20 feb 2018 | 

All makt i denne sal

Ved en «flyktningkrise» trenger vi en regjering som er bedre forberedt, ikke med ekstraordinære hjemler til å behandle folk enda dårligere.

Regjeringen har bestemt seg for å opprette et offentlig utvalg «som skal se på om regjeringen bør ha mulighet til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere ellers lovpålagte rettigheter i ekstraordinære situasjoner».

Mens regjeringen per i dag har mulighet til å gi bestemmelser «av lovgivningsmessig karakter» «ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare», ønsker regjeringen å utrede en nokså kraftig utvidelse av denne adgangen. Regjeringen har vist til det forholdsvis høye antallet asylsøkere høsten 2015 som et eksempel på en slik «ekstraordinær situasjon», i likhet med «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».

Det blir også paradoksalt hvis den norske regjeringen skal få særskilte fullmakter for å håndtere en situasjon av et betraktelig mindre omfang enn regjeringer lengre sør i Europa stadig må håndtere.

«Det skal sitje langt inne for eit liberalt demokrati å la regjeringa handle på fullmakt frå parlamentet», skriver statssekretær i Justis- og beredsskapsdepartementet Sveinung Rotevatn i Dagbladet.

Ja, det er akkurat hva det skal. Det sitter imidlertid ikke så langt inne hvis man mener at «flyktningkrisen» i 2015 nådde terskelen. At de ansatte i utlendingsforvaltningen hadde en krevende periode på jobb, eller at noen kommuner slet med å gi skoletilbudet i tide, bør ikke være nok til at man anser at denne terskelen ble nådd – desto mye mindre når jobben som skulle gjøres, stort sett ble gjort.

Det blir også paradoksalt hvis den norske regjeringen skal få særskilte fullmakter for å håndtere en situasjon av et betraktelig mindre omfang enn regjeringer lengre sør i Europa stadig må håndtere, uten slike fullmakter.

Det manglet helt klart god, politisk ledelse den høsten. Kaoset rundt ankomstregistreringen på Tøyen var et eksempel på dette. Politiet var ikke i stand til, og viste sviktende vilje til, å ta imot sårbare flyktninger på en god måte.

Regjeringen demonstrerte generelt ikke det klarsyn som skulle tilsi utvidede fullmakter i slike situasjoner.

For å bedre denne situasjonen var det imidlertid ikke behov for utvidede beredskapshjemler for regjeringen. Alt man trengte, var at regjeringen gjorde jobben sin bedre, og brukte den makten den allerede besatt til å sørge for tilstrekkelige ressurser, og ikke minst gode retningslinjer for hvordan man skulle møte mennesker i en desperat situasjon.

Man løser ikke slike kriser ved å gjøre sjenerøse unntak fra standarder for medmenneskelighet, eller for den saks skyld standarder for god ledelse. Man løser dem ved å sørge for en bedre reell beredskap, og bedre håndtering når krisen inntrer.

Regjeringen demonstrerte generelt ikke det klarsyn som skulle tilsi utvidede fullmakter i slike situasjoner. Viljen til å «utfordre» – bryte – menneskerettene, spesielt i den elendige behandlingen av asylsøkerne som kom over Storskog, eksemplifiserte dette tydelig. Problemet var ikke at regjeringen hadde for lite makt, men at Stortinget ikke brukte sin makt til å holde mer igjen.

Mer generelt er det klart at potensialet for misbruk av slike hjemler er betydelig. Straks man innfører slike hjemler, risikerer man at en regjering vil innføre mer dramatiske tiltak i praksis enn de mer moderate eksemplene de bruker når de ønsker hjemlene innført (som muligheten for å gjøre unntak fra rettigheter som skoletilbud fra dag én).

Det er ikke minst i krisesituasjoner, hvor det skal fattes beslutninger med dramatisk betydning for mange mennesker, at vi må forsikre oss om at makten utøves på en god og demokratisk måte.

Som hovedregel får man ikke bedre politikk av å samle mer makt hos noen få personer. Det er ikke minst i krisesituasjoner, hvor det skal fattes beslutninger med dramatisk betydning for mange mennesker, at vi må forsikre oss om at makten utøves på en god og demokratisk måte.

Så får vi bare håpe at samfunnets beredskap mot en regjering som ønsker å utfordre grunnleggende maktfordelingsprinsipper, er god nok.