Appell til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen

Mari Linløkken

Nestleder ved Antirasistisk Senter, og en av de opprinnelige stifterne av Senteret.

Skribent

Appell holdt ved markeringen «Lillesøster – en usynlig minoritet»? 24. august 2019.

Takk for at Antirasistisk Senter ble invitert og får lov til å stå her sammen med dere i dag.

Vi er her for å minnes Johanne Zhangjia. Det er tragisk, og uendelig trist at ei ung jente så meningsløst blir fratatt livet og framtida si på denne måten. Vi føler med foreldrenes sorg. Vi føler med de utenlandsadopterte, for den utryggheten og påminnelsen om at de er utsatt påfører dem. Som følger dere – hver eneste dag.

Utenlandsadopterte har vokst opp med norske foreldre, de har norske besteforeldre, de kan språket og kodene. De har alle fellesnevnere som listes opp som forutsetning for å være «norsk» og høre til. Likevel opplever de å bli utdefinert – utelukkende på grunn av hudfarge og utseende.

Vi som er hvite, som er privilegerte, og som ikke møtes med rasistiske fordommer og diskriminering på det grunnlaget, har et eget ansvar for å innse at rasismen har med oss å gjøre.

Det forteller oss at forestillingen om «rase» ikke er død. Begrepet er fjernet fra lovgivning og erstattet med «etnisitet», og finnes ikke lenger i lærebøker og oppslagsverk. Men den som tror at forestillingen om «rase» med det er utryddet, den tar feil. Det henger nok igjen mer enn vi liker å tenke på.

Forfatteren Ta-Nehisi Coates har sagt at «Rase er rasismens barn, ikke rasismens far.» Det betyr at konstruksjonen «rase» kommer som et svar på behovet for å legitimere diskriminering, diskrimineringen kommer først. Det er den vi må fokusere på.

Vi som er hvite, som er privilegerte, og som ikke møtes med rasistiske fordommer og diskriminering på det grunnlaget, har et eget ansvar for å innse at rasismen har med oss å gjøre. At den påvirker blikket vårt og tankene våre, og er en del av vår kulturelle arv.

Erkjenne hvordan fordommer lever og reproduseres, og at vi også kan gi uttrykk for dem. Se hvordan samfunnsstrukturer hemmer noen, fremmer andre.

Vi skal lytte til, og anerkjenne, det de som opplever rasisme forteller. Vi skal ikke bortforklare, unnskylde eller rettferdiggjøre, spøke det bort eller bagatellisere. Det er faktisk vårt ansvar å bekjempe urettferdigheten vi sjøl har fordel av. Hvis ikke, blir vi en del av den.

Det er faktisk vårt ansvar å bekjempe urettferdigheten vi sjøl har fordel av. Hvis ikke, blir vi en del av den.

I 1999 ble 17 år gamle Arve Beheim Karlsen funnet drukna i Sogndalselva. Kameraten hadde vært vitne til at han ble jaget over ei gangbru av to ungdommer som ropte «drep han», «drep denne negeren». Arve Beheim Karlsen var opprinnelig adoptert fra India, oppvokst i Sogndal, og hadde i lengre tid blitt mobba av en ungdomsgjeng, blant annet de to som var etter han den kvelden. De hadde gått på samme skole, og Arve hadde slutta på skolen på grunn av mobbinga. Over hele landet var det ett minutts stillhet under bisettelsen, vi hadde markering foran Stortinget, undervisningsministeren initierte kampanje mot mobbing.

I 2001 ble Benjamin Hermansen drept av tre nynazister som skulle ut og «fike opp» utlendinger ei januarnatt i 2001. Et meningsløst drap på en ung gutt ingen av dem kjente eller hadde noe å utsette på, bortsett fra hudfargen. Vi gikk i tog, vi sa «aldri mer», og Benjamins minne er hedret med en pris til skoler som arbeider mot rasisme.

Når vi står her i dag og viser vår respekt for Johanne Zhangjia, vet vi at ugjerningsmannen kjente offeret. De delte hjem og familie. Vi vet at han har forestillinger om «rase», og at han etter å ha myrda lillesøsteren sin dro til en moské for å drepe flest mulig muslimer, også de angivelig av en annen «rase». Politiet betegner han som terrorist. Det er vanskelig å tro at ugjerningsmannens forestillinger ikke har kommet til uttrykk overfor lillesøsteren.

Han har gått på folkehøgskole, der medelever hadde varslet læreren sin, sjokkerte over å ha hørt han uttrykke innvandrings- og kvinnefiendtlige holdninger, og over at han snakket om å melde seg inn i en nynazistisk organisasjon. Læreren og skolen oppfatta ikke dette som et reelt faresignal. De viste seg å være blinde på høyre øye.

Vi har kanskje vondt for å ta inn over oss at personlig kjennskap og nærhet ikke nødvendigvis fjerner fordommer og får raseforestillingen til å forsvinne, noe vi gjerne tror. Men vi må erkjenne – ikke være blinde for – at dette er mulig.

Det er skremmende at vi har fått nok en rasistisk motivert terrorist blant oss.  Det skremmer også at PST, Politiets sikkerhetstjeneste, ikke hadde handlet etter varsling, fordi de mente innholdet i varselet var for vagt. Det er tungt å fordøye, fordi vi etter 22. juli-kommisjonen og oppgjøret som fulgte, hadde et håp om at de sitter med kunnskap og innsikt nok, og ikke har synshemminger på høyre øye mer. Det uroer at PST ikke kommuniserte til moskeer eller allmennheten at de anså trusselnivået mot moskeer i Norge som økt, etter moskéangrepet på New Zealand. Det er urovekkende at politiet brukte så lang tid før de festet lit til anropet de fikk fra dem som hadde tatt terroristen, og at de forvekslet offeret med utøver. Det inngir ikke tillit.

Vi trenger årvåkenhet mot trusler om terror, og vi trenger solidaritet og samhold mot holdninger som fostrer terrorister.

Vi trenger årvåkenhet mot trusler om terror, og vi trenger solidaritet og samhold mot holdninger som fostrer terrorister. Vi trenger organisasjoner som løfter fram konsekvensene. Vi trenger organisasjoner som løfter utenlandsadoptertes stemme.

UAPU, Utenlandsadopterts politiske utvalg, er en slik stemme. Vi ønsker dere velkommen. Vi skulle ønske vi kunne love hverandre «aldri mer», og ha tillit til at løftet kan holdes. Det kan vi ikke, men vi skal love å sette flombelysning på, og bekjempe, holdningene som ligger under, som driver handlingen. Og vi skal love hverandre at Johanne Zhangjia ikke skal glemmes.

 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.