Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Det er bred og økende enighet om at “rase” først og fremst er en sosial og politisk forestilling. Det er også et etablert faktum i brede kretser at denne forestillingen har høyst reelle sosiale og materielle konsekvenser. Blant antirasistiske teoretikere har det imidlertid lenge vært en motsetning mellom antirasister som mener at det innebærer at begrepet må gravlegges en gang for alle, og antirasister som mener at begrepet trengs i antirasistisk arbeid.  Alana Lentin tilhører sistnevnte kategori, og leverer i sin siste bok Why Race Still Matters et viktig bidrag til den antirasistiske tenkningen om disse spørsmålene. 

Alana Lentin er førsteamanuensis ved University of Western Sydney i Australia. Hun har i mange år vært en av de mest sentrale antirasistiske teoretikerne internasjonalt. I innledningen til sin siste bok beskriver hun seg som «en jødisk kvinne fra Europas periferi.» Lentin vokste nemlig opp som etterkommere av rumenske jødiske flyktninger som først bosatte seg i Israel, og siden i Irland. Hun emigrerte til Australia i 2012. Hun skriver ut i fra sine erfaringer og forskningslitteratur fra land som Storbritannia, Australia, Frankrike og Nord-Amerika.  

Lentins siste bok Why Race Still Matters er publisert av Polity Press, og henter sin tittel fra en mye sitert og lest bok av Princeton-professoren og aktivisten Cornel West, nemlig Race Matters, som utkom første gang i 1992. Det kunne kanskje forlede leseren til å tro at Lentins faglige agenda er å fremme de spesifikke amerikanske forståelsesformer av rasismen før og nå som følger av de afrikansk-amerikanske erfaringer med rasisme og diskriminering i USA. Men det ville være en feillesning, for Lentin bemerker innsiktsfullt på side 130 at et nøkkelproblem for antirasismen i vår tid er «feiloversettelsene av lokale særtrekk» som finner sted i den digitale formidlingen og at det knapt nok vil gjøre situasjonen bedre dersom den amerikanske rasismens kart «overføres til andre kontekster.» 

Debatten om statusen til “rase”-begrepet har vært lang, omfangsrik og tidvis forvirrende i antirasistiske kretser opp igjennom årene.

Lentins bok er snarere inspirert av den nå avdøde britisk-jamaicanske kultursosiologen Stuart Hall (1932-2014). Den av Halls mange nøkkeltekster som Lentin er mest inspirert av i den foreliggende boken er Halls W.E.B. Du Bois-forelesninger, som først utkom etter hans død på Harvard University Press i 2017, og som nå også foreligger på norsk i Cappelens Upopulære Skrifter under tittelen Rase, Etnisitet, Nasjon: Et ulykksalig triangel.

Debatten om statusen til “rase”-begrepet har vært lang, omfangsrik og tidvis forvirrende i antirasistiske kretser opp igjennom årene. Det har også vært en debatt mellom nære alliansepartnere og venner. For å illustrere dette er det nok å vise til at en av de argeste kritikerne av “rase”-begrepet i vår tid er fjorårets Holberg–prisvinner Paul Gilroy, som valgte å konsentrere seg om denne kritikken i sin Holberg-forelesning ved Universitetet i Bergen i 2019. 

Gilroy er interessant nok en tidligere student av den svært innflytelsesrike Stuart Hall,  tok sin doktorgrad under Halls veiledning ved Universitetet i Birmingham i 1986, og arbeider for tiden med en kommende antologi for Duke University Press i USA om og med nettopp Halls arbeider på temaene “rase” og rasisme. 

Inspirert av Hall definerer derfor Lentin “rase” som «en teknologi for å styre menneskelige forskjeller» hvor det overordnete målet er «å produsere, reprodusere og å opprettholde hvitt herredømme på et planetært nivå»

Men der Gilroy altså mener at vi som antirasister gjør best i å gi hele “rase”-begrepet på båten, argumenterte hans veileder Hall på et nokså pragmatisk vis for at det å skifte ut et begrep med et annet (i Norge har utskiftningsbegrepet for “rase” lenge vært “etnisitet”)  knapt nok kan sies å løse det grunnleggende problemet. Og det grunnleggende problemet for Hall er at “rase” enten vi nå liker det eller ei i historiens lys fremstår som en så grunnleggende fundamental, enkel og besnærende måte å tenke om menneskelig forskjeller på at den etter alt å dømme ikke lar seg avvikle.

Inspirert av Hall definerer derfor Lentin “rase” som «en teknologi for å styre menneskelige forskjeller» hvor det overordnete målet er «å produsere, reprodusere og å opprettholde hvitt herredømme på et planetært nivå» (side 5). Lentins argument for å bibeholde “rase”-begrepet er knyttet til et instrumentelt formål: hun mener i motsetning til Gilroy at «det å ikke snakke om rase ikke tjener dem som er utsatt for rasisme, men snarere de som ikke utsettes for det» (side 5.)  

Lentin har opplagt rett i at den generelle aksepten for at “rase” er en sosial og politisk forestilling ikke ser ut til å ha bragt oss mye nærmere en målsetning om å utrydde denne forestillingens effekter for de som rammes av dem. Hun har også rett i at det mer enn noe annet er uttrykk for en myte når mange har fått det for seg at den «egentlige» rasismen bare var forankret i biologiske forestillinger. For det moderne begrepet om “rase” har alltid og til enhver tid vevet sammen ideer hentet fra biologi, kultur, nasjon og religion med det formål å fremsette bestemte påstander om hele befolkningsgrupper. Å erklære at rasismen alltid og til enhver tid bare har handlet om biologiske forestillinger om “rase” er for Lentin å bidra til å sementere myten om rasismen som noe som ikke angår oss i vår tid, men som noe som er «frosset i tid», og tilhørende andre steder og andre tider (typisk sett i Sør-Afrika, USA og i Nazi-Tyskland).  

Lentin forfekter det syn at det er uttrykk for en allmenn kunnskapsløshet når rasismen blir redusert til et spørsmål om individuelle holdningsproblemer

For Lentin er det bekymringsfullt når avvisningen av “rase”-begrepet i vår tid i økende grad går hånd i hånd med en mytologisering av vestlige samfunn som “post-rasiale” og “fargeblinde” fra politiske krefter som historisk sett på ingen måte kan sies å ha vært særlig opptatt av antirasisme. Denne tendensen ser Lentin som særlig merkbar i den utbredte fornektelsen, også i intellektuelle og akademiske eliter, av islamofobien som et av de tydeligste uttrykk for rasisme i vår tid. Lentin forfekter det syn at det er uttrykk for en allmenn kunnskapsløshet når rasismen blir redusert til et spørsmål om individuelle holdningsproblemer, snarere enn dypere samfunnsmessige strukturer.  

Som leser slås en tidvis av at Lentin i denne boka kan fremstå som for opptatt av å forsvare en bestemt tolkning av “rase”-begrepet og dets konsekvenser og for lite opptatt av å bygge bro til antirasistiske teoretikere som har et annet syn på dette enn henne selv og andre som skriver seg inn i tradisjonen etter Hall. Men det er saktens svært mye å lære også av denne siste boka til Alana Lentin.                

Alana Lentin vil holde et digitalt foredrag for Antirasistisk Senter i løpet av høsten. Følg med på www.antirasistisk.no for mer informasjon!