Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen gir i sin lederartikkel 15. januar sin fulle og unyanserte tilslutning til et forslag fra byrådet i Bergen. Byrådet mener at det maksimalt bør være 70 prosent barn med “minoritetsspråklig bakgrunn” i barnehagene. I Oslo har man heldigvis vært avvisende til forslaget. 

Ut fra det Braanen skriver, er det for det første uklart om han har forstått innholdet i forslaget, og for det andre om han har satt seg inn i kritikken. Når han veldig upresist bruker begrepet “norskspråklige” som en motkategori til begrepet “innvandrerbakgrunn”, avslører han ufrivillig den primære svakheten med forslaget – nemlig at mange med innvandrerbakgrunn faktisk er norskspråklige.

Begrepet “minoritetsspråklig bakgrunn” handler nemlig ikke om faktiske ferdigheter i norsk, men om språklig “bakgrunn”, det vil si hvor foreldrene er fra. Mange av disse barna snakker i realiteten godt norsk. Siden foreldrene har en annen språklig bakgrunn, vil de likevel telles som en problemkategori. Man skal være litt sløret i blikket for ikke å se at “minoritetsspråklig bakgrunn” her blir en eufemisme for etnisitet.

Slik lager man en regel som vil ramme barnehager hvor barna faktisk snakker godt norsk, fordi for mange av foreldrene har et annet opphav. Det forekommer meg å være et knakende godt eksempel på dårlig offentlig styring – simpelthen en politikk som vil ramme veldig upresist. Siden tiltaket legger begrensninger på foreldrenes valgmuligheter, vil man nekte en del familier tilgang på en barnehage i nærmiljøet – og det på grunn av et problem som ikke nødvendigvis eksisterer i de aktuelle barnehagene i det hele tatt. Når det faktisk er ønskelig at barn med minoritetsbakgrunn går i barnehagene nettopp av integreringshensyn, er det uklokt å gjøre terskelen for deltagelse høyere.

At noe bør gjøres i de barnehagene hvor man faktisk sliter med norskferdighetene, er åpenbart. Løsningen bør imidlertid ikke være “one size fits all”-politikk og generelle regler som skader like mye som de hjelper, men tiltakspakker spesifikt til bruk i barnehagene hvor det er et konkret behov for det. Det kan bety, i samråd med foreldrene, å fordele barna så det er nok barn der som snakker norsk. Å tenke at de norsktalende barna også må være etnisk norske, er imidlertid helt på siden av problemet. Et barn med pakistansk bakgrunn som kan telle til ti på norsk, er en like god språklig deltager som et etnisk norsk barn som kan telle til ti. Et annet naturlig tiltak er høyere krav til de ansattes språkferdigheter.

Barnehagene er og skal være en viktig arena for utvikling av språkkunnskaper; derfor er det et behov for presise, målrettede tiltak når denne arenaen i noen tilfeller svikter. Omtrent slik den offentlige debatten bør være en god arena for utviklingen av en presis bruk av grunnleggende begreper i innvandringsdebatten.