6 jun 2017 | 

Barbari mot barbari?

Terrorangrepene kommer skremmende tett nå. Tett kommer også retorikken om at barbari skal besvares med barbari.

De fleste av oss ønsker trolig ikke å erkjenne at vi lever i en tid hvor terroren i økende grad setter dagsorden også i Europa, både for den offentlige samtalen og for vår egen engstelse. Antallet brutale angrep, og antallet døde og skadde som de har etterlatt, er så høyt at ingen lenger kan berolige seg selv med at dette bare er en av mange saker i nyhetsbildet.

Vi står overfor en reell utfordring, og det ser ikke ut til at den vil avta med det første.

Terror før og nå

Samtidig er det noen holdepunkter det er viktig å ha med oss. Det har en viss mening å huske at det ble drept flere i terrorangrep på- og 1980-tallet enn vi har opplevd de siste årene. Man glemmer ofte hvor dødelige de europeiske terrorgruppene som herjet på den tiden faktisk var.

Meningen med å nevne dette er ikke å nedtone alvoret i hva vi nå opplever, men å minne om at Europa har opplevd terror før, og at Europa har håndtert det. Løsningen på terroren fra grupper som IRA, ETA og RAF var imidlertid aldri å rette mistanken mot irske katolikker eller baskere som sådan.

Løsningen på terroren fra grupper som IRA, ETA og RAF var imidlertid aldri å rette mistanken mot irske katolikker eller baskere som sådan.

Dette er et punkt hvor situasjonene da og nå skiller seg: Terskelen for å ansvarliggjøre og klandre muslimer som gruppe, er skremmende lav hos mange. Mange er rede til å oppfatte muslimske borgere som et fremmedelement, og til å innta en kollektivististisk tilnærming som vi stort sett aldri velger når terroristene kommer fra noe vi vil regne som vår egen gruppe.

Problemet med økningen i fiendtlig retorikk mot muslimer er ikke bare konsekvensene den kan ha for muslimer – for deres inkludering i samfunnet, og i verste fall for deres trygghet.

Problemet er også at den svekker forutsetningene våre for å løse problemet når fokuset blir så bredt at det simpelthen blir feil, og når man risikerer å skade det inkluderende fellesskapet som vi trenger for å bekjempe ekstremistene i fellesskapets ytterkanter. Lite er viktigere for å forsvare fellesskapet mot islamske ekstremister enn at muslimer flest opplever at det finnes et fellesskap å forsvare.

Lite er viktigere for å forsvare fellesskapet mot islamske ekstremister enn at muslimer flest opplever at det finnes et fellesskap å forsvare.

Som så ofte gir Hege Storhaug et av de mest poengterte eksemplene på sveipende og skandaliserende retorikk, når hun på egen Facebook-side oppsummerer handlingene til morderiske islamister slik: «En ISLAM-BIL kom kjørende ut av intet i London og meiet ned mennesker på fortau. Jeg tror ikke jeg skal si mer foreløpig.»

Nei, du har sagt nok. I Storhaugs ord var det islam som sådan som drepte fotgjengere på London Bridge, intet mindre. Slik retorikk er like uklok som den er skadelig.

«Dette har selvsagt ingenting med islam å gjøre»

Når holdningskampen blant muslimer er så viktig for kampen mot terror, er det nokså merkelig at det etter terrorangrep nå kommer en hel serie med ironiske uttalelser over temaet «dette har selvsagt ingenting med islam å gjøre.»

All den tid terroristene selv vil anføre at de er motivert av islam, og all den tid utvalg av islamske tekster brukes for å motivere og rettferdiggjøre voldshandlinger, er det selvsagt slik at det har «noe» å gjøre med islam. Man vil sikkert kunne finne noen som har ment noe annet, men det virker meningsløst å kaste bort så mye fokus og sinne på dem.

Hvis en stadfestelse av at terroren har «noe» med islam å gjøre, er mer eller mindre det eneste man har å si om saken, er man et godt stykke unna å ha noen innsikter som vil bringe oss videre i denne debatten. Stråmenn som dette kan være gode å dundre løs på, men det er ikke stråmenn som er vår fiende i denne situasjonen.

Stråmenn som dette kan være gode å dundre løs på, men det er ikke stråmenn som er vår fiende i denne situasjonen.

Viktigere er det å betone at de fleste som har uttalt noe i denne retningen, har ment at terror ikke representerer hva islam er for dem eller for muslimer flest. Når Londons ordfører kraftig fordømmer ekstremistene som misbruker hans tro for å rettferdiggjøre slike handlinger, er det et godt eksempel.

Slike uttalelser innebærer en avstandtagen, akkurat som når noen kan finne på å si at noe er «ukristent» eller «uamerikansk». Det er snakk om en erklæring om avsky for handlingen, et «ikke i mitt navn!». Det er med andre ord en uttalelse man normalt bør regne som positiv, ikke negativ.

Man kan bare forestille seg det motsatte: Hvem andre sier at dette er helt i tråd med islam, annet enn terroristene selv, deres islamistiske omland og deres høyreekstreme motstykker?

«En grense er nådd»

Det er samtidig en ubehagelig trend nå at flere etterspør mer sinne. Noen opplever det som provoserende at andre begrenser sin reaksjon til forferdelse, sorg, et ønske om samhold. Sinne, og sinne alene, er tydeligvis regnet som riktig følelse i møte med ondskap som dette. Det deles memer om at flakkende telys ikke kan stanse terror.

