3 mai 2018 | 

Amnestiordninger for papirløse barn i flere europeiske land

En ny oversikt viser at flere europeiske land har mekanismer for å regularisere opphold for irregulære migranter.

PICUM (Platform for International Cooperation for Undocumented Migrants) publiserte nylig en manual for regulariseringsmekanismer for papirløse barn, unge og deres familier, med oversikt over praksiser fra flere europeiske land. Det er ikke verken umulig eller uvanlig, men fortsatt er de ordningene som finnes langt fra gode nok. Antirasistisk Senter har skrevet kapittelet som handler om situasjonen i Norge.

Regularisering viktig for å sikre barns grunnleggende rettigheter

Forestill deg en tilværelse uten rettigheter i landet du bor i, ikke for deg og ikke for barna dine. Forestill deg at du verken kan reise herfra eller får tillatelse til å bli værende. Forestill deg søvnløse netter der politiet når som helst kan komme og hente deg til utlendingsinternatet på Trandum og sende deg ut av landet med tvang. Forestill deg et liv i limbo, der du ikke får jobbe og tjene penger for å forsørge deg selv og barna dine. Der du sover på sofaen hos ulike venner og bekjente hver natt, der du hver dag tar med deg barna dine på biblioteket, for å unngå å være en for stor belastning for den nevnte vennen. For å slippe å sitte ute på gata. Forestill deg å vokse opp i en slik tilværelse.

Å leve med irregulær og uavklart oppholdsstatus i et land skader barn og unges helse og velferd.

Det er vanskelig å anslå hvor mange såkalt «papirløse», eller irregulære migranter, det finnes i Norge. Et forsiktig anslag fra noen år tilbake lød på ca 18.000, men det er nærmest umulig å vite nøyaktig. 18.000 mennesker som lever under jorden og på siden av samfunnet, i skyggen av vår velferd. Grunnene til at man havner i en slik situasjon er flere, og mange av dem svært ulike. Det kan være snakk om ureturnerbare, ofte lengeværende, asylsøkere, det kan være avviste asylsøkere som ikke tør å returnere dit de har flyktet fra, eller det kan være arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS. Det de har til felles er at de lever i en fullstendig uholdbar situasjon.

På tross av at flere av barna i denne gruppen faktisk ofte juridisk sett har rett til regularisering av oppholdet deres, innebærer dette langdryge og ofte svært vanskelig tilgjengelige juridiske prosesser.

Å leve med irregulær og uavklart oppholdsstatus i et land skader barn og unges helse, velferd og utvikling, både på kort og lang sikt. Det finnes internasjonal forskning på feltet, og konklusjonene er helt entydige; barn blir syke, utvikler stress- og angstlidelser, hodepine, tannverk og selvmordstanker. I tillegg til å leve med den psykiske belastningen det er å kunne bli sendt ut av landet med tvang når som helst, har denne gruppen i praksis et reelt sett meget begrenset helsetilbud, begrenset tilgang til rettigheter innen utdanning og arbeid, og begrenset tilgang til helt grunnleggende, sosiale rettigheter og rettsvern som andre borgere med regulær status tar for gitt.

På tross av at flere av barna i denne gruppen faktisk ofte juridisk sett har rett til regularisering av oppholdet deres, innebærer dette ofte langdryge og vanskelig tilgjengelige prosesser, som f.eks. ankeprosesser eller faktiske søksmål. De samme prosessene vil nødvendigvis gjøre dem mer utsatt for nettopp det de frykter, tvungen retur eller internering. Med andre ord er det for mange i realiteten snakk om en umulig situasjon.

Regularisering som politisk verktøy

Å regularisere situasjonen for de som befinner seg i en slik situasjon og, ikke minst, å unngå at de havner der i utgangspunktet, burde være et viktig mål for våre politiske ledere. I tillegg til effekten på barna som vokser opp slik, er det et demokratisk og økonomisk problem for et land at noen mennesker i et samfunn lever så til de grader ved siden av resten av samfunnet. Dette er mennesker som ikke får delta og bidra til samfunnet, som ikke får forsørge seg selv, ikke betale skatt, og som ofte er svært utsatt for å utnyttes av kriminelle. I tillegg er det mange i gruppen som kvier seg for å kontakte politiet dersom de for eksempel utsettes for hatkriminalitet eller annen form for kriminalitet.

PICUMs gjennomgang av praksis viser at mange land, deriblant Norge, allerede har gjennomført prosesser der disse barna og familiene deres får muligheten til å regularisere oppholdet deres.

Samtidig, og minst like viktig, er det at disse barna ofte ser på landet de oppholder seg i som hjemlandet deres, og at de og deres familier på sikt ofte blir boende. Å legge til rette for regularisering er dermed også en investering i disse barna og deres framtidsutsikter. PICUMs gjennomgang av praksis viser at mange land, deriblant Norge, allerede har gjennomført prosesser der disse barna og familiene deres får muligheten til å regularisere oppholdet deres.

Likevel er situasjonen langt fra avklart for de langt fleste, det tar ofte uforholdsmessig lang tid, og det er fortsatt en lang vei som gjenstår for å sikre denne gruppen reell tilgang på rettigheter og en akseptabel livssituasjon.

Noen av landene har brukt regularisering som en metode for å unngå irregulære situasjoner.

PICUM viser i rapporten til en studie gjennomført i 2009, som viser at siden 1996 har 24 av de 27 EU-medlemslandene gjennomført en eller annen form for regularisering for barn og familier, noen av dem flere ganger. Noen av landene har brukt regularisering som en metode for å unngå irregulære situasjoner. I Frankrike finnes det i realiteten ikke barn med irregulær status, da ingen under 18 år trenger formell oppholdstillatelse. I Italia får alle barn oppholdstillatelse, kun i egenskap av å være barn. Begge landene har dessuten flere muligheter for regularisering etter fylte 18 år.

I noen land kan regularisering skje etter noen år med skolegang, slik som praksis er i f.eks. Norge, Luxembourg og Frankrike, eller etter en viss tid i asylsystemet, som f.eks. i Norge, Irland eller Belgia. Dette er mekanismer som ofte eksplisitt refererer til prinsippet om hensynet til barnets beste.

Noen land har egne ordninger som skal sørge for at barn og familier unngår å havne i irregulære situasjoner i utgangspunktet.

I noen få land kan barn få direkte tilgang på statsborgerskap uavhengig av status, dersom de oppfyller spesifikke kriterier. Slik er det f.eks. i Storbritannia og Spania. Man skal heller ikke undervurdere foreldres irregulære status og betydningen for barns situasjon. I flere land er det innbakt i regulariseringsmekanismene eller -programmene at de også gjelder for foreldre. I noen land er det egne program for foreldre.

Noen land har egne ordninger som skal sørge for at barn og familier unngår å havne i irregulære situasjoner i utgangspunktet. Dette er blant de aller viktigste ordningene, men PICUMs gjennomgang viser at det fortsatt er få land som velger denne framgangsmåten.

Vanskelig tilgang på rettferdighet

PICUMs gjennomgang viser dessverre at selv om regulariseringsordninger eksisterer i flere land, så er de ofte både svært begrensede og vanskelig tilgjengelige for de de er ment å hjelpe. Dette handler om en kombinasjon av at det dreier seg om svært kompliserte prosedyrer, meget strenge kriterier som stenger flere potensielle søkere ute óg om praktiske barrierer, som f.eks. tilgang på informasjon eller kunnskap om framgangsmåte og frykt for deportasjon.

Det norske eksempelet viser at selv der myndigheter viser vilje til å bedre situasjonen for disse barna og deres familier, så kan det begrensede omfanget endringene får i praksis tyde på at det er like viktig å vise vilje til å løse problemet, som faktisk og varig bedring av situasjonen.

Kapittelet om Norge, som Antirasistisk Senter har skrevet, illustrerer dette «godt». På den ene siden har det i utlendingslovgivningen utviklet seg en praksis der hensynet til barnets beste trumfer innvandringsregulerende hensyn i saker der barn som har oppholdt seg i Norge i fire og et halvt år eller lenger, og også gått på norsk skole. Hvorvidt foreldrene har samarbeidet om retur spiller likevel fortsatt en viktig rolle, men er ikke like avgjørende. Samtidig viser den såkalte «engangsløsningen for lengeværende barn» at hensynet til innvandringsregulerende hensyn fortsatt veier uforholdsmessig tungt, ved at barn og familier som kunne søke om å omfattes av denne (tidsbegrensede)  forskriftsendringen ikke kunne komme fra land som hadde inngått returavtaler med Norge før deres ankomst til landet. Dessuten er det slik at veien til en løsning som regel går via begjæring om omgjøring av tidligere negative vedtak og påfølgende pålegg om utreise, noe som i seg selv medfører en risikabel situasjon.

Den ble framstilt som en stor seier for samarbeidspartiene Krf og Venstre, selv om det skulle vise seg at den innebar en løsning for langt færre barn enn først antatt.

Det norske eksempelet viser at selv der myndigheter viser vilje til å bedre situasjonen for disse barna og deres familier, så kan det begrensede omfanget endringene får i praksis tyde på at det er like viktig å vise vilje til å løse problemet, som faktisk og varig bedring av situasjonen. «Engangsløsningen» ble framstilt som en løsning for de lengeværende barna, og saken ble helt avgjørende i samarbeidsforhandlingene mellom Frp, Høyre, Krf og Venstre. Den ble framstilt som en  stor seier for samarbeidspartiene Krf og Venstre, selv om det skulle vise seg at den innebar en løsning for langt færre barn enn først antatt. Blant annet ble flere av de barna som hadde bodd i Norge aller lengst, for eksempel de fra Afghanistan, ikke omfattet.

Viser at det finnes løsninger

Likevel viser gjennomgangen også at det finnes løsninger, og at disse lar seg gjennomføre i praksis. Rapporten utgjør en gjennomgang av de ulike metodene som benyttes i de utvalgte landene, hvordan stat og sivilsamfunn har jobbet dem fram og hvilke andre samtidige (ofte politiske) prosesser som har vært avgjørende. Rapporten gir også en god oversikt over manglene i de ordningene som allerede eksisterer, hvordan disse bør løses, og gir avslutningsvis noen oppsummerende anbefalinger for utviklingen av slike mekanismer.

Praksisgjennomgangen som er gjort av PICUM er den første av sitt slag i Europa. Les hele rapporten her.