Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Det må kunne karakteriseres som en stor dag for norske antirasister når Prof Achille Mbembe (1957 – Kamerun) for første gang noensinne blir å se på Litteraturhuset i Oslo. Litteraturhuset i Oslo har etter det opplyste hatt Mbembe på listen over fremstående tenkere de har ønsket å invitere like siden huset åpnet i 2007.

Det er ikke uten grunn, for filosofen og statsviteren Achille Mbembe er utvilsomt en av de viktigste tenkere i og om vår tid, og slett ikke bare i afrikansk sammenheng. Til Litteraturhuset i Oslo er Mbembe kommet for å presentere hele tre forelesninger basert på hans pågående arbeide med en ny stor monografi under tittelen ‘Bodies as Borders.’

Mbembe er en kritisk tenker, med formidable kunnskaper om og innsikt i hvordan hundreår med kolonialisme og rasisme har bidratt til å forme postkoloniale samfunn som Sør-Afrika.

Mbembe har siden sitt akademiske gjennombrudd med verket On the Postcolony tidlig på 2000-tallet vært en særdeles produktiv akademiker, og har bare i år to oversatte monografier under utgivelse på henholdsvis Duke University Press og Columbia University Press i USA. Det dreier seg om en monografi med tittelen Necropolitics, som tar utgangspunkt i en av Mbembes mest leste og siterte vitenskapelige artikler, opprinnelig publisert i tidsskriftet Public Culture i 2003. Og om Out of The Dark Night: Essays on Decolonizatio, som er en oversettelse av et sentralt verk av Mbembe som første gang ble utgitt på fransk av forlaget Karthala i Paris i 2011.

Mbembes første opptreden på Litteraturhuset i Oslo denne uken kommer i en kontekst hvor et av hans sentrale essays for første gang er oversatt til norsk. Det er essayet ‘Om private indirekte styreformer i Afrika’, som er en nøkkeltekst fra Mbembes On The Postcolony fra 2001, og som er oversatt fra den franske originalteksten fra 2000 av Anders Dunker i tidsskriftet Agora: Journal for Metafysisk Spekulasjons nylig utgitte spesialnummer om ‘Kritisk Teori Fra Sør.’

Da jeg møtte Achille Mbembe til en times samtale på Litteraturhuset i Oslo onsdag denne uka, var han spesielt opptatt av den nye runden av vold mot afrikanske migranter i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika, som hittil har kostet anslagsvis ti personer livet, og av den vedvarende men i det siste også tiltakende dødelige volden mot kvinner i Sør-Afrika.

Mbembe er en kritisk tenker, med formidable kunnskaper om og innsikt i hvordan hundreår med kolonialisme og rasisme har bidratt til å forme postkoloniale samfunn som Sør-Afrika. Han uttrykte i sin samtale med meg dyp frustrasjon over en politisk ledelse i Sør-Afrika som ser ut til å møte den vedvarende xenofobiske retorikken mot afrikanske migranter og flyktninger i Sør-Afrika med en blanding av likegyldighet og handlingslammelse. For det var selvsagt andre og på det tidspunkt alt frigjorte afrikanske stater som etter at apartheidregimet i 1961 etter Sharpeville-massakren mot fredelige svarte demonstranter i en township utenfor Johannesburg lyste frigjøringsbevegelser som ANC og PAC i bann, som stod solidarisk med den svarte sørafrikanske flertallsbefolkningens krav på like demokratiske rettigheter.

Gitt at et av de sentrale omdreiningspunktene i Mbembes senere arbeider, og ikke minst i den fabelaktige Critique of Black Reason fra 2017, er å revitalisere og å re-aktualisere tankene til sentrale antikoloniale og panafrikansk orienterte intellektuelle som Frantz Fanon (1936-61), Aimé Cesaire (1913-2008) og Léopold Sédar Senghor (1906-2001), er det utvilsomt et paradoks at det er nettopp disse tankene som synes å drukne i de dype strukturelle og økonomiske utfordringene Sør-Afrika etter apartheid har stått overfor i form av massearbeidsledighet, dyp og grunnleggende sosial og økonomisk ulikhet, og vold.

En av de bærende ideene i Mbembes Critique of Black Reason er at den rasialiserte og rasistiske ideen om at ‘svarthet’ er identifiserbar med ‘ikke-menneskelighet’ i vår tid danner utgangspunkt for en globalisering av avhumanisering av menneskers iboende og ukrenkelige rett til liv og verdighet. Det Mbembe har karakterisert som en utvikling i retning av at verden ‘blir svart’ [‘the becoming black of the world’] rammer imidlertid i vår tid enhver som kan defineres som å være en ‘annen’: det være seg båtmigranter, krigsflyktninger, rasialiserte minoriteter, muslimer, roma og fattige og underpriviligerte.

Mbembe er også klar på at vi må forstå nyliberalismens driv i retning av å redusere menneskers verdi til deres økonomiske verdi som en sentral faktor i hele denne utviklingen.

Mbembe er også klar på at vi må forstå nyliberalismens driv i retning av å redusere menneskers verdi til deres økonomiske verdi som en sentral faktor i hele denne utviklingen. Den xenofobiske volden som afrikanske migranter i Mbembes Sør-Afrika nå nok en gang står overfor – hvor graderinger av hudfarge fremstår som en sentral markør for om man er definert som ‘en av oss’ eller ‘en av de andre’ – amakwerekwere – er i så måte å forstå som et varsel om den globale tilstand som truer oss alle i nyliberalismen og klimaendringenes tid dersom vi ikke evner å mobilisere i solidaritet mot rasisme, diskriminering og ekskludering.

I kampen for å redde denne solidariteten er for Mbembe, som for årets Holbergprisvinner Paul Gilroy, den ‘planetære humanismen’
som man blant annet finner i den svarte atlantiske intellektuelle tradisjonen, en uvurderlig og umistelig ressurs.