30 Jan 2020 | 

Aldri igjen

Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder kommunikasjon ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Tale ved Akershuskaja på Holocaustdagen i 2020, ved 75-årsmarkeringen for frigjøringen av Auschwitz-Birkenau.

 

Vi er i tiden til de siste tidsvitnene. De som overlevde Shoa – Holocaust. Det verste folkemordet, det industrielle folkemordet på 6 millioner jøder. Av disse var 1,5 millioner barn. I dragsuget fulgte andre mennesker nazistene mente ikke hadde livets rett; funksjonshemmede, homofile og sigøynere, eller rom.

Dette forplikter oss alle. Som nobelprisvinner Elie Wiesel sa; den som har møtt et tidsvitne blir selv et tidsvitne. Jeg er derfor et tidsvitne.

Vi er i tiden til de siste tidsvitnene.

Elie Wiesel sto min familie nær. Han sang i guttekoret som min far dirigerte i Sighet før krigen. Han var bestevenn med min fetter Herman Kahan, og besøkte derfor Oslo ofte. Herman er den siste Osloborger som overlevde seleksjonen i Auschwitz, og savnes her i dag. Hans helsetilstand forhindrer ham fra å delta.

Det hebraiske ordet for å huske, zachor, er brukt 169 ganger i den jødiske bibel. Vi er forpliktet til å huske. Verden sa etter shoa; Never again, aldri igjen. Det viser seg stadig at dette forsett ikke er lett å holde. Når undersøkelser viser at 20 % av befolkningen i Europa ikke har hørt om Holocaust, er vi i ferd med å glemme. Vår felles forpliktelse om å huske betyr at vi må fortelle. Vi må fortelle hver ny generasjon. Når en 9. klasse slutter så begynner en ny 9. klasse. Den nye klassen må også lære.

Holocaustmarkeringene er ikke for de overlevendes del. Heller ikke deres etterkommere. De lever med det hver dag – og natt. Min mamma Blanca ble sendt til Aushwitz i krøttervogner. Tre dagers reise, stående tett i tett uten toalett. Mamma fortalte om stanken og ydmykelsen. Da de kom frem møtte de seleksjonen foran dr. Mengele. Min mor, hennes søster og søsterens lille datter. Mamma ble sendt til venstre og hennes søster og barn til høyre. Rett i døden i gasskammeret. Mamma var ung, pen og sterk og heldig. Hun overlevde. Hun var 25 år da hun ble befridd. Og var syk resten av sitt liv. 15 år etter krigen kom hun til Norge og ble kjent med en av de syv overlevende som ble sendt med Donau, dr. Leo Eitinger. Han var far til norsk traumemedisin, professor i psykiatri og sjef på Vindern psykiatriske. Der mamma var innlagt hvert år.

Denne markeringen er ikke for ofrene, men for samfunnet. Vi er forpliktet som samfunn til å huske for ikke å gjenta feilene. Vi er forpliktet til å huske hva som forårsaket det totale sivilisatoriske sammenbrudd. Hva var det som gjorde det mulig å drepe 1,5 millioner barn?

Hva var det som gjorde det mulig å drepe 1,5 millioner barn?

Fordommer og hat. Antisemittismen, hatet mot den andre, ender med vold og drap. Når det har kommet så langt er samfunnet allerede ødelagt. Denne ødeleggelsen skjer imidlertid gradvis. Det er frykten og de som fôrer frykten vi må passe oss for. Det er de som bidrar til at vi får forstyrret våre moralske kompass. Det er fryktskaperne som peker ut de andre vi skal frykte. Og frykten fôrer fordommene. Og fordommene fôrer hatet.

Det jødiske samfunn i Oslo verdsetter våre myndigheters eksplisitte arbeid mot antisemittisme. Vi setter pris på sikkerhetstiltakene som bidrar til at vi føler oss trygge. Vi verdsetter at Stortinget nesten enstemmig vedtok en lov som beskytter vår rett til brit mila. Og vi verdsetter Handlingsplanen mot antisemittisme. Samtidig er det bekymringsfullt at flertallet av jødene i Norge opplever økt antisemittisme når HL-senterets siste befolkningsundersøkelse viser det motsatte. Hva kan dette skyldes?

Det kan nok skyldes en tendens til å overse eller bagatellisere antisemittisme. Når ikke engang Riksadvokaten tør påtale offentlige utsagn som “fuck jøder” og “jøder er så korrupte”, selv om han mente det var klart antisemittisk. Han vurderte imidlertid at han ikke ville få en fellende dom.

En annen årsak kan være at man ikke erkjenner antisemittisme selv om man ser det. NRKs famøse sketsj fra ifjor sommer ble av sentrale personer ikke erkjent som antisemittisk, selv om den var det for store deler av den jødiske verden, ikke bare i Norge. Det ble ikke erkjent av NRK og heller ikke av PFU.

Det er frykten og de som fôrer frykten vi må passe oss for.

Når man klistrer hakekorset på Israels statsminister i en av landets mest progressive dagsaviser, og ikke anerkjenner at det er antisemittisk, da har vi et problem. Når eufemismene for antisemittisme aksepteres har vi et problem. Når folk slipper unna med at «jeg er ikke antisemitt, jeg er antisionist» har vi et problem. “Antisionist” er i dag det kodeordet man også vil finne hos nynazister for hat mot jøder.

Vi er ikke alene om dette problemet i Norge. Antisemittiske holdninger dårlig kamuflert som israelkritikk er tiltagende, ikke bare i Norge. Det franske parlamentet og president Macron har sagt at antisionisme er “en av de moderne utgavene av antisemittisme”. The International Holocaust Rememberance Alliance (IHRA), der Norge er med, har pekt på det samme. Dette betyr ikke at noen blir forhindret fra å kritisere alle sider ved israelsk politikk. Det betyr heller ikke at man er forhindret fra å være kritisk til grupper som omtaler seg selv som sionistiske.

Torsdag var 50 statsledere samlet for å markere og gjenta forpliktelsen uttrykt i ordene Never Again. Denne forpliktelsen lever man opp til, ble det sagt, ved å reagere på – ta avstand fra –   antisemittismen på daglig basis –  på gater og torg, aviser, tv, radio, på internett og rundt middagsbordet.

Avslutningsvis vil jeg si at antisemittismen må bekjempes fordi den ødelegger samfunnet, ikke fordi det er synd på jødene. Vi hadde fordommer og jødefiendtlige holdninger i Norge lenge før det bodde jøder i landet. Dersom alle jødene plutselig ble borte, ville antisemittismen bli borte? Neppe.

Selv om det ofte begynner med jødene, så slutter det som regel ikke med dem.

Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo (DMT)

 

(Ervin Kohn er også 2. nestleder ved Antirasistisk Senter. Talen ble holdt på vegne av DMT.)

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.