En målsetning i Titleys bok er å utforske hvordan rasisme har blitt så integrert i offentlig debatt om statusen og omfanget av ytringsfrihet.

Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

En grunnleggende forutsetning for spredningen og legitimeringen av ulike former for rasisme de siste tiårene er ikke bare fremveksten av uredigerte sosiale medier, men også historisk sett nokså nye ideer om forholdet mellom ytringsfrihetens grenser. I medie- og samfunnsdebatter også her i Norge ser man gang på gang at så fort antirasister påpeker at en ytring er, eller kan være, rasistisk møtes vedkommende med anklager om å ville begrense ytringsfriheten.

Se Gavan Titley live med foredraget Racism and free speech: Thinking past controversy and crisis  på Antirasistisk auditorium onsdag 2. september! 

Den brede liberale appellen som ytringsfriheten har, gjør også at at påstått tilslutning til og forsvar av ytringsfriheten har blitt et særdeles nyttig instrument for vår tids rasistiske bevegelser på den ytre høyresiden. I den liberale fortellingen om ytringsfriheten er denne friheten uløselig knyttet til forestillinger om historisk fremskritt og fremstilles uten unntak som et redskap mot mektige institusjoner og personer. Gavan Titleys særdeles viktige og aktuelle bok Is Free Speech Racist?  er et utmerket bidrag til å avkle de liberale mytene om ytringsfriheten som makt- og forutsetningsløs, og å ta ytringsfriheten tilbake.

Mytene om ytringsfrihetens tilbakevendende kriser

Vi lever i en tid hvor mediekommentatorer i aviser over hele verden og også i Norge stadig vekk forteller oss at ytringsfriheten er «i krise.» Det siste tilskuddet til denne liberalkonservative rammefortellingen finner vi i påstandene om at antirasister truer ikke bare ytringsfriheten, men også den akademiske friheten og selve det liberale demokratiets fremtid ved å insistere på premisset om at nærmeste enhver ide og ethvert tankegods har krav på en plattform i offentligheten, og på å bli debattert. Ideen om ytringsfrihetens kriser er på ingen måte ny: den er etter den såkalte karikaturstriden i 2005-06 gjentatt så mange ganger, i så mange ulike varianter, og i så mange fora at den har etablert sitt helt eget liv som en vedtatt og opplest sannhet.

Men som så ofte ellers lurer man seg selv dersom man forestiller seg at en saklig og faktabasert kritikk av mytene om ytringsfrihetens vedvarende kriser spiller den minste rolle for de i all hovedsak høyreorienterte politiske krefter som har investert så mye i den

Som Gavan Titley påpeker, for øvrig i likhet med Pankaj Mishra og Viet Thanh Nguyen i en samtale som nylig ble publisert i avisen The Guardian, er det unektelig et paradoks at ytringsfriheten på grunn av de nye mulighetene som sosiale medier gir, men også på grunn av langvarige antirasistiske bevegelsers målrettede arbeid for nettopp å utvide ytringsrommet for rasialiserte minoriteter i store deler av den vestlige verden, knapt nok har vært friere enn i vår tid. Mytene om ytringsfrihetens vedvarende kriser punkteres saklig og effektivt i bøker som Nesrine Maliks We Need New Stories (Weidenfeld  & Nicholson, 2019) så vel som Ulrich Baers What Snowflakes Get Right (Oxford University Press, 2019).

Men som så ofte ellers lurer man seg selv dersom man forestiller seg at en saklig og faktabasert kritikk av mytene om ytringsfrihetens vedvarende kriser spiller den minste rolle for de i all hovedsak høyreorienterte politiske krefter som har investert så mye i den. På PR-rådgivernes språk er det her ikke så mye snakk om å ha rett men å få rett. Bak den sterke følelsesmessige investeringen i myten fra vestlige liberalkonservative mediekommentatorer og akademikere ligger også det faktum at en kritisk og generativ ytringsfrihetshendelse som karikaturstriden i 2005-06 tilbød mange av dem en ytterst sjelden anledning til å anta en heroisk positur som de fremste forsvarere av sentrale, og i vår post-religiøse tid rent ut sakrale, demokratiske verdier mot rasialiserte minoriteter som i kraft av definisjonsmakten til de samme aktørene lett kunne forhåndsdefineres som antatte motstandere av de samme verdiene.

.

Reglene for dette intrikate spillet har endret seg lite siden da: som Titley påpeker i kapittel tre av denne boka, er det blitt noe av en lakkmus-test på europeiske muslimers ‘integrerbarhet’ at de med stor iver slutter opp om liberale og ikke-muslimske medborgeres rett til å krenke deres religiøse og menneskelige følelser.  Det er følgelig ikke egnet til å overraske at norske mediekommentatorer var raskt ut med å erklære sin støtte til SIANs rett til å brenne Koranen på offentlig sted under en offentlig demonstrasjon i Kristiansand 16. november 2019. Det er selvsagt gode og også gode antirasistiske grunner til ikke å ønske seg lovgivning mot blasfemi i et land som Norge, men iveren etter regelmessig å støtte offentlige uttrykk for hat og rasisme fra en del norske mediekommentatorers side, forteller oss selvsagt også en god del om hvordan den liberale ytringsfrihetens makt og avmakt faktisk er fordelt i det norske samfunn.

Et sentralt premiss for liberale forestillinger om rasisme i vår tid, og hvordan disse er koblet til forståelser av ytringsfriheten og dens grenser, er også at rasisme i den grad det forekommer er et spørsmål om individuelle holdninger og ideer og også i noen tilfeller ideologi

En sentral målsetning i Gavan Titleys bok er å utforske hvordan rasisme i særdeleshet har blitt så integrert i de intense offentlige debatter om statusen og omfanget av ytringsfrihet i vestlige samfunn. Titleys påstand er at bakteppet for denne utviklingen er at rasisme i økende grad i dominerende formuleringer i mediene og andre samfunnsfora blir ansett som noe av et «tilbakelagt stadium.» Eller med andre ord, at «vi nå alle er fargeblinde» for å si det på amerikansk, eller «vi nå alle er post-rasiale» for å si det på akademisk. Alle som vet noe om hvordan hatkriminalitet og negative fordommer rammer rasialiserte minoriteter i Norge så vel som alle andre vestlige land, vet selvsagt at dette er løgn og bedrag. Men denne ideen om rasismen som noe ‘fastfrossent’ [‘frozen’] og tilhørende helt andre steder og tider enn vår egen og vårt eget land, er særdeles sterk, også i Norge, i den grad at en meningsmåling som ble presentert av avisen Vårt Land tidligere i sommer dokumenterer at hele 1 av 3 spurte mener at rasisme slett ikke er noe problem i Norge.

Et sentralt premiss for liberale forestillinger om rasisme i vår tid, og hvordan disse er koblet til forståelser av ytringsfriheten og dens grenser, er også at rasisme i den grad det forekommer er et spørsmål om individuelle holdninger og ideer, og også i noen tilfeller, ideologi. Dette fokuset innebærer at et perspektiv som systemisk eller strukturell rasisme – som er et begrep nært knyttet til det som i forskningssammenheng er blitt kjent som kritisk raseteori (CTR) (som slett ikke utgår fra at ‘rase’ eksisterer som noe annet enn en sosial og politisk forestilling, som dens mange tendensiøse kritikere vil ha det til) – blir ansett som nærmest utålelig.

For i dette perspektivet, som med unntak av arbeidene til den nå avdøde norske sosialantropologen Prof Marianne Gullestad (1942-2008) har vært svært svakt representert i norsk empirisk forskning, er man slett ikke opptatt av å identifisere rasister og antirasister, rasistiske og antirasistisk utsagn og verdensbilder, men å identifisere maktforhold og samfunnsmessige strukturer som bidrar til å opprettholde og legitimere et samfunn hvor individer med rasialisert minoritetsbakgrunn opplever rasisme og diskriminering på ulike samfunnsfelt. En liberal forståelse av rasisme, som fokuserer på individuelle holdninger, innebærer imidlertid en forsterkning av en offentlig sfære hvor man til stadighet må forholde seg til endeløse og ørkesløse debatter om hvorvidt et bestemt utsagn er rasistisk eller ikke, og om hvorvidt et individ er rasistisk eller ikke. Det bidrar også til å opprettholde bestemte klassebaserte forståelser av hvordan rasismen kan og bør møtes, som gjerne er fokusert på strafferettslig regulering av hatytringer, og hvor de som ender opp med å bli straffet gjerne er individer med marginal samfunnsmessig og politisk innflytelse og begrenset forståelse av hvor grensene for ytringsfriheten går.

I motsetning til kollektive aktører med betydelige politiske og samfunnsmessige nettverk og betydelig innflytelse på den mengden av rasisme og hat som treffer rasialiserte minoriteter i deres hverdag, men som utmerket vel vet hvor grensene for ytringsfriheten faktisk går. Mener så Gavan Titley at ytringsfriheten er rasistisk? Svaret på det svært retoriske spørsmålet er selvsagt at det er et spørsmål om hva den faktisk blir brukt til. Boken er således mindre provoserende enn det man kan få inntrykk av gjennom tittelen alene. Men Titleys korte og konsise bok, utgitt i det prestisjefylte britiske forlaget Polity Press sin fremragende serie Debating Race, anbefales herved for enhver tenkende og handlende antirasist.