Men hvem har noen gang hevdet dette? Og er det slik at mer raseri på noe som helst vis er bedre egnet til å stoppe terror?

Og er det slik at mer raseri på noe som helst vis er bedre egnet til å stoppe terror?

For det første: Mange av oss som framhever betydningen av samhold, føler både sinne og hat over at noen tillater seg å myrde uskyldige mennesker. Vi kjenner raseri, og vi føler hat, over mennesker som bevisst søker seg ut en arena hvor de vet at spesielt barn og unge vil være blant ofrene.

Det vi derimot ikke føler, er raseri eller hat mot andre enn de gjerningsmennene og de nettverkene som faktisk bærer skyld. Det er derfor noen av oss appellerer til samholdet.

Det handler om å opprettholde den barrieren som er helt grunnleggende for samfunnet, nemlig vår evne til å skille de redselsfullt skyldige fra de helt uskyldige. Konkret handler dette om evnen til å skille islam og muslimer flest fra IS og deres bødler.

Konkret handler dette om evnen til å skille islam og muslimer flest fra IS og deres bødler.

For det andre: Hva er det meningen at dette sinnet skal føre til?

De som velger å være konkrete om hvilke former dette økende raseriet blant en del europeere kan ta, er gjerne innom reaksjoner av to typer: enten at staten bør iverksette vidtrekkende tiltak som normalt vil anses å være i strid med vårt samfunns grunnleggende verdier (som omfattende internering), eller at sinte europeere vil ta loven i egne hender, i form av borgerkrig, lynsjinger eller angrep/drap på politikere som har støttet innvandring. Med andre ord snakkes det på ulikt vis om å sette seg ut over det demokratiske samfunnets spilleregler.

Jeg har i det siste sett flere som snakker om at «en grense er nådd». Jeg har lest «advarsler» mot at flere europeere vil engasjere seg på mer håndfast vis. Noen av disse advarslene virker mer ivrige enn andre.

De som refererer til slikt som borgervern og lynsjinger, er ikke alltid nøye på å tydeliggjøre hvor fullkomment uakseptabel enhver slik vending er og hvor katastrofalt det ville være for vår sivilisasjon, eller på å understreke vår alles forpliktelse til å motvirke ethvert tilløp til «borgervern». Man bør ikke ta lett på å spre noe som kan oppfattes som noen form for forsvar eller forståelse for voldelige reaksjoner.

Man bør ikke ta lett på å spre noe som kan oppfattes som noen form for forsvar eller forståelse for voldelige reaksjoner.

Dette er i verste fall snakk om veien til sivilisasjonskollaps. Det er snakk om en vei som kan være lang, men som også kan vise seg skremmende kort.

Vi er ikke uforberedt

Det er også viktig å ha med seg at det ikke er slik at samfunnene våre er uforberedt på å håndtere terror. Politi, sikkerhetspoliti, rettsvesen og, ved behov, militæret er alle opprettet for å ivareta borgernes trygghet. De har gjort den jobben før, og de gjør den i stor grad nå.

Det er også en absurd forestilling at våre samfunn ikke reagerer på det som skjer. Siden 11. september har mye av utenrikspolitikken vår vært preget av krigen mot terror, uten at det har bedret situasjonen.

I våre egne land tar ulike grener av politiet trusselen på høyeste alvor, slik de dessverre må. Politiet må reagere håndfast – men det er deres jobb, ikke vår. De fleste av oss innser at den rollen vi andre kan spille, er å støtte politiets arbeid. Dette innebærer primært å bidra til å motvirke ekstreme holdninger på de vis vi kan, og eventuelt melde fra hvis vi ser noe mistenkelig.

Et skjebnevalg

Hvordan Europa møter de stadige terrorangrepene, kan i verste fall bli et skjebnevalg. Det er ikke fordi terrorangrepene utgjør en betydelig militær trussel. Det er ikke Wehrmachts massive krigsmaskineri vi står overfor. Vi møtte nazistenes okkupasjon av store deler av Europa og deres systematiske og omfattende brutalitet med besluttsomhet, og vi vant mot en fiende som det ikke var åpenbart at vi ville overvinne.

Men vi vant ikke med de holdningene man nå ser i kommentarfeltene – det irrasjonelle hatet mot muslimer og politikere, eller ønsket om å rette vold mot uskyldige medborgere. Det er på høyreekstrem side det nå skrives om at alle muslimer bør myrdes (i en tråd på Hege Storhaugs Facebook-side), eller at politikere må frykte angrep (anonym artikkel på document.no). Når man ser kommentarfeltene nå, ser man alt for ofte eksempler på det samme barbariet som vi trenger å bekjempe på islamistisk hold.

Vi skal ikke være Chamberlain-er, men Churchills styrke var ikke hans sveipende hat mot tyskere eller en generell lynsjeretorikk.

Vi vet fra før at sivilisasjonen vil overleve terrorangrep, uansett hvor hardt de rammer og lidelsene de medfører. Sivilisasjonen vil overleve så lenge den ikke lar seg styre inn i undergangen av de minst siviliserte impulsene iblant oss selv. Vi skal ikke være Chamberlain-er, men Churchills styrke var ikke hans sveipende hat mot tyskere eller en generell lynsjeretorikk.

Det er tross alt noe av hensikten med sivilisasjonen: At vi evner å møte barbariet i tråd med våre verdier, ikke barbariets.