være reelt. Tvert om: Demokratiet er negasjonen av dem.

I realiteten har ingen av oss fasiten på hvordan man begrenser høyreradikal framgang. Å nekte noen aktører arenaer for å spre et hatefullt budskap, kan både virke med og mot sin hensikt. Som et utgangspunkt er det essensielt å forstå at høyreekstremister (og islamister) ønsker arenaer for å nå andre mennesker, for å få ut sitt budskap, for å rekruttere. De ser den åpenbare verdien i slike arenaer som andre synes å være blinde for. Å ikke se denne verdien, eller å tro at det alltid vil være effektivt bare å møte dem med motargumenter (når det engang er praktisk mulig), er naivt. Å nekte ekstremister visse, gode arenaer kan dermed ha sin hensikt, og fungere oppdemmende.

Samtidig vet også vi at dette er et verktøy man skal være varsom med, fordi det kan gi både uønsket oppmerksomhet og sympati – og fordi ja, det kan komme i strid med ytringsfriheten. De færreste av oss er kort sagt naive hva gjelder hvor kompleks utfordringen kan være.

Vi vet at ingen kan skjermes helt mot hat, eller mot frykten hatet skaper. Men vi har en forpliktelse til å forsøke å skjerme minoriteter mot de verste utgavene av det.

Et viktig utgangspunkt for oss er imidlertid også noe av det som kjennetegner høyreradikal og høyreekstrem virksomhet: Hatet deres og fiendebildene de jobber så hardt for å lage, har alltid ofre. Vi vet at ingen kan skjermes helt mot hat, eller mot frykten hatet skaper. Men vi har en forpliktelse til å forsøke å skjerme minoriteter mot de verste utgavene av det.

Deler av debatten som foregår om dette, er i overkant teoretisk i en situasjon hvor høyreradikale krefter har fått reell makt i flere land. Kjernen ligger uansett i motstand. Noe av det jeg savner aller mest, er derfor at de som taler høyest ut om at vi må slippe til ytterliggående stemmer så vi kan konfrontere dem, gjør nettopp det. Det er selvsagt ikke første gang jeg har etterlyst dette. Klisjeer blir gjerne det fordi de er sanne – og denne har dessverre stått seg i mange år nå.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter