Stereotypier og angstklisjeer om jøder har overvintret skiftende sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske betingelser.

Kjetil Braut Simonsen

Kjetil Braut Simonsen (f. 1981) er forsker og prosjektmedarbeider ved Jødisk museum Oslo. Han er ph.d i historie fra Universitetet i Oslo, med antisemittismens historie, okkupasjo...

Ekstern Skribent

Kjetil Braut Simonsen

Kjetil Braut Simonsen (f. 1981) er forsker og prosjektmedarbeider ved Jødisk museum Oslo. Han er ph.d i historie fra Universitetet i Oslo, med antisemittismens historie, okkupasjo...

Ekstern Skribent

Påsken 1475 forsvant to og et halvt år gamle Simon fra byen Trent i det nåværende Nord-Italia. Det bredte seg anklager om at barnet var blitt kidnappet og myrdet av jøder. Myndighetene handlet deretter raskt. De lokale jødene ble arrestert og utsatt for tortur, og flere ble til sist henrettet. Simon av Trento ble helgenkåret, og fikk etterhvert også sitt eget kapell.

1. juli 1946 forsvant en åtte år gammel gutt fra byen Kielce i Polen. Da gutten kom til rette, hevdet han å vært holdt kidnappet av jødene. I dagene som fulgte spredte det seg rykter om at jødene fanget og tok livet kristne barn. Den antijødiske stemningen kulminerte etterhvert i voldshandlinger. 42 jøder ble myrdet og omtrent 80 ble skadet.

Først og fremst viser de at antisemittiske forestillinger har hatt en sterk overlevelseskraft i den europeiske kulturen.

Hva forteller disse hendelsene oss om den europeiske antisemittismens historie på et mer generelt plan? Først og fremst viser de at antisemittiske forestillinger har hatt en sterk overlevelseskraft i den europeiske kulturen. Stereotypier og angstklisjeer med røtter i den førmoderne verden har overvintret skiftende sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske betingelser.

I det følgende vil jeg forsøke å skissere opp noen av langtidslinjene i antisemittismens historien. På grunn av temaets svært omfattende karakter, blir fremstillingen nødvendigvis skjematisk. Hensikten er først og fremst å identifisere noen hovedtrekk og hovedfaser i antisemittismens historie, ikke å presentere detaljerte analyser av enkeltstående årsakskjeder og hendelsesforløp.

Ordet

Aller først: Hva betyr ordet antisemittisme? Selve begrepet ble opprinnelig myntet av antisemittene selv på 1800-tallet, med det formål å avgrense en ny, pseudovitenskapelig og rasebasert agitasjon mot jødene fra gamle religiøse fordommer. ”Semittismen” man hevdet å være imot, var en raseideologisk konstruksjon, uten røtter i virkeligheten.

I dag har begrepet om antisemittisme derimot glidd inn i språket som et uttrykk for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder som jøder.  Blant forskerne finnes det flere mulige fortolkinger av begrepet. Enkelte trekker et skarpt skille mellom den moderne rasistiske og politisk organiserte fiendtligheten mot jødene,  som vokste frem på 1800-tallet, og antijødiske holdninger i førmoderne tid . Andre bruker ordet som en ikke-spesifikk fellesbetegnelse for negative forestillinger om og handlinger rettet mot jøder som jøder i forskjellige historiske faser. I denne artikkelen er det den siste tilnærmingsmåten som ligger til grunn. I tråd med sosiologen Helen Fein forstås antisemittismen i det følgende

”som en latent struktur av forestillinger om jøder som kollektiv, som på individplanet manifester seg som holdninger, i kulturen som myter og ideologi, og i handling, som sosial eller legal diskriminering eller politisk mobilisering mot jødene, som alt sammen resulterer i eller har som mål å skape distanse til, fordrive eller tilintetgjøre jøder som jøder”.

Ordet antisemittisme brukes altså som en bred samlebetegnelse for et fenomen som har hatt et bredt spekter av uttrykk og virkninger. 

Mekanismene

Hvordan har fiendtligheten mot jødene oppstått, og hvorfor har den satt et så sterkt preg på europeisk historie? På dette spørsmålet finnes det ikke universelle svar. Antisemittismens historie er ikke en rettlinjet forfølgelsesprosess som har utviklet seg teleologisk (forutbestemt) fra korstogsfanatismen i høymiddelalderen til tilintetgjørelsesleirene under andre verdenskrig.

I realiteten dreier det seg om et hat som har blusset opp i konjunkturer, eller bølger. I perioder har forholdet mellom de jødiske minoritetsbefolkningene og den ikke-jødiske majoriteten vært preget av relativt fredelig sameksistens. I andre faser har agitasjonen mot jødene blusset opp med stor styrke. Variasjonen mellom de ulike regionene har også vært betydelige. Et åpenbart eksempel her er den jødiske emansipasjonen: innrømmelsen av borgerlige rettigheter til den jødiske minoriteten. I Frankrike fikk jøder og andre religiøse minoriteter borgerrettigheter allerede i 1791. I Russland ble emansipasjonen i kontrast til dette ikke gjennomført før i 1917.

I realiteten dreier det seg om et hat som har blusset opp i konjunkturer, eller bølger.

Særlig i tider som har vært preget av store indre spenninger og usikkerhet i majoritetssamfunnet – enten de har vært forårsaket av økonomiske kriser, politisk polarisering eller hurtige samfunnsendringer – har jødene vært utsatt. Antisemittismens årsaker kan likevel ikke forklares ved hjelp av enkle, allmenngyldige modeller. For å forstå hvorfor antisemittismen har blusset opp i bestemte områder i bestemte perioder, er det nødvendig å trenge ned i konkrete og spesifikke årsaksmekanismer.  Sagt på en annen måte: Man kan ikke forklare fiendtligheten mot jødene i middelalderen ved hjelp av de samme modellene som man bruker for å analysere den nazistiske antisemittismen eller antisemittismen i dagens Midtøsten.

Antijudaismen 

Sett ut i fra et historisk fugleperspektiv,  kan antisemittismens historie deles inn noen hovedfaser, hver med sine bestemte særpreg. Dette dreier seg selvsagt om en grov og skjematisk kategorisering. Likevel kan det synliggjøre noen sentrale bruddpunkter og endringsprosesser i den antijødiske tenkningens utvikling.

En første fase er den førmoderne, kristne antisemittismen, som i den faglige debatten også omtales som antjudaisme. Frem til Opplysningstiden på 1700-tallet var fiendtligheten mot jødene i Europa i all hovedsak religiøst begrunnet. Kirken søkte å utkonkurrere og erstatte jødedommen, ”den gamle pakt” med kristendommen, ”den nye pakt”. Kristne teologer fremstilte jødene som blinde løgnere som nektet å anerkjenne Jesus Kristus som frelser, og også for å ha stått bak korsfestelsen av Jesus.

Særlig i  løpet av høy- og senmiddelalderen ble den kristne fiendtligheten mot jødene radikalisert.

Særlig i  løpet av høy- og senmiddelalderen ble den kristne fiendtligheten mot jødene radikalisert. De jødiske samfunnene ble fra nå av mange steder fremstilt som en trussel, som arbeidet for å ødelegge det kristne fellesskapet.  På 1100- og 1200-tallet utviklet det seg nye antijødiske anklager: påstander om at jødene myrdet kristne barn i forbindelse med sine religiøse ritualer og at de skjendet nattverdsbrødet for å håne Kristus. Jødene ble også identifisert med Antikrist og djevelen i  billedkunst, drama, satire og legender.

Disse anklagene ledet til en rekke voldelige forfølgelser både i middelalderen og tidlig moderne tid – med pogrombølgene under Svartedauden midt på 1300-tallet som den mest omfattende. Reformasjonen på 1500-tallet brakte ingen slutt på demoniseringen. Martin Luther fremstilte jødene som ”djevelens barn”, som arbeidet for å skade den kristne majoriteten.

Moderniteten

I løpet av det  1700- og 1800-tallet gjennomgikk Europa voldsomme endringer. Kirkens verdensbilde og makt ble utfordret og svekket, nye politiske ideologier vokste fram, den kapitalistiske pengeøkonomien bredte om seg og den gamle autoritære samfunnsordenen ble – i hvert fall mange steder – erstattet av mer demokratiske politiske strukturer. Også for de europeiske jødene ble ”det lange 19. århundret preget av store endringer. I løpet av 1800-tallet fikk jøder og andre religiøse minoriteter borgerrettigheter i flere europeiske land.

I løpet av 1800-tallet vokste det frem en ny form for antijødisk fiendtlighet.

Dette førte imidlertid ikke til at antisemittismen forsvant. I løpet av 1800-tallet vokste det frem en ny form for antijødisk fiendtlighet, som gjerne omtales som ”den moderne antisemittismen”. Helt moderne var denne nye fiendtligheten likevel ikke – mange av de gamle religiøse forestillingene overvintret på 18- og 1900-tallet. Mellom 1891 og 1900 talte Berlinseksjonen av Verein Zur Abwehr des Antisemitismus – en organisasjon som arbeidet for å bekjempe datidens antisemittisme – for eksempel 79 tilfeller av ritualmordbeskyldninger, i Østerrike-Ungarn, Tyskland, Bulgaria, Serbia, Romania og i det russiske imperiet.

Men den moderne antisemittismen inneholdt likevel også nye tanker, tilpasset samtidens kontekst. For det første hentet den næring fra tidens raseteorier: forestillingen om at menneskeheten var inndelt i ulike raser med forskjellig verdi. Jødene ble her ikke bare beskrevet som en mindre verdifull, men også som en mektig og truende antirase . Antisemittene hevdet dessuten at ”jødens” «negative» egenskaper var nedfelt i blodet. Med dette som utgangspunkt konkluderte de med at en jøde forble en jøde selv om hun eller han konverterte til kristendommen.

Antisemittismen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet inngikk også i en kritikk av det moderne samfunn. Jødene ble beskyldt for å styre den moderne pengeøkonomien, for å undergrave tradisjonelle kristne verdier, for å spre liberalisme, sosialisme og feminisme, og for å beherske pressen. Blant de mest ekstreme antisemittene ble hele moderniseringsprosessen oppfattet som et resultat av en skjult ”plan”: altså som en jødisk sammensvergelse.

Et nytt trekk ved ”den moderne antisemittismen” var også at den var organisert politisk.

Et nytt trekk ved ”den moderne antisemittismen” var også at den var organisert politisk. I Tyskland og Østerrike ble det dannet antisemittiske partier og organisasjoner i 1870- og 1880-årene. I Frankrike foregikk det store massedemonstrasjoner under den såkalte Dreyfus-saken mellom 1894 og 1906. Det var likevel særlig i Russland at antisemittismen fikk voldelige uttrykksformer. Både i 1881-1884, i 1903 og i 1905-1906 brøt det ut forfølgelser av jøder i landet som krevde en rekke dødsofre.

Nazisme

En tredje fase omfatter den nazistiske antisemittismen. Etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 ble antisemittismen radikalisert. Påstander om at en jødisk sammensvergelse sto bak utbruddet av verdenskrigen, revolusjonen i Russland og de økonomiske vanskelighetene etter krigen, ble spredt på kryss og tvers av Europa. Bøker og pamfletter med antisemittisk innhold, som for eksempel falsumet Sions vises protokoller, utkom i millionopplag.

Særlig i landene som gikk tapende ut av første verdenskrig, deriblant Tyskland, oppsto det nasjonal nederlagsstemning og krisestemning. En av organisasjonene som vokste frem i dette klimaet var det tyske nazipartiet, NSDAP.

Selv om mye av tankegrunnlaget hadde vært til stede allerede på 1800-tallet, var den nazistiske antisemittismen av en så ytterliggående karakter, at det kan være fruktbart å behandle den som et fenomen i seg selv. Kjernen i Hitler og nazistenes antisemittisme var en oppfatning om at kampen mellom ulike «menneskeraser» var drivkraften i historien og politikken. ”Den germanske” og ”jødiske rasen” ble beskrevet som evige fiender.

Konspirasjonsteorier spilte her en helt avgjørende rolle. Nazistene hevdet at jødene over hele verden arbeidet i det skjulte for å erobre verdensherredømme. Den israelske historikeren Saul Friedländer har betegnet nazistenes antisemittisme som en frelsesantisemittisme. Med dette mener han at Hitler og nazipartiet oppfattet kampen mot jødene som en nødvendighet for å berge «rasen» og nasjonen. Antisemittismen ble altså en trosartikkel.

Den israelske historikeren Saul Friedländer har betegnet nazistenes antisemittisme som en frelsesantisemittisme.

Konsekvensene av den nazistiske antisemittismen er kjent, og skal ikke beskrives inngående. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 iverksatte NSDAP en forfølgelses- og diskrimineringspolitikk, som etter utbruddet av andre verdenskrig ble radikalisert til en systematisk drapspolitikk. 6 millioner jøder – barn, kvinner og barn – ble myrdet. Fra Norge ble 773 jøder deportert. Holocaust utgjør dermed det absolutte kulmineringspunktet i antisemittismens historie hva gjelder omfanget av grusomheter.

Etterkrigstid

Etter Hitler-Tysklands nederlag i 1945 foregikk det et større oppgjør med nazismen i Europa.  Mange av de sentrale personene i den nazistiske forfølgelses- og drapspolitikken ble stilt for retten, både i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene. I Norge ble mer enn 46 000 personer dømt for å ha begått landssvik.

En virkning av erfaringen med Holocaust, har vært at åpenlys antisemittisme har blitt tabubelagt, i hvert fall i Vesten. Bortsett fra små, spredte ekstremistiske miljøer, finnes det i dag få aktører som åpent innrømmer å være antisemitter.

Det betyr imidlertid ikke at antisemittiske forestillinger forsvant etter 1945.  I Polen rett etter andre verdenskrig brøt det ut en rekke pogromer som resulterte i drap på jøder. Internasjonale undersøkelser at ca. 60 % av befolkningen i Ungarn og ca. 50% av befolkningen i Polen på 2000-tallet fremdeles forfektet antisemittiske holdninger. I 2015 gjennomførte islamistiske ekstremister antisemittisk motiverte drap både i Danmark og Frankrike. Per i dag er antisemittismen også sterkt utbredt i Midtøsten.

I Polen rett etter andre verdenskrig brøt det ut en rekke pogromer som resulterte i drap på jøder.

De antisemittiske forestillingene som har forekommet i Europa etter 1945 har gjerne blitt kodifisert. Selv nynazistiske organisasjoner har etter krigen ofte anvendt ”rentenister”, ”plutokrater” og ”sionister” som kodeord for jøder. Videre har  antisemittismen blitt presentert som en form for «historieformidling» eller «samfunnskritikk». Et nytt element er holocaustbenektelse: påstander om at nazistenes systematiske tilintetgjørelsespolitikk overfor jødene aldri fant sted.

I tillegg til holocaustbenektelse har debattene om Israel vært med på å påvirke antisemittismens karakter etter 1945. Kritikk av den israelske statens politikk er selvsagt ikke i seg selv et uttrykk for antisemittisme. Det finnes likevel flere klare tilfeller der kritikken av Israel har blitt blandet sammen med antisemittiske argumenter. Et åpenbart eksempel er påstander om at jøder er illojale mot landet de bor i, til fordel for den israelske staten.

Kontinuiteten

Selv om antisemittismen har endret seg mye gjennom historien, har den likevel visse konstante trekk. Et motiv som går igjen, er fremstillingen av jødene som mektige, nedbrytende og truende. Fiendtligheten mot jødene har i nesten alle historiske faser vært knyttet til konspirasjonstenkning: påstander om at jødene som gruppe står bak en skjult sammensvergelse.  I middelalderen ble det hevdet at jødene arbeidet i det skjulte for å ødelegge det kristne samfunnet innenfra. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det hevdet at en slik sammensvergelse truet med å undergrave ”rasen”, samfunnsfellesskapet, kulturen og nasjonen. Etter 1945 har det vært hevdet at en ”jødisk konspirasjon” har skapt ”historien om Holocaust”.

Et svært viktig poeng her er også at antisemittismens historie først og fremst er en historie om majoritetssamfunnets – eller antisemittenes – utfordringer og problemer.

Et svært viktig poeng her er også at antisemittismens historie først og fremst er en historie om majoritetssamfunnets – eller antisemittenes – utfordringer og problemer. Jøder rammes av hatet. Antisemittismens årsaker ligger likefullt ikke i hva jødene er eller ikke er eller gjør og ikke gjør, selv om den selvsagt også kan hente næring fra gruppekonflikter. Det dreier seg om forestillinger, myter, fiendebilder og stereotypier som har fylt bestemte funksjoner i majoritetssamfunnet: å gi forklaringer på uønskede hendelser og styrke og befeste egen identitet. Denne erkjennelsen er avgjørende for å motarbeide fenomenet.

Du kan lese om antisemittiske holdninger blant nordmenn her.